Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Stoltenberg, Støre og den rødgrønne regjeringen som styrte Norge i 2011 begikk et historisk svik mot det norske folk. Det som ble gjort mot Libya var ikke et feiltrinn, ikke en misforståelse og ikke et humanitært eksperiment som gikk galt. Det var en bevisst politisk handling som innebar systematisk ødeleggelse av en suveren stat. Norge deltok aktivt i bombingen av Libya og gjorde seg dermed medskyldig i sammenbruddet av et helt samfunn.
Ansvarlige navn må nevnes. Jens Stoltenberg som statsminister. Jonas Gahr Støre som utenriksminister. Grete Faremo som forsvarsminister. Dette var ikke anonyme byråkrater. Dette var den politiske toppledelsen i Norge. De tok beslutningene. De ga ordrene. De stilte norske kampfly til rådighet for en krig som aldri handlet om å beskytte sivile, men om regimeskifte, makt og underkastelse under Nato og stormaktspolitikk.
Resultatet kjenner verden. Et land som ble bombet i stykker. Et samfunn som kollapset. Våpen som flommet ut i hele Nord Afrika. Menneskesmugling, slavehandel og permanent kaos. Dette er ikke utilsiktede bivirkninger. Dette er direkte konsekvenser av den politikken Norge valgte å føre.
For Norge som nasjon var dette en moralsk og strategisk katastrofe. Som en liten og sårbar stat har vi tradisjonelt vært avhengige av folkeretten, diplomati og et rykte som en fredsnasjon. Libya knuste dette fundamentet. Vi gjorde oss selv en bjørnetjeneste av historiske dimensjoner. Fra og med 2011 satte norske ledere landet i sjakk matt når det gjelder moral, menneskerettigheter og internasjonal rett. Etter Libya har Norge ingen troverdighet igjen til å peke på andre land og belære dem om krigsforbrytelser, folkerett eller sivile tap.
Dette er en stygg, mørk og uutslettelig del av norsk historie. Det hjelper ikke at Stoltenberg og Støre i ettertid forsøker å kle seg i rollen som vanlige folk. At de heier på fotballandslaget. At de sørger offentlig over avdøde skuespillere. At de sitter og smiler og forteller anekdoter på talkshow og i hyggelige intervjuer. Slike iscenesatte øyeblikk visker ikke bort bombene. De visker ikke bort ruinene. De visker ikke bort blodet.
For egen vinning, for karriere, for internasjonal anerkjennelse og posisjoner, var de villige til å ofre Norges moralske kapital. Et rykte bygget opp gjennom generasjoner. Et rykte som ikke engang våre stolteste historiske skikkelser kan hviske vekk. Leiv Eriksson. Roald Amundsen. Fridtjof Nansen. Thor Heyerdahl. Deres arv og det de representerte står maktesløse overfor det Norge gjorde i Libya i 2011.
Dette var ikke Norges krig. Likevel gjorde våre egne ledere den til vår skam. Og det er et ansvar som aldri vil forsvinne, uansett hvor mange smil, flagg og fotballtrøyer som vises frem i ettertid.
Arbeiderpartiet og deres politiske medsammensvorne burde etter Libya aldri fått delta videre i norsk politikk. Når et regjeringsparti bevisst leder Norge inn i ødeleggelsen av en suveren stat i strid med folkerettens grunnprinsipper, diskvalifiserer de seg selv moralsk, juridisk og demokratisk. Likevel fortsetter de skuespillet. De later som om det er andre lands bomber, nedslaktinger og terror som er problemet, mens deres egen bestialske historie omtales som ansvarlig og trygg styring. Dette er ikke bare hykleri. Det er en hån mot folkeretten og mot det norske folk.
