Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Siri Hermo, ihuga EØS motstander
Rapporten beskriver tekniske og biologiske tiltak på gårdsnivå, slik som utslippsreduksjon per produsert enhet, økt bruk av biogass, redusert matsvinn og karbonlagring i jord, som tiltak Miljødirektoratet mener vil bidra til betydelige utslippskutt.
Rapporten knytter landbrukets rolle til FNs bærekraftsmål (Agenda 2030), EUs «Farm to Fork»-strategi og Norges forpliktelser under EØS-avtalen om felles innsats for ikke-kvotepliktig sektor.
Kjøttkutt som klimapolitikk
Miljødirektoratets rapport fremhever kjøttkutt, spesielt redusert forbruk av rødt kjøtt, som et svært effektivt enkelttiltak for å redusere norske klimagassutslipp.
Rapporten peker her på betydelig utslippspotensial ved å følge nasjonale kostråd, og diskuterer behovet for virkemidler som prisjusteringer og endringer i offentlige innkjøp for å drive frem disse kostholdsendringene.
Vi får med denne rapporten et bilde på en formynderstat som bruker økonomisk makt og tvang for å overstyre folks personlige valg.
Når statlige fagetater, som Miljødirektoratet, foreslår virkemidler som direkte griper inn i lommeboken og middagstallerkenen til folk, endrer forholdet mellom stat og innbygger seg.
«Prisjusteringer» og «offentlige innkjøp»
Når rapporten snakker om «prisjusteringer» og «offentlige innkjøp», betyr det i praksis to ting:
– Pris som pisk (avgifter)
Hvis man øker avgiftene på rødt kjøtt, eller fjerner subsidier, bruker man lommeboka til folk for å styre hva de legger i handlekurven.
Dette vil ramme sosialt skjevt, der de med god råd kan fortsette å spise biff, mens lavinntektsfamilier blir tvunget over på billigere og mer ultraprosessert mat.
Staten stoler ikke på at du tar de riktige valgene, så staten gjør det dyrt for deg å velge «feil».
– Offentlige innkjøp (valget tas bort)
Ved å endre hva som serveres i barnehager, skoler, sykehus og militærleirer, fjerner man i praksis valgmuligheten for de som oppholder seg der.
Dette er «De som ikke vil, skal»-politikk i praksis.
Hvis sykehjemmet slutter å servere tradisjonelle kjøttkaker til fordel for plantebasert kost for å nå et klimamål, oppleves det som at ideologi trumfer matglede og tradisjon for de eldre.
I politikken kalles dette ofte for «nudging», «grønt dytt», men Miljødirektoratets forslag går lenger:
De vil si at dette er nødvendige virkemidler, fordi de frivillige endringene går for sakte til å nå målene i Parisavtalen og Agenda 2030, der EØS-avtalen setter de juridiske rammene.
Markedsmekanismer som maktmiddel
Rapporten legger opp til en retning der markedsmekanismene brukes som maktmiddel.
Ved å gjøre «feil» valg dyrt, og «riktig» valg billig, eller eneste tilgjengelige, nøytraliserer man i praksis den frie viljen.
For mange bønder og forbrukere bekrefter dette frykten for at klimakampen har blitt et verktøy for å endre samfunnet ovenfra og ned, heller enn å finne løsninger som spiller på lag med norsk matproduksjon og folks hverdag.
Matsikkerhet og import
Kutt i norsk kjøttproduksjon er slik jeg ser det et angrep på matsikkerheten.
Store deler av norsk landbruksareal egner seg kun til gressproduksjon, som bare kan utnyttes av drøvtyggere (kua, geita og sauen).
Et kutt i norsk kjøttproduksjon vil ikke nødvendigvis føre til at folk slutter å spise kjøtt, men at etterspørselen dekkes av import.
Billigere, importert mat vil utkonkurrere norskproduserte varer, noe som kun flytter utslippene til utlandet i stedet for å fjerne dem. Det viser at dette kun er «grønn» symbolpolitikk.
Samtidig som utslippene flyttes ut av landet, gjør det oss prisgitt internasjonale handelsveier og politisk stabilitet i andre land.
Siden vi, gjennom EØS-avtalen, er en del av et åpent marked, vil billigere kjøtt fra land med slappere klimakrav bli mer attraktivt for forbrukerne.
Resultatet er at kua blir slaktet i utlandet i stedet for i Norge, mens det globale utslippet forblir det samme, eller øker.
I klimasammenheng vil det føre til høyere globale utslipp hvis kjøttet kommer fra land med mindre effektiv produksjon, eller der regnskog hogges for beiteområder.
Distrikts-Norge og ringvirkninger
Rapporten ignorerer fullstendig de sosiale og økonomiske konsekvensene for lokalsamfunn som er avhengige av landbruket.
Dette er kanskje det punktet hvor gapet mellom Miljødirektoratets regneark og virkeligheten i Distrikts-Norge er aller størst.
For mange lokalsamfunn er landbruket ikke bare en næring, men selve fundamentet som holder hjulene i gang.
Noen eksempler:
– En bonde kjøper tjenester fra den lokale mekanikeren, byggevarer fra den lokale handelen og leverer dyr til det lokale slakteriet.
Hvis klimatiltakene fører til at små og mellomstore bruk legger ned, rammer det ikke bare bonden.
Det skaper en negativ spiral der hele det lokale næringslivet mister sitt kundegrunnlag.
Rapporten regner på tonn CO₂, men ikke på antall tapte arbeidsplasser i støttenæringene.
– I mange bygder er landbruket den viktigste faktoren for å opprettholde bosetting og tjenestetilbud som skoler og butikker.
Når bruk legges ned, forsvinner også de menneskene som holder liv i lokalsamfunnet. Kulturlandskapet gror igjen, og bygda mister sin identitet.
For mange føles dette som en villet sentraliseringspolitikk forkledd som klimapolitikk, der «det grønne skiftet» blir synonymt med avfolkning av distriktene.
– Landbruk er ofte en livsstil som går over generasjoner.
Usikkerheten som rapporten skaper om fremtidens rammevilkår, har en stor menneskelig kostnad.
Unge mennesker tør ikke overta gården når de ser at staten varsler dyrere drift og krav om kjøttkutt.
Dette skaper et enormt press på den eldre generasjonen og fører til en «forgubbing» av næringen, før den til slutt dør ut.
Metan, CO₂ og kretsløp
Klimaregnskapet for landbruket synes å være ensidig fokusert på metanutslipp, der en ikke tar nok hensyn til landbrukets evne til å binde karbon i jord og utmark.
Forskning på jordbiologi viser at frisk, velholdt beitemark inneholder bakterier som kalles metanotrofer.
Disse bakteriene lever i jorda og bryter ned metan fra atmosfæren.
Ei ku på beite slipper ut metan, men jorda hun går på fungerer som et sluk som tar opp deler av dette metanet.
Dette naturlige kretsløpet blir ofte oversett i forenklede klimaregnskap som kun teller «utslipp per dyr».
Gress og planter på beite har dype rotsystemer.
Når dyr tråkker og beiter, stimuleres plantene til å vokse mer og stikke røttene dypere, noe som binder CO₂ fra lufta og lagrer det som karbon i jorda.
Metan fra kuer er en del av et naturlig kretsløp:
Gresset binder CO₂ → Kua spiser gresset → Kua raper metan → Metanet brytes ned til CO₂ i atmosfæren etter ca. 12 år → Gresset tar opp denne CO₂-en igjen.
Beredskap og selvforsyning
For de som er opptatt av selvberging er rapporten et direkte angrep på matproduksjon og beredskap.
Ved å svekke det norske landbruket, svekker vi vår egen beredskap.
Beredskap handler ikke bare om mat på lager, men om bønder som har kunnskap, maskiner og jord i drift.
Dersom klimatiltakene fører til at mange små og mellomstore bruk legger ned, forsvinner denne «beredskapsmuskelen» for godt.
Strukturendringer og «konsernifisering»
Mange av tiltakene Miljødirektoratet foreslår er kapitalintensive, for eksempel:
– Presisjonslandbruk (GPS-styrt gjødsling)
– Avanserte biogassanlegg
– Robotteknologi for utslippskontroll
Konsekvensen av dette blir at en bonde med 20 kuer sjelden har råd til de samme investeringene som en med 150.
Dette skaper et press der små bruk enten må legge ned, eller slå seg sammen til store industrielle enheter for å kunne fordele investeringskostnadene.
«Grønn» effektivisering synes å brukes som skjult strukturrasjonalisering.
Miljø- og klimakravene vil fungere som en katalysator for å fjerne de minste brukene.
Dette øker risikoen for «Corporate Farming» (konsernlandbruk).
Avsluttende vurdering
For meg er det tydelig at Miljødirektoratet ser seg blinde på utslippstall, og glemmer landbrukets samfunnsoppdrag: å produsere mat på norske ressurser.
Min påstand er at dette er en politikk for de få, diktert av de som ikke selv må leve med konsekvensene av at fjøset blir tomt og jordene gror igjen.
