Det såkalte diplomatiske superparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen har vært gjenstand for omfattende oppmerksomhet i kjølvannet av Epstein-filene ettersom disse avdekker tette relasjoner mellom paret og sexforbryteren og spionen Jeffrey Epstein.
I tillegg har det framkommet en rekke rent oppsiktsvekkende opplysninger: Terje Rød-Larsen og Mona Juuls tvillinger, Emma og Edward, er tilgodesett med rundt 100 millioner kroner i Epsteins testamente.
Epstein har videre hjulpet Rød-Larsen med et lugubert boligkjøp, hvor en norsk skipsreder ble presset til å selge leiligheten til halv pris.
Hvem Juul og Rød-Larsen er, står i sterk kontrast til den sterke framstillingen av paret som helter i fredens tjeneste som har vært langt til grunn for deres offentlige masker
Som et eksempel på denne mytologiseringen av paret, er HBO spillefilm «Oslo» (2021), regissert av Bartlett Sher, en nyttig inngang.
Filmen er en dramatisering av de hemmelige forhandlingene som førte til Oslo-avtalene i 1993. Filmen baserer på et teaterstykke som fokuserer nettopp på det norske ekteparet Terje Rød-Larsen (spilt av Andrew Scott) og Mona Juul (spilt av Ruth Wilson).
I filmen er det Juul og Rød-Larsen som er nøkkelpersonene som helt uegennyttig arrangerer møter mellom israelske og palestinske representanter. Deres motivasjon er fred og rettferdighet, og framstilles nærmest som geniale forhandlere som evner å løse alle andre menneskers dypeste problemer med en rent naiv framgangsmåte.
Slikt skjer vel bare på film?
Filmen fremstiller Oslo-prosessen som en triumf for diplomati, kulminerende i det ikoniske håndtrykket mellom Yitzhak Rabin og Yasser Arafat foran Bill Clinton. Der slutter filmen med en selvgratulerende stemning.
Men til tross for skuespillet og dramaturgien, er filmens historiske unøyaktigheter, ensidig fremstilling og manglende kontekst helt opplagte. Dette spesielt i lys av avtalenes mislykkede etterspill.
En sentral kritikk er filmens glorifisering av Oslo-avtalene som en suksesshistorie. Virkeligheten viser det motsatte.
Avtalene, som skulle legge grunnlag for fred, førte i stedet til økt vold, inkludert den andre intifadaen og fortsatte bosetninger i Vestbredden. Filmen ignorerer avtalenes fundamentale svakheter og mangler, og satser heller på å skape en feelgood-stemning hos seerne.
Historiske unøyaktigheter er også fremtredende. Filmen hopper over viktige kontekster som årsakene til den første intifadaen; film er knappest et egnet medium for å beskrive komplekse prosesser, men den analysen som filmen «Oslo» la opp til var ifølge avisen Los Angeles Times en reduksjon av konflikten til en «skolegårdskrangel».
Som et bidrag til forståelse av en konflikt, er filmen rent fordummende.
Sett med øyne fra februar 2026, når Terje Rød-Larsens bånd til Jeffrey Epstein, er kjente framstår personskildringen av ekteparet som rent komisk.
De snille, omtenksomme nordmennene, som ønsker alles vel og verdensfred, er noe ganske annet enn et maktpar som grafser til seg alt de kan i tett samarbeid med en sexforbryter og kjent agent for israelske etterretningskrefter.
Spørsmålet som bør stilles er: Var Rød-Larsen egentlig en fredsmegler i denne saken? Eller var han allerede da en som spilte på lag med krefter i skjul – og med opplagt blikk for å berike seg selv og sin familie?
Helteframstillingen av Juul og Rød-Larsen har overhodet ingen troverdighet. I kjølvannet av Epstein-filene har det endelig gått opp for folk hvem dette paret er.
Samlet sett er filmen «Oslo» en heller tåpelig fabel som forenkler en kompleks konflikt. Den tilbyr lite eller ingen nyttig innsikt.
I høyden kan den betraktes som en studie i hvordan filmer anvendes til rene propaganda-formål.
