Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Sindre Rudshaug, Fredrikstad
I sin siste kronikk om bombingen av Iran hevder de at dette er «en krig som ikke kan vinnes». Det som mangler i analysen, er ikke historiske referanser eller geopolitisk teori. Det som mangler, er en analyse av selve begrepet de implisitt bygger hele sin moralske posisjon på:
Folkeretten.
Ikke slik ordet intuitivt forstås.
Men slik det faktisk brukes.
Hovedpoenger
- «Folkerett» forstås intuitivt som folkets rett – men praktiseres primært som staters rett.
- Det finnes en grunnleggende spenning mellom suverenitet og selvbestemmelse.
- En stat uten demokratisk legitimitet kan ikke automatisk ha moralsk forrang.
- Intervensjon er et veddemål – men passivitet er også et valg.
- Spørsmålet må alltid være: Hvem tjener prinsippene – maktapparatet eller menneskene?
Når suverenitet kolliderer med selvbestemmelse
Ordet «folkerett» klinger intuitivt riktig.
Det høres ut som folkets rett.
I praksis betyr det primært retten stater har i forhold til hverandre: suverenitet, ikke-innblanding og territorielt vern. Det er et system skapt for å hindre stormaktskriger og stabilisere verden.
Det har hatt en funksjon.
Men begrepet rommer en moralsk spenning som sjelden diskuteres åpent:
Hva skjer når staten ikke representerer folket?
En stat er ikke et moralsk subjekt i seg selv. Den er et redskap. Den får sin legitimitet fra menneskene den styrer. Når et regime i tiår avviser demokrati, blokkerer fredelig maktoverføring og undertrykker opposisjon, oppstår en kløft mellom statens rett og folkets rett.
Da er det ikke lenger gitt at suverenitet automatisk er det høyeste gode.
Intervensjonens risiko – og passivitetens pris
Dette betyr ikke at enhver intervensjon er rett. Historien viser det motsatte. Irak, Libya og Afghanistan minner oss om at ekstern makt kan skape maktvakuum, borgerkrig og nye former for lidelse.
Å svekke et autoritært regime gjennom ytre press er et veddemål.
Det finnes ingen garanti for at resultatet blir stabil frihet.
Men det motsatte er også et valg.
Å løfte suverenitet som absolutt norm innebærer å akseptere status quo – selv når status quo betyr vedvarende undertrykkelse. Det innebærer å prioritere orden mellom stater fremfor frihet for mennesker.
Passivitet er ikke nøytral.
Den har konsekvenser.
Den egentlige konflikten
Den moralske konflikten står ikke mellom land.
Den står mellom to prinsipper:
- Statlig stabilitet
- Individets selvbestemmelse
I stabile demokratier er disse to forent.
I autoritære systemer kolliderer de.
Når en befolkning i betydelig grad uttrykker ønske om politisk frihet, og fredelig overgang er blokkert over lang tid, kan ikke diskusjonen reduseres til tekniske henvisninger til internasjonal rett.
Da må legitimitet diskuteres åpent.
En stat som ikke springer ut av folkets vilje, kan ikke ha moralsk forrang over den viljen.
Hva beskytter vi egentlig?
Å gjøre statens suverenitet til absolutt prinsipp er å gjøre maktapparatet viktigere enn menneskene det styrer.
Å gjøre intervensjon til automatisk løsning kan bety å undervurdere risikoen for kaos.
Det finnes ingen enkel vei mellom disse ytterpunktene.
Men én ting er klart:
Begreper som «folkerett» kan ikke brukes som moralsk sluttstrek uten samtidig å diskutere hvem retten faktisk beskytter.
Individet har menneskerettigheter uavhengig av regime.
Staten har bare den legitimiteten folket gir den.
Når disse to kolliderer, må vi stille det ubehagelige spørsmålet:
Hvem tjener prinsippene vi påberoper oss – maktapparatet, eller menneskene?
Og enda mer grunnleggende:
Hvor får et regime sin moralske legitimitet fra, om ikke fra folket?
