Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ove Bengt Berg først publisert hos Politikus.
Grunnlaget for møtet mellom Nethanyahu og Trump beskriver Hersh på denne måten i en KI-generet oppsummering:
Et av budskapene som kom fram i min senere rapportering om møtet, er at israelernes oppfatning er at iranerne – der tre hovedatomanlegg ble bombet av amerikanske B-2 bombefly i juni i fjor – smuglet før angrepet så mye som 440 kilo delvis beriket uran – opp til 60 prosent – inn i en av de utallige tunnelene som er kjent for å finnes under atomforskningssenteret i Isfahan.
Israel har, ifølge mine kilder, delt denne informasjonen med den nye Trump-administrasjonen, og hevder at dette uranet fortsatt er der nede og utgjør en akutt trussel mot Israels eksistens. Netanyahu skal ha presset på for at USA må gjennomføre ytterligere presisjonsangrep – ikke bare mot de kjente anleggene, men også mot disse underjordiske lagrene – for å hindre at Iran når det siste steget mot en funksjonell atombombe.
Diskusjonen gikk også inn på regimeendring som et mulig alternativ. Trump skal ha vært åpen for tanken om at et begrenset angrep kunne utløse intern uro i Iran som fører til kollaps av det nåværende regimet, spesielt gitt den økonomiske pressen og folkelige protester som har fortsatt siden 2022–2023. Netanyahu argumenterte angivelig for at tidspunktet er ideelt: Iran er svekket etter fjorårets bombing, og en koordinert amerikansk-israelsk operasjon kunne «avslutte trusselen en gang for alle» uten å kreve fullskala invasjon.
Trump, som har lovet å være tøff mot Iran, skal ha svart at han ikke utelukker noe, men at han foretrekker å «forhandle fra styrke» – noe som betyr maksimalt press, inkludert trussel om massive angrep hvis forhandlinger bryter sammen. Han nevnte også at en storstilt bombing kunne bli «slutten på Iran» som en funksjonell stat hvis det går galt.
Møtet varte i underkant av to timer, og det ble ikke holdt noen felles pressekonferanse etterpå – et tegn på at diskusjonene var sensitive og fortsatt pågående. Netanyahu fløy hjem samme kveld, og det er ventet at israelske etterretningsoppdateringer vil fortsette å strømme til Washington i ukene framover.
Mine kilder i både Washington og Tel Aviv sier at dette ikke bare handler om atomprogrammet, men om en breiere strategi for å svekke Irans innflytelse i regionen – inkludert støtten til Hizbollah, Houthiene og militsene i Irak og Syria. Regimeendring er definitivt «på bordet», men det er uenighet om hvorvidt det er realistisk uten en mye større militær innsats enn det USA er villig til akkurat nå.
Mearsheimer beskriver sin oppsummering på Substack sånn:
Den 17. februar 2026 var jeg på programserien «Judging Freedom» og snakka med Napolitana om forhandlingene for å få slutt på krigen i Ukraina og få til en fredsavtale – reint falskspilleri i mine øyne – og forhandlingene for å løse Iran-krisen uten krig – enda mer spill for galleriet. Det finnes rett og slett ikke noe rom for reell give-and-take i noen av disse forhandlingene. Målene til partene ligger milevis fra hverandre, og ingen av sidene har den minste lyst til å gå på kompromiss.
For ikke å snakke om at på amerikansk side er begge disse forhandlingssettene overlatt til to ultra-sionistiske eiendomsmagnater som ikke engang har noen offisiell posisjon i regjeringen. Jeg antar dette er det «amerikansk eksepsjonalisme» betyr i dag, for ingen annen stormakt jeg kjenner til har fulgt den praksisen. Se bare på Russlands og Kinas toppdiplomater; de er i verdensklasse. Det samme gjelder Irans og Israels hovedforhandlere. Det er vanskelig å forestille seg at de landene ville stole på amatører med en lidenskapelig tilknytning til et fremmed land. Faktisk et fremmed land som står i sentrum for den ene av disse forhandlingene.
Jeg er lei meg for at jeg ikke kommer til å leve lenge nok til å lese hva framtidige historikere vil skrive om disse to konfliktene – og mer generelt om amerikansk utenrikspolitikk under Biden og Trump. Nivået på udugelighet er rett og slett sjokkerende, sjøl om vi i Iran-tilfellet må ta med den giftige innflytelsen fra Israel-lobbyen.
Tenk på det:
Iran er ingen reell trussel mot USA, og Trump har ikke noe brennende ønske om å bombe Iran; Kina og Russland er sterkt imot at USA angriper Iran; og nesten alle land i Midtøsten bønnfaller Trump om å ikke slå til mot Iran. Det er bare ett land – Israel – som vil at USA skal gå til krig mot Iran. Det er Israel alene – selvsagt med hjelp fra Israel-lobbyen – som presser USA helt ut til kanten av krig, og kanskje over kanten.
Oversatt av Politikus.
