85 dager i Slavyansk

Av Dr. Livci (Dr. Livcis Institutt for slaviske og sovjetiske studier)

Oversatt av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Lenke til originalartikkel: 85 Days in Slavyansk Pt 1

Del to kommer neste år, altså i morgen, 1. januar

Oversetters forord:

For kort tid siden kom jeg over to uhyre interessante artikler på Substack. Via en politisk kommentator jeg følger, var der lenket til «Dr. LivcisInstitute for Slavic and Soviet Studies» og Dr. Livci har skrevet en bokanmeldelse av Aleksander Zhuchkovskijs bok «85 dager i Slavyansk», som kom ut på russisk i 2018. Boken handler om kampene i Slavyansk og Donbass-militsens forsvar av byen under Igor Strelkovs ledelse.

Zhuchkovskij er medlem av RIM – «Den russiske imperiale bevegelse» på norsk – og ble sågar sanksjonert av BidensUSA for «terrorisme» i 2022 på grunn av sitt medlemskap i RIM og fordi Zhuchkovskij kjempet i Donbass i 2014, i likhet med den smått legendariske Igor Girkin (Strelkov), som også er på sanksjonslisten for det samme og som i Moskva ble dømt til 4 års fengsel for kritikk av Kreml og daværende forsvarsminister Shoigu, klassifisertsom «ekstremisme».

Perspektivet og opplysningene som kommer fram i bokanmeldelsen er svært nyttige for å vurdere bakteppet for den krigen vi opplever nå og ikke minst hva som egentlig skjedde i Donbass i 2014 og som er tilslørt av et teppe av desinformasjon og retorikk fra begge sider. Ordet «fullskala» blir brukt om den nåværende russiske invasjonen, men det ble også brukt om de kamphandlinger som foregikk i Donbass i 2014 og som enhver nogenlunde redelig debattant, uavhengig av ståsted, vil avvise at var noe som i det hele tatt minner om «fullskala». «Invasjonen» i 2014-2016 må i så fall være den minst vellykkede invasjon i historien.

For en utenforstående i Vesten, som i utgangspunktet ikke stoler på det man blir fortalt i vestlig MSM, er det svært lett å relativt ukritisk svelge mer eller mindre offisielle versjoner fra «den andre siden». Man skal da være klar over at saken slett ikke er opplest og vedtatt der heller og at det i høyeste grad eksisterer flere perspektiver der også, noe som går de fleste nordmenn hus forbi. Grunnen til det er sammensatt, men manglende tilgjengelighet og manglende russiskferdigheter er antagelig en stor del av forklaringen.En annen kan være at nordmenn er så vant med å bare få en eneste versjon av begivenheter i alle kanaler og derfor rett og slett ikke kan forestille seg at det hos den andre siden også finnes anstrøk av det samme.

Begrepet Novorossija kom til tider fram også i vestlig presse rundt 2014. Her ble det presentert som at gjenreising av Novorossija var Putins klare mål med «invasjonen» samme år. Han brukte begrepet en eneste gang i august 2014. Etter at begrepet ble brukt en viss tid i vestlig propaganda, forsvant alle tegn til slik bruk og Putin selv ytret seg overhodet ikke om dette før i mars 2025. Begrepet Novorossija er sentralt i bokanmeldelsen.

Som nevnt tidligere består bokanmeldelsen av to artikler og her presenteres den første av disse. For den analytisk anlagt leser som tåler å lese lange tekster og som er genuint interessert i innholdet, kan jeg nærmest garantere tilfredsstillelse.

Væringen

«Jeg var 28 år gammel da krigen begynte, og mine politiske synspunkter var blitt formet mange år før det. Mitt verdensbilde kan i hovedsak beskrives som russisk nasjonalisme. En av de sentrale ideene innen russisk nasjonalisme er nødvendigheten av å forene de splittede delene av det russiske etnos under én felles stat. Eksistensen av den kunstige ukrainske staten er et eksempel på denne splittelsen. Moderne russiske nasjonalister har snakket om dette problemet i over et kvart århundre. Oppgaven med å ta tilbake russisk jord og gjenforene det spredte russiske etnos har vært et av de viktigste målene i vårt politiske program. Til tross for hvor viktig alt dette var, fantes det ingen måte å gjennomføre det på i praksis. Det maksimale som kunne gjøres var å trykke løpesedler, holde møter, skyte på skytebanen og gjennomføre øvelser på treningssenteret. Vi ønsket å handle, men ingen praktiske midler med reelle muligheter oppstod noen gang.

I 2014 åpnet det seg et mulighetsvindu som slapp løs en rasende flom av tusenvis av russere som i årevis hadde ventet på denne timen – og den kom endelig. Den russiske våren hadde ankommet. Det tilsynelatende endeløse mørket lettet, og det sterke lyset fra en nasjonal gjenfødelse skinte over Russland og i sjelene til millioner av russere.

Til tross for påstander i liberale medier om våre frivillige i 2014, fantes det ingen «Kremls hånd» i Donbass. Vi dro dit på eget initiativ og gjennomførte operasjoner på egen hånd med respektable resultater. Selvfølgelig ble de fleste av våre håp og forventninger ikke oppfylt. Novorossija ble ikke frigjort, Slavyansk ble oppgitt, og det meste av Donbass forble under ukrainsk okkupasjon. Likevel representerte hendelsene i 2014 et avgjørende gjennombrudd sammenlignet med tilstanden som hadde rådet de foregående 50 årene. Krim ble gjenforent med Russland, deler av Donbass oppnådde uavhengighet fra et anti-russisk Ukraina, og tusenvis av russere fikk erfaring med å føre en nasjonal frigjøringskrig. Mer enn bare erfaring utviklet tusenvis av russere en smak for kamp; de forsto at de kan og bør handle direkte. Appetitten vokser med det man gjør, og russiske nasjonalister utviklet en smak for nasjonal frigjøring. Etter 2014 er det umulig for oss å akseptere tapet av Ukraina, Hviterussland og alle de andre russiske områdene som gikk tapt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Vi overvant den ydmykende byrden av nasjonal maktesløshet som ble påtvunget oss på begynnelsen av 1990-tallet; vi viste oss selv og verden at russerne er tilbake.

En atmosfære av nasjonal inspirasjon oppstod i Donbass – et broderskap forent i «ånden fra 14» (året 2014, starten på den russiske våren). Denne ånden forvandlet ulike og fullstendig uforberedte menn til høyt motiverte, standhaftige soldater. Alle som holdt fronten og støttet opprøret fra Russland, vandrer i ånden fra 2014, og det var denne ånden som gjorde det mulig for oss å holde stand og overvinne overveldende odds mer enn én gang.

Disse 85 dagene i Slavyansk utgjør en triumf for den russiske ånden. Uansett hvor blodige kampene var, husker de fleste «strelkovitter» (mennene under Strelkov i Slavyansk) disse dagene som de beste i sine liv. Ingen andre dager kunne vært like meningsfulle, for det var i Slavyansk de utholdt det uutholdelige, der mirakuløst mot var vanlig, og der de ofret seg for hverandre i den høyeste verdien – Russland.»

Ovenstående er etterordet til Alexander Zhuchkovskijs bok fra 2018, 85 dager i Slavyansk, om Igor Strelkov og Donbass-militsenes forsvar av byen. Selv om dette er de avsluttende avsnittene, fungerer de faktisk godt som utgangspunkt for vår anmeldelse.

Kreml ville helst at hendelsene under den russiske våren aldri hadde funnet sted, og uansett hva Zanon* hevder, handlet den russiske våren aldri om multipolarisme eller om å «eie» Det Tredje Rikes cosplayere**.

Den handlet om russisk irredentisme, som Zhuchkovskij beskriver som en kamp ført av det russiske folket i Ukraina, Hviterussland, Kasakhstan, Baltikum og andre «suverene» land for å forenes under én stat for russere. Mer umiddelbart handlet det om å beskytte en konkret, fullstendig rettsløs og ydmyket gruppe mennesker: etniske russere.

*Nedsettende betegnelse som kritiserer liberale vestlige støttespillere – Red.

**Vestlige kommentatorer som romantiserer Kreml, russisk identitet eller geopolitikk – Red.

Vestlige støttespillere av Russland gjør det ofte av grunner som ikke samsvarer med virkeligheten. Noen mener Kreml er «based» og «redpilled», andre tror Kreml er akkurat det Ritter, Escobar og Zanon-kollektivet hevder – lederen for en multietnisk, ortodoks-kristen/sjiamuslimsk/kinesisk-konfusiansk, ny-sosialistisk allianse som vil knuse dollaren og ødelegge det «sataniske» Vesten. Bortsett fra den multietniske delen, er Kreml ingenting av dette. Med andre ord støtter de fleste vestlige Russland av feil grunner. På samme måte hater de fleste vestlige Russland av feil grunner.

De tror Kreml styres av ny-sovjetiske hardlinere som vil gjenopprette en enda skumlere versjon av Sovjetunionen. Andre tror Kreml i hemmelighet styres av Aleksandr Dugin, og at russisk politikk er rettet mot å gjenopplive et ny-mongolsk, eurasisk imperium som skal underlegge Europa under et ortodoks-kristent/islamsk/fjerdeposisjonistisk åk. Andre igjen mener Putin er russisk nasjonalist og bokstavelig talt Hitler. De hater Putin av samme grunn som mange vestlige høyreorienterte feilaktig liker ham. På denne måten plasserer både vestlige hatere og beundrere av Russland den russiske våren i sine egne ideologiske ferdigkategorier.

Ideologer med sterke meninger om Russland og den russiske våren – enten de er for eller imot – trenger disse ferdigpakkede boksene. Åpne boksen, og der er de ferdigskrevne, meningsløse talepunktene og begrunnelsene for dårlige meninger. Men disse boksene bidrar ikke til å belyse hva Russland er, eller hva den russiske våren faktisk var. Hvis du ønsker reell kunnskap fremfor ideologisk tåke og billig propaganda, les videre.

På Rurik/RoloSlavsky/Skywalker/Christwalkers legendariske blogg Slavaland Chronicles ble det tidligere publisert en anmeldelse av en bok om den kjente Donbass-kommandanten Aleksej Mozgovoj, som fikk relativt positiv respons. Boken var skrevet av Alexander Zhuchkovskij – samme forfatter som her anmeldes. Mozgovoj var Zhuchkovskijs andre bok, mens 85 dager i Slavyansk var hans første. Hvis du finner det følgende interessant, anbefaler jeg også å lese Mozgovoj-anmeldelsen på Slavaland Chronicles hvis du ikke allerede har gjort det. Dette var et samarbeid mellom meg og Rurik, og mye av kommentaren er hans.

Mozgovoi: Warlord of Donbass – by ♱ Rurik Christwalker♱

I Mozgovoj etterlater Zhuchkovskij leseren med inntrykk av at han bare var en frivillig som hjalp til med å flytte menn og forsyninger mellom ulike militser i Donbass. I 85 dager får vi derimot vite at han selv deltok direkte i flere harde kamper. Del 1 av vår anmeldelse dekker ingen kamper, da han i de første kapitlene gir en grunnleggende historisk redegjørelse for hva «Novorossija» er, og hvordan Ukraina slik det eksisterte i 2014 ble til. Hvis du virkelig vil forstå Russland og hva som motiverte mennene som utøste sitt blod i dette landets navn – og fortsatt gjør det i Ukraina i dag – er denne historiske konteksten avgjørende. Jeg sa tidligere at de fleste vestlige med sterke meninger om Russland har disse meningene enten av uvitenhet eller ideologisk stahet. Hvis du er anti-russisk, er du en fiende etter min oppfatning, uansett hvilke begrunnelser du gir. Men hvis du er pro-russisk av feil grunner, vil Zhuchkovskij gi deg mer jordnære grunner som faktisk samsvarer med virkeligheten for å støtte Russland og den russiske våren.

Etter en svært kort gjennomgang av hendelsene på Maidan – som vi ikke trenger å gå nærmere inn på – beskriver Zhuchkovskij hvordan det første den amerikansk-innsatte satrapen i Kiev gjorde etter maktovertakelsen, var å oppheve en lov som garanterte at ethvert språk som ble brukt av mer enn 10 % av befolkningen i en region, skulle regnes som et lovlig språk for statlige og administrative formål. Dette fungerte som en katalysator for masseprotester mot Maidan-satrapen i Sørøst-Ukraina.

Opphevelsen av denne statusen (russisk som offisielt språk i Ukraina) var ment å begrense bruken av russisk og redusere rettighetene til flertallet av Ukrainas borgere som snakket russisk, særlig i sørøst.

Det Zhuchkovskij sier her er ikke en overdrivelse. Den 23. februar 2014 var det i Donbass – hvor bokstavelig talt ingen hadde ukrainsk som førstespråk, og godt over 90 % av befolkningen ikke snakket det i det hele tatt – ganske enkelt gjort ulovlig å føre offisiell korrespondanse eller gjennomføre statlige handlinger på russisk. Ukrainske apologeter vil hevde at det er uredelig eller gjort i ond tro å fremstille opphevelsen av russisk som offisielt språk som noe stort problem, fordi det jo ikke var ulovlig å snakke russisk generelt. Det ligger en subtil absurditet i denne apologetikken. Hvis det å snakke russisk i det hele tatt hadde vært forbudt, ville det i praksis betydd at 90 % av all verbal kommunikasjon i landet var ulovlig.

Apologetene påpeker også korrekt, i streng faktuell forstand, at begrensningen på russisk i praksis ikke engang ble håndhevet. Dette er sant, fordi ikke engang byråkrater og statsansatte snakket ukrainsk. De som opphevet russisk som offisielt språk, var selv morsmålsbrukere av russisk – slik var absurditeten i situasjonen. Loven ble ikke håndhevet fordi det på det tidspunktet var umulig, men hensikten var åpenbar. Å hevde noe annet innebærer å insistere på at «det glatte skråplanet» er en logisk feilslutning, til tross for alt verden har sett de siste tiårene.

Russere er generelt intelligente mennesker, og de forstod umiddelbart intensjonen bak loven. I motsetning til vestlige mennesker som lett lar seg overbevise av sofisteri på lavt nivå, begynte russerne i Ukraina umiddelbart å uttrykke avsky for den nye satrapen i Kiev i stort omfang.

Jeg vil understreke at kuppet og de umiddelbare anti-russiske tiltakene ble utløsende årsaker til motstanden mot Kiev, men de var ikke den grunnleggende årsaken. Rotårsaken til hendelsene i Donbass lå langt dypere og hadde fermentert over mange tiår.

Å late som – eller generelt tro – at det nåværende fiendskapet mellom russere og selvbevisste ukrainere startet på Maidan, er en feil som både pro- og anti-russiske vestlige ofte begår. Regionen som kalles Sørøst-Ukraina har ingen tilknytning til Ukraina og har aldri hatt det. Denne regionen var aldri ukrainsk, verken kulturelt eller politisk. Den er Sørvest-Russland, Novorossija. Historisk sett var Novorossija det enorme området langs Svartehavet som ble annektert av Russland som følge av de russisk-tyrkiske krigene i andre halvdel av 1700-tallet.

Zhuchkovskij beskriver virkningen den bolsjevikiske revolusjonen hadde på Novorossija, noe jeg også har skrevet mye om både i blogginnlegg og notater. Likevel er Zhuchkovskijs oppsummering verdt å gjenta, både for nye lesere og for å feste seg i bevisstheten til mine høyt verdsatte lesere: Ukraina slik det eksisterer i dag er et fullstendig kunstig land og resultatet av anti-russisk nasjonsbygging utført av ulike utenlandske makter og bolsjevikene selv.

Etter oktoberrevolusjonen i 1917 ble det meste av Novorossija innlemmet i Den ukrainske sovjetiske sosialistrepublikken, og begrepet Novorossija ble erklært ulovlig.

Under borgerkrigen ble Den ukrainske folkerepublikken opprettet, og tilhengere av ukrainisering kom til makten i Kiev.

Ikke bli forvirret: når Zhuchkovskij sier at Novorossija etter oktoberrevolusjonen ble inkludert i Den ukrainske sovjetrepublikken og at begrepet ble forbudt, beskriver han sluttresultatet av borgerkrigen og bolsjevikenes politikk overfor Ukraina. Før den ukrainske sovjetrepublikkens opprettelse fantes imidlertid både Den ukrainske folkerepublikken og Krivoj Rog–Donetsk-republikken.

Etter oktoberrevolusjonen tok lokale bolsjeviker makten både i Kiev og i Krivoj Rog (Zelenskyjs fødested). Grunnen til at disse to republikkene ikke umiddelbart ble forent, var at bolsjevikene i Kiev var fanatiske tilhengere av ukrainisering, mens bolsjevikene i Donetsk/Krivoj Rog ikke var det.

Selv blant bolsjevikene – som på ingen måte kan kalles russiske nasjonalister – var det bitter uenighet om hvordan Den ukrainske sovjetrepublikken skulle bygges. Skaperne av Krivoj Rog–Donetsk-republikken ønsket å slutte seg til Den russiske sovjetrepublikken og var i kontinuerlig konflikt med Den ukrainske folkerepublikken. Til slutt seiret de ukrainske nasjonalistene, ettersom de hadde støtte fra Lenin og Stalin. Over tid ble skaperne av Krivoj Rog–Donetsk-republikken drept, og Donbass ble en del av Den ukrainske sovjetrepublikken. I 1954 ble også Krim overført til Den ukrainske sovjetrepublikken.

Krivoj Rog–Donetsk-republikken eksisterte bare i én måned, fra februar til mars 1918, men dens arv påkalles fortsatt av enkelte sovjetnostalgikere i Novorossija.

Den sovjetiske republikken Donetsk–Krivoj Rog ble påkalt under krigen i Donbass (som startet i 2014), da parlamentet i den ikke-anerkjente separatistiske Folkerepublikken Donetsk (DNR) vedtok et memorandum 5. februar 2015 hvor den erklærte seg som etterfølgeren til Den sovjetiske republikken Donetsk–Krivoj Rog, med Artyom som grunnleggende skikkelse.Mer på Wikipedia om Krivoy Rog
Den Artyom det refereres til her, er Fjodor AndrejevitsjSergejev, som organiserte bolsjevikenes maktovertakelse i hele det området som historisk tilsvarte Novorossija, og som grunnla Krivoj Rog–Donetsk-republikken. Han kjempet mot de hvite under borgerkrigen og var bolsjevik fra ung alder. Han var på ingen måte noen russisk sjåvinist eller nasjonalist. Han betraktet ganske enkelt ikke seg selv og befolkningen i Novorossija som ukrainere. Artyom kunne kanskje ha vært villig til å gjøre sine landsmenn til generiske, rotløse og abstrakte «arbeidere», men å gjøre dem til ukrainere var et skritt for langt. Mannen ser ut til å ha hatt en viss gjenværende anstendighet og menneskelighet. Han døde under uklare omstendigheter i 1921, og Stalin adopterte hans sønn Artyom, som vokste opp med å dele soverom med Stalins sønn Vasilij. Hvorfor Fjodor ble kalt Artyom er uklart, men sønnen, som vokste opp hos Stalin etter farens død, ble offisielt gitt navnet Artyom etter farens kallenavn. Artyomovsk i Donbass, også kjent som Bakhmut, ble oppkalt til ære for kamerat Artyom.

Før bolsjevikene var det østerrikerne. Det var etter at Østerrike kom i besittelse av Galicia, etter Polens første deling, at de bitre røttene til ukrainsk nasjonalisme – ukrainisme – ble plantet.

Det er tilstrekkelig å si at i den angitte perioden (1800- og 1900-tallet) ble sykdommen ukrainisme plantet blant en betydelig del av befolkningen i Ukraina, og særlig blant intelligentsiaen. Dette ble oppnådd gjennom målrettet arbeid i utdanningsinstitusjoner, pressen, den katolske kirken og etter hvert av selvbevisste ukrainere selv – den mest suksessrike og kjente av disse var Michail Grushevskij(MykhailoHrusjevskyj.)

Det som menes her, er at utdanningsinstitusjonene drevet av Østerrike ikke var bemannet av «ukrainere», og det samme gjaldt pressen og kirken. De ble drevet av østerrikere med et klart mål: å skape selvbevisste ukrainere i utgangspunktet. Dessverre lyktes de, og resultatet ble menn som Grushevskij, som i praksis la grunnlaget for hva det betydde å være «ukrainsk» på slutten av 1800-tallet, først og fremst gjennom forfalskning og fabrikering av litteratur. For en illustrasjon av hvordan denne prosessen fungerte i praksis, henvises det til forfatterens hyllest til det ukrainske språket.A Tribute to the Glorious Ukrainian Language

Årsaken til at østerrikerne hadde behov for «ukrainere», var at befolkningen i Galicia var etnisk russisk. De var østslavere og kulturelt, språklig og religiøst identiske med dem som levde i Det russiske imperiet, riktignok med enkelte polske innslag i språket etter flere århundrer med polsk styre. Østerrikerne trengte undersåtter som verken ønsket en retur av polakkene i nord eller gjenforening med sine etniske slektninger i Det russiske imperiet i øst – og slik oppstod ukrainismen.

«Likevel, som allerede nevnt, var den ledende faktoren i realiseringen av en ukrainsk etnisitet bolsjevikenes etniske politikk, som hadde som mål å produsere ukrainere i industriell skala.»

Dette er på ingen måte en overdrivelse. Hvis man ikke tror det, kan man lese artikkelen om det ukrainske språket som allerede er nevnt. Forfatterens første innlegg om Holodomor forklarer hvorfor bolsjevikene fant det hensiktsmessig å alliere seg med og tilfredsstille ukrainske nasjonalister, slik også serien om av-russifiseringen av Ukraina gjør. Enkel etnisk fiendtlighet mot russere var en viktig faktor for menn som Kaganovitsj og Lenin. Stalin fant det først og fremst taktisk nyttig å splitte ukrainske nasjonalister fra Polen.

Senere, under sitt styre, begynte Stalin å slå ned på de mer åpent anti-russiske kulturelle skikkelsene i sovjetisk Ukraina, inkludert Grushevskij, men dette stoppet opp da Khrusjtsjov og Bresjnev – begge født i Ukraina – tok makten i Sovjetunionen. Dette betyr på ingen måte at Khrusjtsjov og Bresjnev var like ytterliggående som moderne selvbevisste ukrainere. Forfatteren hevder tvert imot at Bresjnev var den beste lederen av det som i praksis var et Storrussland siden Bresjnev selv. Poenget er at Stalin fra midten av 1940-tallet begynte å ta forsiktige skritt for å bremse den aggressive ukrainiseringen han hadde fremmet fra 1920- til 1930-tallet.

Da Stalin døde i 1953, fortsatte ukrainiseringen i et mer dempet tempo, men den ble aldri stanset, og mottok tidvis store «gaver» fra ukrainere som styrte landet – slik som Khrusjtsjovs overføring av Krim til Ukraina, og Bresjnevs massive investeringer i Dnipropetrovsk, hans hjemby, som ble fylt med avansert og kritisk industri og infrastruktur.

«Enhver kunstig etnos skapes av konkrete mennesker og makter med et konkret mål: å splitte og ødelegge en konkurrerende makt. Ukrainisme som konsept, ukrainsk nasjonalisme som politisk prosjekt, og til slutt Ukraina som uavhengig stat, var et systematisk og målrettet prosjekt gjennomført av geopolitisk fiendtlige makter i utlandet, samt forrædere innen staten, med mål om å svekke og splitte det russiske etnos.»

Dette er en forenkling, men i essens fullt ut korrekt. Prosjektet ble først startet av Østerrike for å sikre at de ortodokse, russisktalende og kulturelt russiske østslaverne i Galicia ikke ønsket gjenforening med Russland. Deretter ble fakkelen overtatt av bolsjevikene, som videreførte prosjektet av en kombinasjon av etnisk fiendtlighet mot russere blant den ikke-russiske bolsjevikledelsen og behovet for å splitte ukrainere fra Polen. I den sene sovjetperioden, under Gorbatsjov, ble behovet for en ukrainsk stat – helt adskilt fra Russland – nyttig for Vesten som et middel for å sikre at Russland hadde mindre sjanse til å reise seg fra ruinene av Sovjetunionen.

Den sene sovjetiske nomenklaturaen som styrte Ukraina, ble enormt rike på å plyndre restene av Sovjetunionen i Ukraina, og de tjente enormt på imperiets sammenbrudd. Dette gjaldt alle tidligere sovjetrepublikker, inkludert Russland, men gjennomføringen av oppløsningen krevde enighet blant de øverste nomenklatura-lagene i de mest innflytelsesrike republikkene. Det er disse forræderne Zhuchkovskij sikter til. Oppløsningen av Sovjetunionen tjente også Vesten, noe som forklarer samarbeidet mellom utenlandske og innenlandske aktører.

Når man ser hvor raskt personene som oppløste Sovjetunionen integrerte seg i Vesten, blir det tydelig at Zhuchkovskijs fremstilling har noe for seg, og at påstanden om at Russland fortsatt – og Ukraina før Maidan – ble styrt av en ny-sovjetisk revansjistisk klikk, er grunnleggende feil.

For å illustrere dette poenget siterer Zhuchkovskij fra boken «Ukraina er ikke Russland» av Ukrainas første president, Leonid Kutsjma:

»Uansett hva man måtte mene om hendelsene på 1920-tallet, må det sies at uten ukrainiseringen av utdanningsinstitusjonene som ble gjennomført den gangen, ville vår nåværende uavhengighet ha vært umulig. Det enorme antallet ukrainske skoler som titalls millioner mennesker har gått gjennom, har over tid vist seg å være det viktigste og mest varige elementet i etableringen av en ukrainsk stat.»

Altså: uten den aggressive ukrainiseringen under Stalin ville det ikke eksistert noe Ukraina i dag. Igjen må det understrekes at de tidlige bolsjevikene – inkludert Stalin på 1920-tallet – enten var likegyldige til russere eller direkte fiendtlige overfor dem. Ukrainiseringen var dermed arbeidet til mennesker som var fiendtlig innstilt til Russland. Ifølge Kutsjma selv, Ukrainas første president og forfatter av boken «Ukraina er ikke Russland», var denne politikken avgjørende for eksistensen av det moderne Ukraina.

Hvem var det så som tjente på oppløsningen av Sovjetunionen og bidro til den i samarbeid med vestlige banker og etterretningstjenester? Menn som Kutsjma. Ikke vanlige ukrainere, som led nesten like mye som vanlige russere på 1990-tallet.

Både i sovjettiden og under det «uavhengige Ukraina» var Donbass alltid belastet av det faktum at regionen var inkludert i Ukraina, mens den i realiteten var Russland. En tendens til separatisme oppstod ikke i 2014, men helt fra starten av regionens innlemmelse i Ukraina. Likevel er det kanskje ikke korrekt å anklage Donbass for separatisme. Det var alltid ukrainerne som fremmet separasjon fra Russland, og dette ble til slutt gjennomført ulovlig i 1991. Det er slik sett i realiteten ikke opprørerne i Donbass som er separatister, men ukrainerne.

For omtrent hundre år siden, da kamerat Artyom – grunnleggeren av Krivoj Rog–Donetsk-republikken – ble anklaget for separatisme av ukrainske bolsjeviker, svarte han berømt:
«Det er dere som er separatister, ikke vi.»

De selvbevisste ukrainske bolsjevikene i Den ukrainske folkerepublikken anklaget altså Artyom for separatisme i forhold til Ukraina, fordi han ønsket å innlemme Novorossija i Den russiske sovjetrepublikken. Oppløsningen av Sovjetunionen ble også gjennomført ulovlig i henhold til sovjetisk grunnlov og mot viljen til det overveldende flertallet av sovjetiske borgere, med mulig unntak av Baltikum. Den 17. mars 1991 ble det avholdt en folkeavstemning om hvorvidt Sovjetunionen skulle oppløses. 77,85 % av befolkningen stemte nei. Her er et skjermbilde av resultatene fra Ukraina:

en.wikipedia.org/wiki/1991_Soviet_Union_referendum

I Ukraina spesifikt stemte 71 % for å bevare Sovjetunionen – lavere enn landsgjennomsnittet, men se etter hvor nesten alle stemmene for uavhengighet kom fra: Kiev by og de vestligste oblastene i Galicia, som allerede i århundrer hadde vært utsatt for anti-russisk nasjonsbygging. Dette samsvarte også ganske tydelig med språklige skillelinjer: der stemmene for uavhengighet var konsentrert, fant man også befolkning som faktisk kunne snakke noe ukrainsk hjemme, med unntak av Kiev by, hvor de mest ytterliggående, liberale russofobene simpelthen lot som de snakket ukrainsk.

Dette er forøvrig ganske analogt med situasjonen i Hviterussland i dag, bortsett fra at praktisk talt ingen i noe oblast snakker skolebok-hviterussisk, med unntak av enkelte liberale i Minsk som later som. Ikke overraskende stemte Lugansk og Donetsk med godt over 85 % mot å oppløse Sovjetunionen, og Krim med over 87 %. Riktignok boikottet den politiske ledelsen i Baltikum og Georgia avstemningen, sannsynligvis fordi de fryktet at utfallet ville få nomenklaturaens krav om uavhengighet til å fremstå som farseaktige, men 77,85 % som ønsket å bevare landet er ikke et dårlig resultat. Jeg tror at dersom man i dag hadde gjennomført en tilsvarende folkeavstemning om å oppløse USA, ville andelen som støttet unionen vært langt lavere.

Men igjen: Zhuchkovskijs påstander kan høres overdrevne ut, men de er det egentlig ikke. Med unntak av det ytterste vestlige Ukraina oppnådde landet uavhengighet mot viljen til det store flertallet av sin befolkning. Det var ingen triumf for «undertrykte, men tapre ukrainere» som frigjorde seg fra et tyrannisk system som undertrykte dem. Systemet skilte flertallet av ukrainere fra Russland mot viljen til både russere og ukrainere. En ren revolusjon ovenfra – eller forræderi, med andre ord.

Tilbake til hendelsene i 2014:

Våren 2014 fant det i alle regioner av Novorossija sted masseprotester mot Maidan-kuppet, samt harde sammenstøt med tilhengere av Euromaidan og Høyresektoren. Denne spontane, russiske bevegelsen fikk navnet «Den russiske våren». Helt fra starten var dette et prorussisk fenomen – tusenvis av mennesker gikk ut i gatene innhyllet i russiske flagg. Etter gjenforeningen med Krim oppstod håp og visshet blant befolkningen i Donbass og Novorossija om at også deres regioner snart ville bli gjenforent.

Vi vet nå at disse håpene var ubegrunnede. Ikke bare i de åtte oblastene i Novorossija hvor tusenvis tok til gatene mot Kyiv, men selv i Donetsk og Lugansk, hvor folkeavstemningen 11. mai resulterte i at disse to oblastene erklærte uavhengighet. Mange år senere hadde Den russiske føderasjonen fortsatt ikke anerkjent disse to republikkene som selvstendige (noe som skjedde først i 2022. Boken ble skrevet i 2018).

Ifølge Zhuchkovskij var det annekteringen av Krim som i størst grad ga vind i seilene til Den russiske våren. I ettertid vet vi at Kreml ikke hadde noen intensjon om å frigjøre Novorossija, og at de forsøkte å holde ånden de slapp ut av flasken gjennom Krim-gjenforeningen under kontroll – og til slutt å putte den helt tilbake.

I begynnelsen av april ble Donbass’ folkemilits opprettet i Donetsk, og Sørvest-arméen i Lugansk. På dette tidspunktet var begge mer å regne som grasrotaktivistorganisasjoner enn reelle militære formasjoner. Etter hvert eskalerte møtene til mer direkte handling, og 6. april ble de viktigste administrasjonsbygningene overtatt både i Donetsk og Lugansk. Russland bistod ikke i disse aksjonene – verken da eller senere. Dette var en fullstendig lokal bevegelse, som begynte med steiner og stokker, inntil våpen ble beslaglagt fra ukrainske lagre og brukt mot deres tidligere eiere.

De som først tok våpen tidlig i april var imidlertid ikke forberedt på en alvorlig væpnet konfrontasjon. Etter å ha okkupert administrasjonsbygningene og SBU-hovedkvarterene i Donetsk og Lugansk, satte militsene seg rett og slett ned og ventet på at Russland skulle komme og ordne opp – eller gi ordre om å gjennomføre en folkeavstemning om tilslutning til Den russiske føderasjonen. Dette skjedde ikke. I stedet dukket Igor Strelkov opp i Slavyansk 12. april med sitt krim-kompani. Mest sannsynlig ville Den russiske våren ha blitt brutalt slått ned i sin helhet dersom banneret for væpnet motstand mot Kyiv ikke hadde blitt heist i Slavyansk.

Ukrainske apologeter hevder at ingen av protestene var reelle, og at praktisk talt alle støttet Maidan fordi de var sinte på Russland på grunn av Stalin og Sovjetunionen. De hevder at det egentlig var spesialstyrker som tok over SBU- og administrasjonsbygningene, og at alle anti-Kyiv-demonstranter var betalte. Det åpenbare spørsmålet er da: hvorfor var «Kremls hånd» så mye mer effektiv på Krim enn i Novorossija? Ifølge denne logikken hadde Russland et tilsvarende nettverk av betalte demonstranter, FSB og spesialstyrker i Novorossija som på Krim.

Hvis man aksepterer disse påstandene, hvorfor gjorde da spesialstyrkene og FSB som angivelig tok over bygningene, ingenting etterpå? Og hvorfor anerkjente ikke Russland folkeavstemningene som angivelig ble arrangert av FSB og stemt frem av deres betalte støttespillere? Denne apologetikken tåler ikke engang overfladisk granskning. Sannheten er ganske enkelt at Russland ikke var interessert i å ta Novorossija, og – som Zhuchkovskij sier – dette var faktisk lokale aktører som handlet i forventning om sitt eget «Krim-scenario». Det «russiske» oligarkiet er ikke generøst, og det kommer ikke til å betale titusenvis av mennesker for å protestere formålsløst og arrangere folkeavstemninger det ikke har til hensikt å anerkjenne.

Det bør også sies at situasjonen i Ukraina på terskelen til Maidan, som til slutt førte til krig, ofte lettvint tilskrives ukrainske nasjonalister og USA alene. Selvfølgelig hadde disse – og mange andre – sine egne interesser, som alltid stod i konflikt med Russlands. Russland selv bærer imidlertid den største delen av skylden for å ha ført kontraproduktiv politikk i Ukraina gjennom hele den postsovjetiske perioden, og for ikke engang i det minste å støtte prorussiske bevegelser, inkludert i Donbass.

Den russiske føderasjonen satset alt på Regionenes parti og Janukovitsj – og tapte fullstendig. Ukrainsk nasjonalisme var mer attraktiv for ungdom enn russisk patriotisme, som ble assosiert med pro-sovjetiske holdninger, ikke bare i vest, men også i øst. Vesten – og særlig USA – støttet antirussiske politikere og ukrainske nasjonalister gjennom utdanningssystemet, NGO-er og sosiale medier. Russland svarte med fullstendig likegyldighet, og foretrakk å stole på personer som Medvedtsjuk og Janukovitsj, som til slutt tapte for Maidan-fløyen av den ukrainske eliten.

I dag, nesten åtte år etter at denne boken ble skrevet, har Russland mistet hele det postsovjetiske rommet, med unntak av Hviterussland – som de nesten mistet for noen år siden. Enten lærte Russland ingenting av det som skjedde i Ukraina, eller så bryr de seg rett og slett ikke. Eller kanskje de som styrer russisk utenrikspolitikk er fullstendig ute av stand til å erkjenne feil. Uansett er det Zhuchkovskij beskriver ikke en ekspansjonistisk klikk i Moskva som er besatt av å gjenoppbygge et tapt imperium. Det som beskrives, er et system som er fullstendig blindt eller likegyldig til trusler som vokser frem i egen bakgård, og som ikke er interessert i å skape effektive verktøy for å utvide myk makt.

Grunnen til at Russland ignorerte prorussiske stemmer i Ukraina, ligger i det faktum at Moskva ikke betraktet menneskene som bodde der som russere. I Russland selv er etniske russere «stillhetens figurer», ettersom det ikke eksisterer noen russisk nasjon som sådan – bare en multietnisk russisk føderasjon. For Russlands ledelse var russere som bodde i Ukraina ganske enkelt ukrainere.

Moskva var i full overensstemmelse med Kiev og Vesten om statusen til russere i Ukraina, og den dag i dag er Moskva komfortabel med å la russere bli strandet i tidligere sovjetrepublikker. Ifølge denne logikken eksisterer ikke russere som sammenhengende befolkninger utenfor Russland, og det «russiske» oligarkiet som styrer føderasjonen står fritt til å gjøre forretninger med mennesker som forfølger russere i tidligere sovjetrepublikker. Hvis Moskva må velge mellom forretninger og å forsvare etniske russere, vil de velge forretninger hver eneste gang.

Zhuchkovskij siterer Pavel Gubarev, en av hovedorganisatorene og koordinatorene for Den russiske våren i Ukraina:

«Gjennom utdanningssystemet arbeidet Kiev utrettelig med banderiseringen av ungdommen, mens tjenestemenn i Den russiske føderasjonen ganske enkelt nektet å anse oss som russere. Vi (prorussere i Ukraina) ble aldri invitert til å studere ved russiske universiteter eller skoler. Vi havnet i en tragisk situasjon der «korrekte ukrainere» betraktet oss som uønskede moskovitter, mens ledelsen i Den russiske føderasjonen betraktet oss som ukrainere – som rødhårede stebarn.»

Selvsagt hadde de selvbevisste ukrainerne rett i å betrakte personer som Gubarev som en femtekolonne. Det surrealistiske og absurde er imidlertid at denne prorussiske «femtekolonnen» i Ukraina ikke hadde noen eksterne sponsorer overhodet. De var like uønsket i Kiev som de var i Moskva. De eneste personene i Ukraina som Den russiske føderasjonen faktisk støttet, var folk som Janukovitsj.

Viktor Janukovitsj kom til makten med støtte fra Russland og under prorussiske slagord. I praksis ble imidlertid ukrainiseringen ikke bremset i én eneste region i Ukraina, inkludert Donbass og Krim. Janukovitsj-regimet var preget av sin tosidighet: retorikken var prorussisk, men praksisen var ikke mindre antirussisk enn under Jusjtsjenko.

Viktor Jusjtsjenko ble Ukrainas president etter Oransjerevolusjonen vinteren 2004–2005. Oransjerevolusjonen var en stor antirussisk og pro-vestlig protestbevegelse, støttet av alle de vanlige aktørene – inkludert «russiske» oligarker som Boris Berezovskij, som bidro til å finansiere Jusjtsjenkos valgkamp. Berezovskij var forøvrig bankmann og pornograf av yrke.

Noen av Jusjtsjenkos viktigste støttespillere under Oransjerevolusjonen har senere flyttet til Russland, og én av dem er til og med blitt senator. Dette tas opp mot slutten av teksten.

Moscow Launches a Bunch of Drones and Missiles at Ukraine and You Won’t Believe What Happened Next!

Den absurde realiteten – at «russiske» oligarker støttet Jusjtsjenko, og at noen av hans viktigste støttespillere senere flyttet til Russland, hvor én ble senator – sier alt om de patriotiske kvalitetene til det russiske lederskapet, ifølge forfatteren. Oransjerevolusjonen var Maidan 1.0.

Alt som skjedde i Donbass i 2014, skjedde fullt og helt på initiativ fra den russiske befolkningen i regionen. Uansett hva ukrainske eller andre propagandister måtte hevde, fantes det ingen «Kreml-hånd» som styrte hendelsene, noe forfatteren hevder å ha sett med egne øyne etter ankomsten til Donbass i mai 2014. Den russiske våren var et spontant opprør blant russere for å beskytte deres russiske identitet.Først mot slutten av sommeren 2014 ble Den russiske føderasjonen tvunget til å iverksette tiltak for å redde folkerepublikkene, men de tok på ingen måte initiativ til den revolusjonære prosessen. Moskva har konsekvent kun reagert på hendelser i etterkant.

Hvorfor Moskva tok Krim tilbake, men ikke gjorde noe tilsvarende for Donbass, har ingen klar forklaring, og Zhuchkovskij spekulerer heller ikke om dette. Min personlige teori er at risikoen for å miste marinebasen i Sevastopol skremte nok av Putins fløy til at de bestemte seg for å handle – og handle gjorde de. De gjennomførte gjenforeningen med Krim ryddig og profesjonelt, og dette til tross for at Shoigu forsøkte å sabotere operasjonen. For ikke lenge siden nevnte Putin at Shoigu i siste øyeblikk beordret militæret til å trekke seg tilbake fra okkupasjonen av Krim, og at Putin måtte overstyre denne ordren. Dette viser at selv med sabotasje på høyt nivå kan Moskva handle besluttsomt når tilstrekkelig mange i ledelsen tar oppgaven på alvor.

At Moskva var langt mindre entusiastisk i tilfellet Donbass, koker etter min mening ned til identitetsspørsmålet. Dersom Russland også hadde gjenforent seg med Donbass rett etter Krim, ville det ha skremt Russlands kjære og «respekterte» partnere i de tidligere sovjetrepublikkene med betydelige befolkninger av strandede russere. Dersom ledelsen i Baltikum og i alle de sentralasiatiske «stan»-landene – som liker å herske over etterlatte russere – hadde trodd at Bjørnen virkelig var i ferd med å våkne, ville de ha fått panikk og skapt store problemer for det «russiske» oligarkiet. Det ønsket Moskva rett og slett ikke.

Hovedpoengene man bør ta med seg her, er at Novorossija, Kharkov, Dnipropetrovsk, Zaporozje, Donetsk, Lugansk, Kherson, Krim og Odessa aldri var en del av Ukraina før etter den bolsjevikiske revolusjonen. Den russiske våren handlet eksplisitt om russisk identitet og forsvaret av den. Moskva støttet ikke opprøret i Donbass, og sett fra Kremls ståsted finnes det ingen russiske befolkninger strandet i utlandet, fordi en russer er en innehaver av russisk pass, uansett etnisitet.

Faktisk er de «beste» russerne, ifølge Kremls tankegang, ikke etniske russere med en identitet som må forsvares og dyrkes – for å gjøre dette på statlig nivå ville ha negativ innvirkning på oligarkiets forretningsmuligheter i tidligere sovjetrepublikker. Til slutt: Ukraina oppnådde uavhengighet i 1991 mot viljen til det overveldende flertallet av befolkningen, som stemte for å bevare Sovjetunionen. I del 2 vil Zhuchkovskijs spekulasjoner om hvem som støttet Strelkov bli gjennomgått, sammen med Strelkovs ankomst til Slavyansk, Donbass’ mafiapolitikk og noen av de tidlige kampene våren 2014.