Av Tom Skaar, analytisk observatør med fokus på systemrisiko og geopolitisk strategi

Tretti års svik – en faktabasert gjennomgang av hvordan Vesten skapte forutsetningene for krigen i Ukraina.

Historien har en lei tendens til å innhente dem som tror de kan diktere den. Når vi nå markerer fire år siden Russlands invasjon av Ukraina, er det ikke lenger tilstrekkelig å forklare konflikten med én aktørs beslutning. En bred gjennomgang av tilgjengelige kilder, offentlige uttalelser og dokumenterte hendelser viser et langt mer komplekst bilde enn narrativet om et «uprovosert angrep».

Dette er ikke en øvelse i å frikjenne Russland. Invasjonen i 2022 var et brudd på folkeretten. Men en analyse som utelater de vestlige beslutningene som bidro til å forme konfliktens rammer, blir ufullstendig. For å forstå hvordan vi havnet her, må vi se på tre tiår med feilvurderinger, brutt diplomati og manglende strategisk realisme.

1. Løftet som forsvant: «Not one inch eastward»

Konfliktens røtter går tilbake til 1990, da Tysklands gjenforening ble forhandlet frem. Flere vestlige diplomater har senere bekreftet at Sovjetunionens ledelse mottok muntlige forsikringer om at NATO ikke ville utvide seg østover.

I The Guardian skriver den britiske diplomaten Rodric Braithwaite:

«Den britiske statsministeren og utenriksministeren forsikret sovjetiske ministre om at det ikke fantes noen slik intensjon. NATOs generalsekretær la til at utvidelse ville skade forholdet til Sovjetunionen.»

Jakob von Uexkull, tidligere medlem av Europaparlamentet, beskriver hvordan sovjetiske ledere stolte på at Vesten ville respektere russiske sikkerhetsinteresser, og senere ble «stadig mer forvirret over den arrogante triumfalismen» som fulgte.

Det britiske parlamentet har senere bekreftet at det ikke finnes traktatfestede garantier, men dette utelukker ikke at muntlige forsikringer ble gitt. Nettopp dette spenningsfeltet mellom formelle og uformelle løfter ble et frø til senere mistillit.

2. 2008: Vendepunktet alle visste kunne føre til krig

På NATO‑toppmøtet i București i 2008 presset USA på for å love Ukraina og Georgia fremtidig medlemskap. Flere europeiske land – særlig Tyskland og Frankrike – advarte om at dette kunne provosere Russland og destabilisere regionen.

Den estiske journalisten Hildegard Kivisaar oppsummerer situasjonen slik:

«Det var øyeblikket da Vesten gjorde sitt trekk – ved å gå av veien for aggressoren og etterlate Ukraina og Georgia som brikker på sjakkbrettet.»

Selv om medlemskapet ikke ble konkretisert, skapte løftet en strategisk mellomposisjon: Ukraina var for vestlig for Russland, men ikke beskyttet av NATO. Dette var en sårbarhet som senere skulle få alvorlige konsekvenser.

2b. NATO‑utvidelsen: Strategisk valg, feilvurdering og konsekvens

For å forstå hvorfor 2008 ble et vendepunkt, må man også forstå motivene bak NATO‑utvidelsen. Fra vestlig perspektiv var dette en del av en større strategi for å:

• konsolidere demokratier i Øst‑Europa
• hindre russisk innflytelse i tidligere sovjetrepublikker
• integrere regionen i en vestlig sikkerhetsstruktur

For USA ble dette sett som en naturlig videreføring av den kalde krigens slutt.

Men flere feilvurderinger ble avgjørende:

• Russlands reaksjon ble undervurdert

For Russland var NATO ikke en nøytral sikkerhetsaktør, men en militærallianse som historisk hadde vært en motpart. Ukraina ble sett som en strategisk buffersone.

• Georgia 2008 ble ikke tatt på alvor

Den russiske invasjonen av Georgia, bare måneder etter toppmøtet, var et tydelig signal om hvor langt Russland var villig til å gå for å hindre NATO‑utvidelse. Likevel fortsatte Vesten på samme kurs.

• Ukraina ble stående i et geopolitisk vakuum

Løftet om medlemskap uten en plan skapte en ustabil situasjon: Ukraina var formelt utenfor NATO, men ble av Russland oppfattet som på vei inn.

Dette var en strukturell sårbarhet som senere skulle bli en av konfliktens drivere.

3. 2014: Kupp eller folkelig oppstand?

Hendelsene i Kiev i februar 2014 er fortsatt omstridt. Det som er sikkert, er at Ukrainas president Viktor Janukovitsj 21. I februar ble en avtale med opposisjonen – garantert av Tyskland, Frankrike og Polen – som skulle sikre nyvalg og stabilitet, signert.

Dagen etter var avtalen brutt, regjeringsbygninger stormet, og Janukovitsj flyktet.

En lekket telefonsamtale mellom Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt, bekreftet som autentisk av Nuland, viser at USA diskuterte hvem som burde lede en ny ukrainsk regjering før presidenten var avsatt. Dette har senere blitt tolket som et tegn på vestlig involvering i maktovertakelsen.

Uansett tolkning står ett faktum fast: En avtale som Vesten selv hadde garantert, ble brutt i løpet av 24 timer uten protester fra garantistene. Dette bidro til å forsterke Russlands oppfatning av at Vesten ikke var en pålitelig forhandlingspartner.

4. Minsk‑avtalene: Fredsplan eller midlertidig pause?

Minskavtalene fra 2014 og 2015 skulle gi Donbasregionene autonomi og stanse kampene. Tyskland og Frankrike var garantister.

Senere uttalelser har skapt debatt:

• Angela Merkel sa i 2022 at Minskavtalen ga Ukraina «tid til å styrke seg».
• Petro Porosjenko uttalte at avtalen var et «genialt dokument» fordi den ga Ukraina tid til å bygge opp sine styrker.
• Jens Stoltenberg har bekreftet at NATO støttet Ukraina militært fra 2014.

Disse uttalelsene har blitt tolket ulikt. For Russland ble de sett som bevis på at avtalen ikke var ment å implementeres fullt ut. For vestlige aktører var det en pragmatisk håndtering av en fastlåst situasjon. Uansett tolkning bidro dette til å undergrave tilliten mellom partene.

5. Våren 2022: Freden som kunne vært

Flere forskere, blant dem Sergey Radchenko og Samuel Charap, har dokumentert at forhandlingene i Istanbul våren 2022 var mer fremskredne enn det som senere ble fremstilt offentlig. Utkastet inkluderte:

• ukrainsk nøytralitet
• internasjonale sikkerhetsgarantier
• utsatt løsning for Donbas
• egen mekanisme for Krim

Hvorvidt vestlige ledere påvirket Ukrainas beslutning om å ikke gå videre med avtalen, er omstridt. Enkelte diplomatiske kilder hevder at Boris Johnsons besøk i Kyiv 9. april bidro til en hardere ukrainsk linje, mens andre mener at Ukraina selv vurderte avtalen som uakseptabel.

Det som er sikkert, er at forhandlingene brøt sammen kort tid etter – og krigen eskalerte.

6. Konsekvensene: En ny verdensorden tar form

Mens Vesten fokuserte på sanksjoner og militær støtte til Ukraina, utviklet resten av verden seg i en annen retning:

• Russland og Kina styrket sitt strategiske partnerskap
• BRICS utvidet seg betydelig
• SCO vokste som sikkerhetsplattform
• Afrika, Asia og Latin‑Amerika sluttet i liten grad opp om vestlige sanksjoner

Vesten utgjør 12–15 % av verdens befolkning. De resterende 85 % har i stor grad valgt en multipolar tilnærming.

7. Hva dette faktisk betyr

Gjennomgangen ovenfor er basert på:

• offentlige uttalelser fra Merkel, Porosjenko og Stoltenberg
• bekreftede lekkasjer som Nuland‑samtalen
• vitnesbyrd fra diplomater i The Guardian
• studier fra anerkjente forskningsmiljøer
• offisielle dokumenter fra NATO og britiske myndigheter
• analyser fra institusjoner som Stimson Center

Dette gir grunnlag for noen ubehagelige, men nødvendige konklusjoner:

• Vestlige beslutninger fra 1990‑tallet og fremover bidro til å skape en sikkerhetspolitisk dynamikk som økte risikoen for konflikt.
• NATO‑utvidelsen i 2008 ble gjennomført til tross for interne advarsler om at dette kunne utløse en krise.
• Håndteringen av Maidan‑avtalen i 2014 svekket tilliten til vestlige garantier.
• Minsk‑avtalene ble tolket svært ulikt av partene, noe som undergravde prosessen.
• Forhandlingene våren 2022 viser at diplomatiske muligheter fantes, men ikke ble realisert.

Dette fritar ikke Russland for ansvar. Invasjonen i 2022 var et folkerettsbrudd. Men en ensidig fremstilling som utelater de vestlige beslutningene som bidro til å forme konfliktens rammer, gir et ufullstendig bilde.

For å finne en vei videre må vi forstå hvordan vi havnet her. Uten en ærlig gjennomgang av fortiden, vil vi ikke klare å forme en mer stabil fremtid.