Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Khrono omtalte i går en britisk rapport som viser sterk vekst i studier med lav arbeidsmarkedsrelevans – det som i ingressen omtales som «woke» og «lite matnyttige» fag. (1) Disse fagene har tentakler.
Rapporten beskriver en utvikling der stadig flere tar grader i fag som kritikerne mener gir svakt grunnlag for jobb og verdiskaping, og som i praksis produserer kandidater med høyere risiko for arbeidsledighet og studielån som må bæres av fellesskapet.
Knut Yrvin kommenterte saken slik (utdrag):
«Mange av disse studiene bygger på såkalt kritisk teori og postmarxistiske rammeverk, der samfunnet primært analyseres gjennom identitet, makt og undertrykking.
Problemet oppstår når normative og politiske mål blir integrert i faginnholdet, og akademiske studier glir over i moralsk og ideologisk opplæring.
Når analyse og aktivisme blandes, svekkes den vitenskapelige åpenheten.
(…)
Når man ser polariseringen i pressen og sosiale medier, har en del av dette direkte røtter i denne formen for identitetspolitikk i kulturakademia.» (2)
Dette er ikke en randbemerkning. Det kan være en nøkkel til å forstå hele problemet med moderne journalistikk.
Dette har direkte relevans for hvorfor mediene «programmerer»
I NRK Debatten 18. november forklarte Susanne Heart (via videolink fra Stavanger) at mediene ikke lenger «informerer», men «programmerer». (3)
Da hun deretter skulle gi eksempel på hva hun mente, ble hun tatt av luften – og demonstrerte i sanntid nettopp det hun forsøkte å beskrive:
At mediene ikke gir publikum rådata, kunnskap og reell innsikt, men former virkelighetsbildet gjennom regi, filtrering og synsing. (4)
Og her er koblingen til universitetene:
Journalister kommer ikke inn i redaksjonene som blanke ark. De kommer fra et akademia som i økende grad har byttet ut vitenskapsidealet med et normativt prosjekt.
Akademia som kunnskap
— Eller akademia som moralfabrikk?
Det finnes selvsagt verdifulle studier i humaniora og samfunnsvitenskap. Dette handler ikke om å «hate kultur».
Dette handler om noe langt mer alvorlig:
Når postmodernistisk tankegods gjør relativisme (sannheten er flytende) til kultur, blir journalistikk ikke lenger et sannhetssøkende håndverk — men et moralsk påvirkningsfag.
Hvis sannheten uansett ikke går an å finne ut, kan den plukkes og velges, og da er man automatisk umoralsk om man «velger feil» sannhet.
Og i det øyeblikket sannhet erstattes av «fortelling» (narrativ), får vi en patologisk ukultur:
– Fakta blir bare «perspektiver»
– Motargumenter blir «skadelige ytringer»
– Uenighet blir «problematisk»
– Og kritikk av dogmer blir «hat»
Det er ikke lenger et kunnskapsregime. Det er et trosregime.
Dette er rotårsaken
— Epistemisk kollaps
(Epistemisk = det som handler om kunnskap: hvordan vi finner sannhet, og skiller fakta fra fortelling.)
Når et fagmiljø over tid lærer studentene at verden først og fremst består av diskurser, maktstrukturer og identiteter, skjer det noe med hele tanken om hva kunnskap er.
Da blir ikke målet å finne ut hva som er sant. Målet blir å lande på riktig moralsk konklusjon.
Og det er her noe av det mest avslørende skjer:
Når etablerte medier blir tatt med buksene nede i ren løgn, sier de ikke «vi løy». De sier: «Det var feil.»
De innser ikke engang løgnen som løgn, fordi i et slikt landskap kan man ikke lyve. Man kan bare «vurdere feil». Man kan bare «komme uheldig ut». Man kan bare «mangle kontekst».
For hvis du er radikalisert til å «vite» at du står på det godes side, blir fakta sekundært. Da blir sannhet definert som det som bidrar til den riktige fortellingen. Og enhver fordreining kan forklares som nødvendighet – eller som “en feil” på veien til det gode.
Og når du har internalisert dette, blir journalistikk nesten uunngåelig en form for programmering:
Du trenger ikke engang være ond. Du trenger bare å være skolert i den nye akademiske frelsen:
Virkeligheten skal ikke undersøkes. Den skal justeres. Propaganda blir ikke noe man gjør. Propaganda blir noe som føles naturlig.
Den sitter i veggene.
Dermed blir journalistikk ikke et prosjekt for å opplyse publikum, men et prosjekt for å styre publikums tolkning.
Det er derfor Heart får rett i sin observasjon: Mediene informerer ikke. De programmerer.
Og her er en av de mest avslørende testene på hvor langt programmeringen kan gå:
Det er en epistemisk umulighet å argumentere seg fram til at en mann er en kvinne. Du kan ikke gi nok fakta, nok logikk, nok observasjoner – til at dette blir sant.
Det nytter ikke gjennom å «informere».
Det kan bare etableres som “sant” gjennom programmering:
Gjentagelse, begrepsbytte, perspektivstyring, moralsk press, guilt by association – og til slutt sanksjoner mot vantro – kansellering. Kort sagt: skitne triks. Det som før var et spørsmål om virkelighet, gjøres om til et spørsmål om anstendighet.
Virkeligheten er naturligvis verken anstendig eller uanstendig. Den bare ér.
«Jo, men kan vi ikke bare gå med på dette med kjønn da, hvis det fører til toleranse?» vil noen si.
Og det er her faren blir enorm:
For i det øyeblikket du har akseptert at sannhet er et moralsk vedtak – og ikke en testbar realitet – da har du også akseptert metoden. Og da kan den samme metoden brukes på alt.
Da kan du også programmeres til å tro at milliarder i skattepenger på norske batterifabrikker automatisk gir “grønn uttelling”, uavhengig av energiregnskap, råvarer, industriell risiko og global konkurranse.
Eller at et politisk vedtak kan oppheve økonomiske lover.
Eller at masseinnvandring ikke har strukturelle kostnader, for den er definert som ‘berikelse’.
Eller at krig er fred – hvis den selges som ‘demokratibygging’.
Når sannhet blir et spørsmål om riktig holdning, blir samfunnet styrbart. Og da trenger man ikke engang autoritær makt.
Man trenger bare riktig fortelling.
Maktstrukturer
— og mennesker som er lette å styre
Selvsagt finnes det maktstrukturer som kapitaliserer på dette.
Mediene eies av få hender, nyhetsbildet kommer synkront, og til og med kronikker og meningsytringer ser ut til å dukke opp koordinert, med ulike avsendere.
Men nettopp derfor må vi også forstå kulturmekanismen: Det holder ikke å peke på eierskap alene.
For propaganda fungerer best når den ikke oppleves som propaganda — men som moral.
Derfor er det så farlig når akademia produserer mennesker som ikke lenger har et robust forhold til sannhet.
Når du har fått en hel yrkesgruppe som ikke skiller skarpt mellom fakta og fortelling, da trenger du ikke lenger å styre dem hardt.
De styrer seg selv.
Når relativisme blir pensum, blir propaganda bare en jobb.
Journalisten blir ikke lenger en gransker – men en moralsk saksbehandler.
Derfor ser vi nå noe historisk: Framveksten av frie medier har eksplodert. Folk vil heller informeres enn å programmeres.
Overraskende mange har kommet uskadet gjennom studieløpet. Andre stoppet etter videregående – og har bevart både dømmekraft og livsglede.
La dette bli en vekker for mediehus som vil redde stumpene. De fleste redaksjoner har mange dyktige og fornuftige journalister. Problemet er ikke at de mangler intelligens – problemet er at de som er hel ved, mangler ryggdekning.
For hver gang noen forsøker å gjøre journalistikk igjen, står wokeistene klare med den moralske roperten: “problematisk”, “farlig”, “hatefulle ytringer”, “feil side”.
Hvis mediehus vil overleve, må de begynne der det gjør mest vondt: De må avvikle aktivismen som intern sensurmekanisme – og gjenreise sannhet som profesjonsideal.
Og kanskje de til og med må gå til oppsigelse av de mest innbitte woke-ideologene. Hvis dette er redaktøren – da sliter man.
Det handler om forskjellen på journalistikk og propaganda.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Kilder
(1) – Khrono
(2) – Facebook
(3) – NRK
(4) – Facebook
