Henrik Beckheim har nylig intervjuet Øystein Steiro om hvordan han ser på Epstein-saken og dens potensielle konsekvenser for den norske regjeringen.
Steiro, som har bakgrunn fra sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og EØS-forhandlinger, og har vært stasjonert i Storbritannia og Iran, argumenterer for at saken avslører dyp korrupsjon og nettverksproblemer i norsk politikk og diplomati. Han beskriver situasjonen som mer alvorlig enn Treholt-saken. Han utelukker heller ikke at saken kan felle regjeringen til Jonas Gahr Støres.
Et sentralt poeng i analysen til Steiro er det han kaller for privatisering av norsk utenrikspolitikk. Ifølge Steiro peker har norsk utenrikspolitikk blitt privatisert fra 1980-tallet av. Dette har skjedd under sterk innflytelse fra Arbeiderpartiet, fagforeninger og institusjoner som FAFO.
Steiro kritiserer hvordan partilojale personer uten formell diplomatutdanning overtok lederroller, noe som førte til en rekke mislykkede prosjekter. Et eksempel er FAFOs forsøk på forretningsdrift i Finnmark gjennom Bird-selskapet, som endte i konkurs med et tap på 80 millioner kroner.
Steiro understreker at dette representerer en systematisk prioritering av personlige og partipolitiske interesser over nasjonale.
Steiro trekker også frem Terje Rød-Larsens rolle i Oslo-prosessen som et privat initiativ uten Stortingsstøtte. Prosjektet har kostet milliarder av kroner uten å oppnå fred i Midtøsten. Steiro beskriver dette som sløsing av offentlige midler og et eksempel på hvordan «engasjementspolitikk» har feilet i land som Sri Lanka og Sør-Sudan.
Et sentralt poeng i Steiros analyse er fraværet av konsekvenser for involverte. Han viser til NRK Brennpunkts avsløring i 1996 av Rød-Larsen, som lurte fiskere i Finnmark, uten at det førte til noen reaksjoner. Steiro kritiserer en ukultur i Arbeiderpartiet og UD der medlemmer «passer på hverandre», og hvor kritiske stemmer straffes – for eksempel ved å ikke bli forfremmet eller plasseres i ubetydelige roller.
Steiro peker også på de tette personlige relasjonene mellom de involverte personene. Han kaller det uformelle nettverket «jenteklubben» i det norske Utenriksdepartementet (UD), hvor Ine Eriksen Søreide (tidligere utenriksminister og påtroppende Høyreleder), Anniken Huitfeldt (tidligere utenriksminister og nåværende ambassadør i USA), Ingrid Schulerud (tidligere ambassadør og kona til Jens Stoltenberg) og Mona Juul inngår.
Disse fire i «jenteklubben» er så tett koblet sammen at de ikke er i stand til å ha noe som helst med det pågående sakskomplekset å gjøre, ifølge Steiro.
Steiro hevder at akkurat dette nettverket muliggjør en sammensvergelse mellom politisk ledelse og embetsverket, der personlige interesser prioriteres over upartiskhet og profesjonell integritet. Han knytter dette til en bredere kultur i UD der lojalitet til nettverket beskytter involverte mot konsekvenser, spesielt i forbindelse med Epstein-saken og IPI (International Peace Institute).
Steiro nevner også whistleblower-rapporter fra International Peace Institute (IPI), der russiske kvinner uten relevant bakgrunn ble ansatt, og bilder av dem ble sendt til Jeffrey Epstein. Til tross for dette, tok ikke UD under Ine Eriksen Søreide grep. Synes hun det var greit at UD indirekte finansierte trafficing?
Steiro ser hvordan Utenriksdepartementet har fungert som et klart tegn på at partibøker veier tyngre enn integritet, og advarer mot «honey traps» og bestikkelser, basert på egne erfaringer fra Iran der gaver som laks ble brukt som innflytelsesmiddel.
Steiro hevder at Epstein-saken opplagt representerer et direkte brudd på sikkerhetsloven, særlig paragraf 8, gjennom kontakter med figurer som Thorbjørn Jagland, Børge Brende, Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Han beskriver det som har kommet fram som ren korrupsjon der personlige interesser settes over nasjonale, og krever en uavhengig gransking uten bindinger til de involverte. Regjeringen motsetter seg ekstern undersøkelse for å beskytte seg selv, ifølge Steiro. De frykter konsekvensene.
Steiro understreker alvoret i saken ved å sammenligne med Treholt-saken, og sier at «aldri i min levetid har jeg sett noe som dette her». Steiro mener saken kan felle Støre-regjeringen og skade Norges internasjonale rykte, der landet oppfattes som «verdens største NGO» og et «galehus» av utenlandske diplomater.
Det er i alle fall helt klart at denne saken ikke kan tildekkes lengre, uansett hvor mye den norske politiske eliten forsøker å gjøre akkurat det.
