Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Sindre Rudshaug, Fredrikstad
La oss forestille oss et konkret scenario:
En mann kommer til Norge, blir statsborger, nyter alle frihetene et liberalt demokrati tilbyr – ytringsfrihet, religionsfrihet, forsamlingsfrihet, rettssikkerhet. Samtidig erklærer han åpent at han vil bruke disse frihetene til å avskaffe dem. Målet er et islamsk diktatur. Likhet for loven skal bort. Kvinners rettigheter skal bort. Frafall og ytring skal kriminaliseres. Alle må omvende til islam.
Han skjuler det ikke. Han organiserer. Han rekrutterer. Han bygger strukturer.
Staten gjør det eneste etisk forsvarlige først: Den gir ham et valg.
Avvikle prosjektet. Tre tilbake fra ideologien. Aksepter de grunnleggende spillereglene som gjør sameksistens mulig.
Han nekter.
Hva gjør vi da?
Statsborgerskap er tillit, ikke bare status
Menneskerettighetene slår fast, i artikkel 15, at enhver har rett til et statsborgerskap, og at ingen skal fratas det vilkårlig. Dette er en grunnpilar. Uten statsborgerskap er rettigheter ofte tomme ord.
Men statsborgerskap er også et gjensidig forhold. Det er ikke bare en beskyttelse – det er en deltakelse i et politisk fellesskap. Uenighet er tillatt, også radikal uenighet. Det er demokratiets livsnerve.
Det finnes likevel en grense.
Ikke mellom høyre og venstre.
Ikke mellom tro og ikke-tro.
Men mellom kritikk av systemet og arbeid for å avskaffe de rettighetene som gjør kritikken mulig.
Artikkel 30 – anti-selvmordsparagrafen
Derfor finnes artikkel 30 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Den er ikke pynt. Den er en sikkerhetsventil:
Ingenting i denne erklæringen kan tolkes slik at noen stat, gruppe eller person har rett til å utføre handlinger som tar sikte på å ødelegge de rettigheter og friheter som er fastsatt her.
Dette betyr noe helt konkret:
Ingen kan bruke menneskerettighetene som våpen mot menneskerettighetene.
Ytringsfrihet kan ikke brukes til å bygge et system der ytring kriminaliseres.
Religionsfrihet kan ikke brukes til å oppheve likestilling.
Forsamlingsfrihet kan ikke brukes til å etablere et regime som avskaffer frihetene.
Dette er ikke inkonsekvens. Det er selvforsvar.
Individ, ikke gruppe
Dette handler for vesten nå om islam og muslimer. Om individer som følger den islamske koloniseringsmaskinen.
Mange muslimer i Norge lever fredelig innenfor rettighetsrammen. De rammes ikke av dette scenariet – fordi de ikke forsøker å avskaffe andres frihet.
Derfor må vurderingen være streng, konkret og individuell:
Intensjon: Arbeider de vi søker å remigrere eksplisitt for å avskaffe grunnleggende rettigheter? Slik islam forteller muslimer at de skal?
Handling: Er det systematisk organisering og maktbygging – ikke bare ord?
Konsekvens: Ville målet, hvis realisert, føre til et rettighetskrenkende regime?
Hvis svaret er ja på alle tre, er vi ikke lenger i rommet for legitim uenighet.
Toleransens grense
Ubegrenset toleranse overfor intoleranse ender alltid med intoleransens seier. Å la et individ bruke borgerstatus til å bygge et system som underordner kvinner, kriminaliserer frafall og opphever likhet for loven, er ikke nøytralitet. Det er medvirkning gjennom passivitet.
Når alternativene er prøvd, når valget er gitt, og når individet står fast ved sitt prosjekt, er tap av statsborgerskap ikke straff for tanker. Det er en konsekvens av et valg.
Et valg om å forkaste den etiske kontrakten statsborgerskapet bygger på.
Remigrasjon som etisk konsekvens
Å frata statsborgerskapet i et slikt tilfelle er ikke hevn. Det er ikke hat. Det er ikke kollektiv straff. Det er en siste utvei – og nettopp derfor etisk forsvarlig.
Ikke fordi staten er sterkere.
Men fordi rettighetssystemet ellers blir selvoppløsende.
Artikkel 30 minner oss om dette:
Frihet er ikke retten til å avskaffe frihet.
Og et samfunn som ikke tør å forsvare denne grensen, vil til slutt miste begge deler.
