Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Den samme tanken ble formulert mer analytisk av George Orwell, som påpekte at ordet fascisme etter hvert ble brukt så bredt og vilkårlig at det mistet presis betydning.
Slår man opp fascisme i Store norske leksikon via Wayback Machine og ser på versjonen fra 2011, nevnes korporatisme hele fire ganger. (1)
I dag er bildet et annet. Gradvis har SNL beveget seg i identitetspolitisk og venstreekstrem retning. Søker du på fascisme nå (2), får du plutselig opp «maskulinitet». Ikke én gang – men to ganger. Fascisme fremstilles nærmest som et spørsmål om «giftig maskulinitet».
Korporatisme er så vidt nevnt én gang.
Hvem tjener på at vi blir begrepsforvirret?
For å forstå fascisme
— må man se på hva samtiden skjuler
Det stemmer at fascismen – i likhet med sosialismen – er autoritær. Autoritære systemer vokser ofte fram gradvis gjennom definerte kriser. Covid-narrativet viste nettopp dette: Unntakstilstand ble normalen, og verden ble merkbart mer autoritær.
Det stemmer også at fascismen historisk var nasjonalistisk. Men den kunne like gjerne vært globalistisk. Bolsjevikene kalte seg internasjonalister – og viste at globalisme kan være minst like autoritær som nasjonalisme.
Men kjernen som går igjen i samtlige fascistiske regimer – og som dagens leksikon nesten har fjernet – er korporatismen.
De største selskapene smelter sammen med politikk, akademia, utdanning og organisasjonsliv.
I dag skjer dette særlig gjennom NGO-er, tankesmier og «partnerskap». Verden styres i økende grad av slike strukturer.
Et sentralt eksempel er Verdens økonomiske forum (WEF), som har samlet verdens rikeste selskaper i et globalt kartell, og invitert politikere og akademikere til Davos – hvor de mingler, smigrer hverandre og reiser hjem for å gjennomføre politikk til fordel for de globale føydalherrene.
Rebrandet med nye navn
I dag kalles det verken fascisme eller korporatisme.
Nå heter det offentlig-privat samarbeid (OPS), eller stakeholder kapitalisme. (3)
I FN sitter mange nasjoner – med ulike interesser og en form for demokratisk struktur. For oligarkene er dette upraktisk. De vil heller styre direkte, uten nasjonale bremser.
Jeg forsvarer ikke FN – det er også sentralisert og korrumpert – men det er like fullt bedre enn at WEF tar full kontroll alene.
I 2018 skrev lederen for en internasjonal utpresserliga, Jeffrey Epstein, til WEF-president Børge Brende (4):
«Davos kan virkelig erstatte FN.»
Brende svarte entusiastisk:
«Nettopp – vi trenger en ny global struktur. Verdens økonomiske forum i Davos er unikt posisjonert – offentlig-privat.»
Det vi er vitne til, er hvordan korporatismen formes på bakrommet, gjennom uoffisielle kanaler – helt uten demokratisk forankring.
Utpresser-mafiaen spiller åpenbart en nøkkelrolle. Hvis noen stritter imot av samvittighetsgrunner, kan du være sikker på at Epstein – eller de som har overtatt etter hans død – har både gulrot og pisk.
Helgens avsløringer viser at det har eksistert nok kompromitterende materiale på norske toppdiplomater til å få dem til å selge sin egen mor.
Og så – mindre enn ett år etter denne korrespondansen – i juni 2019:
Da inngikk WEF og FN en omfattende strategisk partnerskapsavtale.
Korporatismen i praksis
Når global helse blir business
Hvordan dette offentlig-private maktsystemet fungerer i virkeligheten, ble grundig dokumentert i Aftenposten Innsikt-artikkelen «Når global helse blir business». (5)
Her vises det hvordan WEF fikk direkte tilgang til FN-systemet – inkludert WHO – og hvordan verdens største selskaper innen Big Pharma og Big Tech nå sitter tett på global helsepolitikk.
Private giganter som Pfizer, Moderna, Google, Microsoft og Gates-stiftelsen har fått en rolle som reelle medstyrere av verdens helseagenda – gjennom partnerskap, fond og «hybride» organisasjoner som Cepi og Gavi.
Tidligere FN-rådgivere advarte åpent om at avtalen mellom WEF og FN ga selskaper uhindret tilgang til maktens kjerne.
Resultatet er at global helse dreies bort fra grunnleggende behov som ernæring, rent vann og robuste helsesystemer – og over mot lønnsomme enkelttiltak som vaksiner, digitale overvåkningsløsninger og teknologiske «quick fixes».
Med andre ord:
Akkurat den typen korporatisme som historisk definerte fascistiske systemer – nå bare pakket inn i moderne språkdrakt; «partnerskap» og OPS.
Et praktisk eksempel:
I 2022 kunne vi lese at formuene til verdens ti rikeste hadde økt mer under korona-pandemien enn de siste 14 årene til sammen. (6)
Korporatismen/fascismen – utrydder middelklassen og beriker en bitteliten overklasse som sitter med president Børge Brende i WEF-kartellet.
Gjerne ved å hausse opp en rekke kriser som klima, smittefare eller krigstrusler, for under en “krise” kan man “bøye regelverket” som Erna Solberg sa i Davos i 2017.
De er ikke lenger nasjonalister. Det at de nå er globalister gjør bare oligarkenes lekegrind enda større.
Siden de tilsynelatende er på venstresiden hele gjengen, kalles de av mange for rødefascister. Mange mener at flere av disse kaller alle de ikke liker for fascister, mens de i realiteten peker på seg selv – som jo oftest er de autoritære med sin «kansellering», trangsyn og “alle skal inn på rekken”.
Forvirringen er noe SNL har åpnet for nå når til og med maskulin toksisitet har blitt fascisme.
Fascismen er rebrandet – og leksikonet jobber på spreng med å forvirre begrepene.
Det mest presise er å kalle det offentlig privat samarbeid (OPS) eller stakeholder kapitalisme. Men da må vi samtidig vite at dette er nåtidens farlige, korporporatistiske, kollektivistiske og autoritære “-isme”.
Det er også lurt å ha i bakhodet at Jeffrey Epstein og president Børge Brende var/er nøkkelpersoner her.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vipse til: 911 75 352.
Kilder:
(1) – Store Norske Leksikon (SNL)
(2) – Fascisme, SNL
(3) – Document.no
(4) – Document.no
(5) – Aftenposten
