Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Norge liker å omtale seg som et slags folkestyre. I virkeligheten styres landet i stadig større grad av en liten men gjennomsyret og råtten politisk elite som tar avgjørelser over hodet på befolkningen. Velgerne får lov til å stemme hvert fjerde år. Deretter tar partiapparater, regjeringsforhandlinger og politiske kompromisser over. De virkelig store beslutningene tas uten at folket selv får si ja eller nei.
Dette er ikke ekte folkestyre av verdi. Det er et politikerstyre som sikrer Norge kursen mot kanten av stupet
Se til Sveits. Der stoler man faktisk på befolkningen. Sveitserne har et system der borgerne kan kreve folkeavstemning i viktige saker. Samler man nok underskrifter, må spørsmålet avgjøres direkte av velgerne.
Denne helgen skjedde det igjen. Sveitserne fikk stemme over et forslag om et gigantisk klimafond til mange titalls milliarder kroner for å bekjempe global oppvarming. Resultatet var krystallklart: over 70 prosent stemte nei. Når folket fikk bruke sunn fornuft, stoppet de et enormt offentlig pengeprosjekt.
Samtidig vedtok velgerne en stor skattereform – en av de største endringene i det sveitsiske skattesystemet på flere tiår. Ikke vedtatt av et politisk spill i kulissene, men direkte av velgerne selv.
Det er slik et demokrati burde fungere.
Tenk om Norge hadde hatt det samme systemet. Da kunne folket selv avgjort noen av de mest kontroversielle sakene i landet:
- Asyl- og innvandringspolitikken.Bistandsbudsjettet.
- Utenlandskabler og energipolitikk.
- Det såkalte grønne skiftet og alle avgiftene som følger med.
- Formuesskatt, eiendomsskatt og andre skatter.
- Nedleggelser av skoler og sykehus i distriktene.
- Samt mange andre saker.
Dette er spørsmål som påvirker hverdagen til millioner av mennesker. Likevel overlates avgjørelsene til en relativt liten gruppe politikere på Stortinget.
Motstanderne av direkte demokrati hevder ofte at slike saker er «for kompliserte» for velgerne. Det er et argument som i praksis betyr at politikerne mener de vet bedre enn folket. Men hvis velgerne er kompetente nok til å velge politikerne, er de også kompetente nok til å stemme over konkrete saker.
Direkte demokrati ville også gjort noe annet: det ville gjort det langt vanskeligere for politikere å bruke skattepengene til å kjøpe seg politisk anerkjennelse.
I dag kan regjeringer dele ut milliarder til prosjekter som folk flest knapt har hørt om: ulike bistandsprosjekter, konsulentprogrammer, tenketanker, kampanjer og «veiledningsprosjekter» i andre land. Norske skattekroner brukes ofte til å finansiere prosjekter langt unna Norge – uten at velgerne noen gang blir spurt.
Med direkte demokrati ville slike pengebruker måtte tåle folkets dom.
Da kunne ikke politikere like enkelt bruke fellesskapets penger til å bygge internasjonal prestisje eller støtte prosjekter som først og fremst gagner politiske nettverk og ideologiske satsinger.
Resultatet ville vært et mer ansvarlig politisk system. Og selvfølgelig et mer forutsigbart samfunn.
Direkte demokrati ville ikke avskaffe Stortinget. Men det ville gi velgerne en nødvendig nødbrems når politikere beveger seg for langt bort fra dem de egentlig skal representere.
Sveitserne har forstått dette. De stoler på sitt eget folk.
Spørsmålet er hvorfor norske politikere ikke gjør det samme.
