Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Kommentarfeltet er i dag et av de få stedene hvor politiske og samfunnsmessige spørsmål fortsatt kan diskuteres direkte mellom vanlige mennesker. Det er derfor ikke bare et tillegg til en artikkel. Det er i praksis et lite offentlig rom, menet offentlig rom må ha en viss orden. Uten det forvandles det raskt til støy.
I en nylig debatt i kommentarfeltet under en artikkel her på siden oppstod nettopp et slikt problem. En av deltakerne fylte tråden med en endeløs strøm av innlegg, videoer og gjentakelser. Resultatet var at selve diskusjonen begynte å drukne i mengden. Dette har vært og er svært ofte tilfelle med denne deltakeren og har skjedd med flere artikler og diskusjoner, også på andre nettsteder.
Til slutt toppet det seg for meg og jeg ble rasende. Det førte til følgende svar fra meg – et svar som, selv om det er polemisk formulert, treffer et reelt problem i mange nettdebatter:
«Jeg forstår at du ikke kan lese. Du kan tydeligvis heller ikke reglene for bruk av store bokstaver.
At jeg støtter Iran i denne situasjonen, er jo ikke bare åpenbart, men jeg har også skrevet det helt direkte slik at det ikke er til å misforstå.
Likevel driver du og spammer meg ned og avkrever “tilståelser”. “Tilståelser” som jo overhodet ikke er verken “hemmelige” eller et resultat av din infantile tilnærming, men rett og slett noe som alle lesere har kunnet lese helt selv siden Iran ble angrepet. Snakk om å sparke inn åpne dører.
Alle disse Erasmus Montanus-innleggene dine er trøttende. Svært trøttende. Du spammer ned kommentarfeltene og forhindrer enhver seriøs diskusjon, der det er side opp og side ned med amerikanske MSM-videoer.
Alle som argumenterer imot deg, er “ekstremister”, “fascister”, “nazister” eller hva det enn er du velger av tåpelige og pubertale epiteter.
Ute av stand til å servere en eneste definisjon er du også, og ender opp med å servere noe hjemmesnekret tullball som du krever at alle andre skal akseptere, hvis ikke så blokkerer du dem.
Du truet sist med blokkering her i denne tråden, mot Vaporized og – som for å krone den ultimate blindhet for bjelken i eget øye – så har du den frekkhet å avkreve kommentatoren Vaporized “bedre argumenter”, etter å ha servert Erasmus Montanus-forestillinger mot meg og artikkelforfatter hele dagen.
Eier du ikke skam i livet?
Som en Don Quixote saler du din ganger og rider med din lanse mot vindmøllene. Det stopper aldri. Hadde det bare vært en sjarmerende snert, et vittig anstrøk, et elegant tilsnitt til dette uutholdelige dåreriet ditt, så hadde det i alle fall vært noe formildende å skue.
Men nei, det er ikke engang noe å trekke på smilebåndet av i din ekstremt grunne og banale forestillingsverden.
Fra nå av bruker jeg ikke en kalori på ditt simple smøreri.»
Man kan selvsagt mene mye om formen på dette svaret. Jeg gjengjeldte med samme mynt. Personangrep og idiotforklaring.
Nettdebatter blir fort polemiske, og temperaturen stiger gjerne raskt. Innlegget mitt var ment å være underholdende samtidig som det var knallhardt, men bar selvsagt veldig preg av at jeg var sint.
Men bak polemikken ligger et mer prinsipielt spørsmål:
Hva er egentlig et kommentarfelt til for?
Uenighet er ikke problemet
La oss være helt klare: Uenighet er ikke bare tillatt i et kommentarfelt – den er ønskelig.
Et kommentarfelt hvor alle mener det samme, er intellektuelt dødt. Diskusjon oppstår nettopp når ulike perspektiver brytes mot hverandre.
Man kan være uenig om nesten alt: geopolitikk, historie, religion, økonomi eller moral.
Men det finnes en avgjørende forskjell mellom uenighet og sabotasje.
Når debatten drukner
En diskusjon bryter sammen når noen begynner å bruke kommentarfeltet som en megafon i stedet for et forum.
Typisketegn er:
- en strøm av innlegg som oversvømmer tråden
- gjentakelse av de samme påstandene igjen og igjen
- lange rekker av videoer og lenker uten egen refleksjon
- stempling av alle motstandere med merkelapper
- avsporinger som krever «tilståelser» eller andre retoriske sidespor
Dette er ikke debatt.
Det er spam.
Og spam har én effekt: den gjør samtale umulig.
Personangrep erstatter argumenter
En annen klassisk mekanisme i nettdebatter er merkelapper.
Når argumentene tar slutt, begynner ofte etikettene: «ekstremist», «fascist», «nazist» og lignende.
Dette er ikke argumentasjon.
Det er en erstatning for argumentasjon.
Når noen konsekvent tyr til slike merkelapper i stedet for å diskutere sak, sier det mer om deres egen argumentasjonsevne enn om motparten.
Kommentarfeltet som lite offentlig rom
Et godt kommentarfelt ligner på en god samtale rundt et bord.
Alle kan snakke.
Ingen skal skrike ned de andre.
Ingen skal holde endeløse monologer.
Dette betyr ikke at alle må være høflige til enhver tid. Nettdebatter vil alltid ha en viss skarphet. Det er normalt.
Men det må fortsatt finnes en grunnleggende respekt for at andre også har rett til å delta.
Noen enkle prinsipper
Hvis et kommentarfelt skal fungere, bør noen enkle prinsipper gjelde:
- Argumenter mot standpunkter – ikke mot personer.
- Svar på det som faktisk er skrevet.
- Unngå spam og repetisjon.
- Lenker og videoer kan være nyttige, men bør ledsages av egen refleksjon.
- Gi plass til andre i diskusjonen.
Dette er ikke sensur.Det er elementær samtalekultur.
Hvorfor dette betyr noe
I en tid hvor stadig flere offentlige rom kontrolleres av algoritmer og institusjoner, er kommentarfeltet et av de siste stedene hvor meninger fortsatt kan brytes relativt fritt. Et svært vesentlig poeng hos Uten Filter, er nettopp å ikke ha et filter. Ingen moderering av kommentarfeltet.
Men frihet uten ansvar ender raskt i støy.
Et godt kommentarfelt kan være skarpt, polemisk og til tider brutalt ærlig – men det må fortsatt være en diskusjon.
Alternativet er bare bråk.
