Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Norge og Danmark har de siste ukene vist en nærmest demonstrativ respekt for folkeretten når Grønlands fremtid har vært tema. Da USAs president i januar 2026 igjen uttrykte ønske om amerikansk kontroll over Grønland, var reaksjonene umiddelbare og bastante. Territorial integritet, statssuverenitet og internasjonal rett ble løftet frem som ukrenkelige prinsipper. Her skulle ingen kompromisser inngås. Folkeretten skulle respekteres fullt ut.
Det var ingen tvil i retorikken. Når spørsmålet berører egen bakgård, er Norge og Danmark kompromissløse forsvarere av internasjonal rett.
Folkeretten som forsvant i Libya
Den samme prinsippfastheten var fullstendig fraværende i Libya i 2011. Da var Norge og Danmark ikke forsvarere av folkeretten, men aktive deltakere i en militær operasjon som grovt overskred sitt FN mandat.
Norges deltakelse var forankret i FNs sikkerhetsråds resolusjoner 1970 og 1973. Disse ga ikke hjemmel for regimeskifte. De ga ikke rett til å ødelegge statlige institusjoner. De ga ikke mandat til militær støtte til én part i en borgerkrig. Mandatet var begrenset til beskyttelse av sivile.
Likevel slapp Norge 588 bomber over Libya. Danmark slapp over 900 bomber. Dette var ikke symbolsk deltakelse. Dette var blant de mest offensive bidragene i hele NATO/terror operasjonen.
Spørsmålet melder seg uunngåelig. Var disse bombene fritatt fra folkeretten?
Fra beskyttelse til statskollaps
Resultatet av bombingen er kjent og ubestridt. Libya ble knust som stat. Sentralmakten forsvant. Landet ble overlatt til militser, menneskesmugling, slavehandel og varig vold. Dette var ikke en uforutsett bieffekt. Det var en direkte konsekvens av at FN mandatet ble overskredet.
Doktrinen Responsibility to Protect gir ingen rett til å fjerne regjeringer eller ødelegge staters bæreevne. Den forutsetter nøytralitet, proporsjonalitet og et reelt humanitært formål. Ingen av disse vilkårene ble oppfylt i Libya.
Dette var ikke beskyttelse. Det var et ulovlig regimeskifte gjennomført med militær makt.
Ingen ansvarliggjøring
Til tross for omfanget og konsekvensene har Norge aldri gjennomført et reelt rettslig oppgjør. Libya rapporten manglet ansvarslinjer, manglet juridiske vurderinger av lovlighet og manglet konsekvenser. Den fungerte som politisk avlastning, ikke som rettslig etterprøving.
Manglende etterforskning av mulig ulovlig bruk av militær makt er i seg selv et alvorlig brudd på folkerettens krav om ansvar og rettslig kontroll.
Den avslørende kontrasten
Kontrasten er slående. I Nuuk møtes politisk press og verbale utspill med moralsk indignasjon og henvisning til folkeretten. I Tripoli møttes sivilbefolkningen av bomber fra norske og danske kampfly.
Hvor ble folkeretten faktisk brutt på en måte som kostet liv, ødela et land og skapte varig kaos. I Grønland uten militær maktbruk. Eller i Libya under NATO bomber.
Svaret er åpenbart.
Folkerett som selektivt verktøy
Folkeretten fremstår ikke som et universelt prinsipp, men som et selektivt instrument. Den påberopes når den beskytter egne interesser og ignoreres når den står i veien for militær og geopolitisk makt.
Norge og Danmark kan ikke samtidig opptre som voktere av internasjonal rett og nekte å ta ansvar for egen krigføring. Libya står igjen som beviset på denne dobbeltmoralen.
Bombene kan ikke gjøres rettslig usynlige i ettertid.
Dette viser vel slags råttenskap som styrer våre land.
Og hvilke råtne mennesker vi har i maktkorridorene.
Og ikke minst hvilke råtne holdninger de til enhver tid har.
Fy flate sier jeg…
