Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Jonas Gahr Støre uttrykker sjokk og vantro over at Donald Trump varsler toll på norsk handel med USA. Han kaller det totalt uakseptabelt. I norske medier fremstilles dette som om statsministeren forsvarer norske interesser.
Det gjør han ikke.
Støres reaksjon handler ikke om Norge. Den handler om hvem som presser oss. Når presset kommer fra USA, reagerer han med moralsk indignasjon. Når det kommer fra EU, er han taus, servil og forståelsesfull.
En EU lojal figur uten verdi for Norge
Sannheten er at Jonas Gahr Støre ikke opptrer som Norges statsminister, men som en EU lojal figur som desperat ønsker å trekke Norge inn i unionen. Ikke gjennom folkeavstemning. Ikke gjennom åpen debatt. Men gjennom gradvis underkastelse.
Dette er en mann uten verdi for norsk selvstendighet. Alt han gjør filtreres gjennom spørsmålet om hva som gagner EU prosjektet, ikke hva som gagner Norge.
Det er derfor Norge måtte stikke nesen inn i Grønlandkonflikten. Ikke fordi norske interesser sto på spill, men fordi Støre ville posere på EUs side når det gjelder moral og normer. Symbolpolitikk for Brussel. Risiko for Norge.
Alliert bare når det passer Støre
Støre uttalte at amerikansk toll er absurd fordi USA er en alliert. Også her hjemme er det politiske stortingsflertallet sjokkert over forslaget. Mange hevder det er uakseptabelt at USA bruker trusler for å vinne frem.
Men er ikke dette hykleri av verste sort.
For hvor var sjokket da EU innførte straffetoll på norsk stål.
Da var det ingen fordømmelse. Ingen sterke ord. Ingen tale om at dette var uakseptabelt fra en alliert. EU ble tvert imot omtalt som en enda nærmere alliert enn USA.
Når EU straffer Norge bøyer Støre nakken
Da EU la ekstra toll på norsk stål, ble det raskt slått fast at dette var urettferdig. Samtidig ble det like raskt slått fast at Norge overhodet ikke kom til å gjøre noe med det.
Ingen mottiltak. Ingen krav. Ingen vilje til å bruke makt eller forhandlingskort.
Dette skjer til tross for at Norge betaler store summer til EU i rene penger. Vi betaler for markedsadgang. Vi betaler for regelverk. Vi betaler for å bli manipulert og lurt. Og når EU i tillegg straffer oss økonomisk, aksepteres det som helt greit.
Norge har sterke kort som Støre nekter å bruke
Norge sitter med meget gode kort i alle forhandlinger med EU. Energi. Råvarer. Stabilitet. Geopolitisk betydning. Problemet er ikke mangel på makt.
Problemet er at det sitter EU folk og forhandler på begge sider av bordet. Når norske forhandlere ideologisk ønsker EU medlemskap, er de selvfølgelig ikke interessert i å ivareta norske interesser. Norsk tap blir et verktøy for å presse frem mer integrasjon.
Et råttent Storting som applauderer overkjøring
Det er som om store deler av vårt råtne Storting koser seg når EU setter kjepper i hjulene for norske interesser. Norske nederlag brukes politisk som argument for at vi ikke har noe valg.
Budskapet er alltid det samme. Vi skal selvfølgelig ikke kreve vår rett. Vi skal vise ansvar. Vi skal stå sammen. Og i klartekst betyr det at Norge skal gi etter.
Helst helt. Og helst raskt.
EU presser fordi Støre lar dem gjøre det
EU vet utmerket godt at Norge er lett å presse. Ikke fordi landet er svakt, men fordi sammensetningen på Stortinget i hovedsak ønsker at Norge skal opphøre som en selvstendig og suveren stat. Ideologisk underdanig. Uten nasjonal ryggrad.
Så lenge det heter at vi står sammen, er alt greit. Så lenge det ikke er en vulgær Trump som presser Norge, aksepteres enhver form for overkjøring.
Dette er ikke samarbeid. Det er frivillig underkastelse. Og Jonas Gahr Støre er ikke et offer for dette systemet. Han er en av dets viktigste forvaltere.
