To norske konsulenter har på elleve år bygget en formue på over 140 millioner kroner hovedsakelig finansiert av norske bistandsmidler til Somalia.
Den ene eieren er gift med forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland (Ap), den andre med en seniorrådgiver i Norad. Saken reiser spørsmål om interessekonflikter, høye fortjenestemarginer og manglende kontroll over skattebetalernes penger i et av verdens mest korrupte land.
Bakgrunnen for konsulentselskapet Abyrint AS
Abyrint AS ble stiftet 16. oktober 2013 med 30.000 kroner i aksjekapital – 15.000 kroner fra hver av Ivar Strand og Ian Hawley. Selskapet ble registrert på samme adresse som ekteparet Strand/Aasland i Nonnegata 17 i Oslo. Begge eierne hadde bakgrunn fra PwC og Verdensbanken, og selskapet spesialiserte seg på rådgivning i «skjøre stater», særlig Somalia. Allerede i første driftsår 2014 hadde Abyrint inntekter på 31,6 millioner kroner, hovedsakelig fra oppdrag overtatt fra Utenriksdepartementet uten anbud [1].
De økonomiske gevinstene fra bistandsoppdrag
Fra 2014 til utgangen av 2024 har eierne tatt ut 59 millioner kroner i utbytte, 72 millioner kroner i lønn og beholdt nær 12 millioner kroner i selskapet – totalt over 140 millioner kroner. Gjennomsnittlig driftsmargin har ligget på 27–35 prosent. I 2023–2024 var lønnsutbetalingene til eierne over 7 millioner kroner årlig, samtidig som nettoresultatet var henholdsvis 2,6 og 3,4 millioner kroner [1][2].
Hovedkundene er Somalias finans- og planleggingsdepartement, Verdensbanken og Multi-Partner Fund for Somalia (MPF), der Norge er en av de største giverne med 890 millioner kroner siden 2015. Abyrint har fungert som «monitoring agent» for å kontrollere at midler går til lønnsutbetalinger og bekjempelse av «ghost workers» – fiktive ansatte. Norge har til sammen gitt 5,5 milliarder kroner i bistand til Somalia i perioden 2012–2025 [3].
Interessekonflikter i bistandsapparatet
Ivar Strand er gift med Sigrun Aasland, som har vært statsråd siden februar 2025 og tidligere hatt sentrale roller i Agenda, Zero og som statssekretær.
Ian Hawley er gift med Jessica Nyman, seniorrådgiver i Norad – etaten som gir faglige råd om norsk bistand og følger opp resultater. Norad har vært involvert i finansieringen av MPF, der Abyrint har hatt kontrakter [1][2].
Utenriksdepartementet har varslet at de vil ta saken opp med Verdensbanken på grunn av de høye marginene, som UD mener kan svekke legitimiteten til bistanden og redusere midler som faktisk når mottakerne. Tidligere har UD tildelt Abyrint oppdrag uten anbud, noe advokater har kritisert som mulig brudd på regelverket [2].
Manglende resultater i Somalia til tross for massive overføringer
Til tross for milliarder i bistand er Somalia fortsatt blant verdens mest korrupte land. På Transparency Internationals Corruption Perceptions Index scorer Somalia 9 av 100 poeng (2025), kun slått av Sør-Sudan.
Jens Mjaugedal, Norges tidligere spesialutsending til Somalia 2012–2017, uttalte allerede i 2021 at «bistand virker ikke» og at Norge «ikke har fått til noe som helst» til tross for milliardinvesteringer. Han beskrev innsatsen som «et lappeteppe med gode intensjoner og null effekt» [3][4].
Landet preges fortsatt av kaos, Al-Shabaab, høy barnedødelighet og lav leseferdighet. Abyrints egen beskrivelse av arbeidet som «utmerket» i Verdensbankens midterm review fra 2019, står i kontrast til den manglende samfunnsmessige utviklingen.
Konsekvenser for norsk innvandringspolitikk
Når bistand mislykkes i å skape stabilitet og økonomisk vekst i opprinnelsesland som Somalia, bidrar det direkte til vedvarende migrasjonspress mot Europa og Norge.
Somalia har vært en av de største kildene til asylinnvandring til Norge i flere tiår. Samtidig som Norge har gitt 5,5 milliarder kroner i bistand uten nevneverdig effekt, fortsetter somaliske nettverk å sende remitter tilbake – over 2,8 milliarder kroner fra diasporaen i Norge til hjemlandene i 2024, med Somalia som største mottaker [3].
Denne dynamikken skaper en ond sirkel: Mislykket bistand holder landene i fattigdom og ustabilitet, som driver flere til å søke velferdsytelser i Norge.
Skattebetalerne finansierer både bistandsprofitører hjemme og en voksende innvandringsstrøm som belaster kommuner, velferdssystem og integreringskapasitet.
Eksperter har lenge pekt på at bistand i korrupte, konfliktfylte stater ofte har motsatt effekt av det som er intensjonen – den forlenger avhengighet og migrasjon i stedet for å fremme selvstendighet.
Behov for reell kontroll og omlegging
Abyrint-saken er ikke et isolert tilfelle, men et symptom på et bistandsapparat der private aktører med nære bånd til beslutningstakere kan høste store gevinster mens resultater uteblir.
Med Somalia fortsatt på bunnen av korrupsjonsstatistikker, etter 5,5 milliarder norske kroner, er det på tide å stille spørsmålet: Hvem tjener egentlig på denne politikken – befolkningen i mottakerlandene, eller en norsk elite som kombinerer bistandsroller, familieforbindelser og høye marginer?
Referanser
[1] K. E. Eilertsen, “Ellevill klassereise med bistandspenger”, Document.no, 7. des. 2025. https://www.document.no/2025/12/07/ellevill-klassereise-med-bistandspenger/
[2] Panorama nyheter, “UD vil ta opp Abyrint-saken med Verdensbanken”, 16. des. 2025. https://www.panoramanyheter.no/abyrint-utviklingsbransjen-utviklingspolitikk/ud-vil-ta-opp-abyrint-saken-med-verdensbanken/411130
[3] Document.no, “Somalia – like korrupt med norsk bistand”, 29. jan. 2026. https://www.document.no/2026/01/29/somalia-like-korrupt-med-norsk-bistand/
[4] J. Mjaugedal i NRK Dokumentar, “Tidligere bistandstopp: – Bistand virker ikke”, 13. des. 2021 (sitert via sekundærkilder).
