Ideene til den norskættede amerikanske økonomen til Thorstein Veblen synes å ha fått en renessanse i senere år. Her kommer et raskt overblikk over hans tanker om det prangende forbruk som er en nøkkel til å forstå hvordan menneskers forestillinger om deres økonomiske status skapes.
Utgangspunktet er Veblens kritikk av det moderne samfunnets forbruksvaner. Han observerte at en stor del av folks utgifter handler om å bli sett, snarere enn å dekke reelle behov – en innsikt som føles høyst aktuell i en tid preget av sosiale medier og gjeldsvekst.
Thorstein Veblen (født i 1857 til norske immigranter i USA) vokste selv opp i et beskjedent sted på landet i Midtvesten og var sterkt preget av nøysomhet og hardt arbeid. Som en sosial outsider – ofte beskrevet som klosset og skeptisk til autoriteter – utviklet han et unikt blikk på samfunnet. Veblen introduserte i boka The Theory of the Leisure Class (1899) begrepet «conspicuous consumption” – eller prangende forbruk på norsk.
Med dette mente han utgifter som ikke primært tjener praktiske formål, men som signaliserer status og sosial rang. Hovedfunksjonen til disse kjøpene er at de kommunisere til andre hvem de er ettersom de forbruker dyre varer.
I stedet for å se på mennesker som rasjonelle aktører som maksimerer nytte og minimerer sløsing, som klassisk økonomi antok, så observerte Veblen at folk kjøper dyre, upraktiske ting for å vise frem velstand. Eksempler inkluderer luksusklær, prangende hus eller klokker som er mer symboler på suksess enn nyttige verktøy.
Sammenhengen for Veblens ideer var den amerikanske gullalderen på slutten av 1800-tallet. Denne epoken var preget av rask industrialisering og enorme forskjeller i formue. Eliten viste frem rikdom gjennom herskapshus, tjenere og overdådige fritidsaktiviteter, noe som gjorde forbruk til en teaterforestilling.
Middelklassen etterlignet dette for å oppnå respektabilitet, og dermed spredte statusjakten seg nedover i samfunnet. De fattige kunne på sin side ikke følge opp med et tilsvarende forbruk; derfor var de fattige.
Veblen påpekte ironien i det han opplevde: I et produktivt samfunn blir ineffektivitet et bevis på suksess. Å kunne kaste bort tid og ressurser viser at man har råd til å slippe unna nødvendighetens lenker.
Et annet sentralt begrep i videoen er «conspicuous leisure» – eller prangende fritid på norsk. Eliten unngikk produktivt arbeid for å signalisere overlegenhet. Fritid ble et skuespill hvor andre iakttar deg; her ser Veblen på reiser eller hobbyer uten håndgripelig utbytte, men som koster mye.
Dette snuer tanken om verdier på hodet: Unyttighet blir et tegn på suksess, fordi det beviser at man har vunnet i livets spill. Veblen søkte å forklare hvordan eliten setter standarder som siver nedover, og skaper en endeløs konkurranse.
Status er relativt – det handler om å skille seg ut, ikke om absolutt tilfredsstillelse. Økende inntekter forsterker ofte presset i stedet for å redusere det, siden sammenligningen skifter oppover.
Relevansen til samfunnet i dag er opplagt. Gjeld og forbruk langt over inntekten normaliseres for å opprettholde fasaden. Livsstilen opplever også en slags «inflasjon» som følger inntektsveksten.
Luksusmarkeder blomstrer fordi høye priser øker etterspørselen ved å signalisere eksklusivitet, å tilhøre de få utvalgte. Sosiale medier forsterker dette tendensen, og gjør forbruk til en konstant utstilling av hvem han er. Selv minimalisme eller velvære (f.eks. kostbare spa-besøk og «behandlinger») kan bli rene utstillinger av hvem man er. Dette driver etterspørselen, og finanssystemet støtter opp om dette gjennom kreditt og reklame, som selger tilhørighet fremfor nytte, og fører til angst og sårbarhet.
Veblen advarte ikke mot rikdom i seg selv, men mot å forveksle framvisning med bruksverdi. Forvekslingen medfører storstilt sløsing med menneskelig innsats og undergraver den ekte menneskelige frihet. Ekte velstand kjøper tid og robusthet, ikke applaus.
Vloggeren Finanscial historian har nylig laget en kort videoanalyse, med utgangspunkt nettopp i Veblen, som oppfordrer til refleksjon over eget forbruk. Den er verd å få med seg.
(Uten Filter har problemer med å inkludere YouTube videoen naturlig i artikkelen, men lenken til videoen fungerer fint. De som publiserte videoen har slått av embedding.)
