Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
En sentral del av dette bildet er hvordan Norge under dagens regjering bevisst saboterer fungerende bilaterale avtaler med Russland. Fiskeriavtalene er et åpenbart eksempel. I stedet for å ivareta norske interesser direkte gjennom pragmatisk samarbeid med vår viktigste nabo i nord velger regjeringen en linje som gjør avtalene stadig vanskeligere å opprettholde. Resultatet er ikke kaos ved en tilfeldighet. Resultatet er at Norge presses til å gå via EU for å såkalt ivareta sine interesser.
Og da er spillet over.
Når Norge først har lagt sine interesser i EUs hender er det EU som sitter med alle kortene. EU vil selvsagt kreve flere innrømmelser mer harmonisering mer underkastelse. Dette er velikke uforutsett. Det er hele hensikten. Norske fiskeressurser er en strategisk gevinst for EU. Å gjøre Norge avhengig av Brussel for å få tilgang til egne avtaler er en gavepakke til unionen.
Å påstå at dette skjer ved uhell er direkte latterlig. Dette er bevisste handlinger utført av politikere som ønsker å knytte Norge stadig tettere til EU et par skritt nærmere full underkastelse. Det er råttent. Og det er kalkulert.
Samtidig serveres befolkningen endeløse floskler om at Ukraina kjemper for hele Europa. Dette er nødvendig proapganda for å legitimere en politikk som påfører europeiske land enorme økonomiske tap. Uten denne fortellingen ville folk begynt å stille spørsmål. Spørsmål om hvorfor strømprisene eksploderer. Hvorfor norsk industri tappes. Hvorfor kronen svekkes. Hvorfor velferd kuttes mens milliarder sendes ut av landet.
Det er her absurditeten blir total. Hvordan kan Europas skjebne angivelig avgjøres i Lugansk Donetsk og på Krimhalvøya. Hvordan kan tapet av disse områdene fremstilles som et eksistensielt sammenbrudd for hele kontinentet. Samtidig som de samme politikerne jobber dag og natt for å avvikle Norges egen selvråderett og legge landet inn i en fremmed union.
Hvorfor er suverenitet absolutt hellig når det gjelder disse områdene. Men fullstendig uvesentlig når det gjelder Norge.
Svaret er enkelt og brutalt. Norge er rikt. Norge har energi. Norge har fisk. Norge har et oljefond. EU prosjektet handler ikke om demokrati. Det handler om kontroll. Om ressurser. Om maktkonsentrasjon. Og i et føderalt system finnes det ingen varige nasjonale særordninger uansett hvor ofte norske EU apologeter forsøker å berolige befolkningen med motsatt påstand.
Det mest avslørende er likevel hvordan statsministeren og regjeringen stadig forsøker å bagatellisere det som skjer. Vi hører gjentatte forsikringer om at i Norge er ikke politikere fiender. Bare uenige. At dette bare er vanlig politisk uenighet.
Dette er ikke beroligende. Det er avslørende.
For når politikere føler behov for å normalisere handlinger som objektivt sett innebærer avvikling av nasjonal suverenitet da er det fordi de forstår hvor alvorlig det de bedriver faktisk er. Dette er et forsøk på å omskrive svik til uenighet. Å gjøre høyforræderi spiselig ved å kle det i teknokratiske formuleringer og tomme fraser om demokrati.
Det sier seg selv at politikere som ønsker Norge inn som delstat i EU ikke har noen interesse av å bygge et selvstendig samfunn som balanserer gode relasjoner mellom EU og Russland. Tvert imot. Et stabilt forhold til Russland er et hinder for EU medlemskap. Økt konfliktnivå er et verktøy.
Når forverring av forholdet til Russland er EU tilhengernes eneste reelle vei til å presse Norge inn i EU er det nettopp den veien de vil velge. Og når store deler av disse miljøene på Stortinget samtidig viser en total forakt for nasjonal suverenitet da bør ingen bli overrasket.
På dette punktet er det legitimt å stille et helt grunnleggende spørsmål. Er de som forvalter Norge og norske interesser i dag under full kontroll av fremmede interesser.
For det finnes ingen rasjonell forklaring på at noen ved sine fulle fem skulle ønske et dårlig forhold til Russland. Ønske å skape strømmangel i Norge. Ønske å knuse norsk valuta. Ønske å svekke norsk industri og matsikkerhet. Når slike ødeleggelser får fortsette ufortrødent uten korrigering da er det åpenbart at dette ikke handler om politisk dumskap.
Det handler om noe langt verre.
Og langt mer alvorlig.
Det er kanskje derfor de som bedriver dette svineriet. Forsøker og promotere at det politiske landskapet i Norge er ikke fiender. Men kun uenige.
