Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ground dude
Tar man utgangspunkt i denne setningen, og legger til grunn at svaret er nei, avdekkes et dypt hyklersk og dobbeltmoralsk mønster.
For hvis de som ivrigst argumenterer for å sende norske soldater i krig, aldri selv er villige til å la egne barn bære risikoen, avsløres et moralsk hierarki der andres liv veier mindre enn deres egne.
Krig fremstilles da som et abstrakt prinsipp, et geopolitisk sjakkspill eller en moralsk markering – ikke som den brutale, irreversible virkeligheten den faktisk er. Når konsekvensene alltid rammer «noens andres» sønner og døtre, blir det lett å være prinsipiell, tøff i retorikken og raus med andres blod.
Dette er kjernen i dobbeltmoralen: Man hevder å forsvare verdier som frihet, demokrati og solidaritet, men er ikke villig til å betale prisen selv.
I stedet outsources offeret til vanlige familier, ofte fra mindre ressurssterke lag av samfunnet, mens beslutningstakerne og deres nærmeste forblir trygt på avstand. Krig blir noe man støtter i teorien, men aldri i praksis – så lenge det ikke er ens egne som sendes i uniform.
Historisk har dette vært et gjennomgående trekk ved krigsentusiasme blant eliter: De som roper høyest om nødvendighet og ære, er ofte de samme som har mest å tape på å faktisk delta.
Nettopp derfor føles det så provoserende. For hvis man virkelig mener at en krig er så rettferdig, så uunngåelig og så moralsk påkrevd, burde man også være villig til å stille først i køen – eller i det minste sende sine egne barn sammen med alle andres.
Når det ikke skjer, avsløres ordene som tomme. Da handler det ikke lenger om prinsipper, men om makt, avstand og bekvemmelighet. Og det er nettopp der hykleriet ligger.
