VG bringer i dag nyheten om at Jürgen Habermas er død i en alder av 96 år.
«Habermas var en av vår tids viktigste og mest innflytelsesrike tenkere», skriver den danske avisen Politiken i sin nekrolog.
Habermas ble født i Düsseldorf 18. juni 1929, og vokste opp i en tid preget av nazismens frammarsj. Som ung var han med i Hitlerjugend, en erfaring som skulle komme til å forme hans livslange engasjement for demokrati og kritisk tenkning. Han hadde selv også et talehandicap, noe som ofte ses i sammenheng med hans interesse for kommunikasjon mellom mennesker.
Habermas studerte under Theodor W. Adorno i Frankfurt og ble en sentral skikkelse i den såkalte Frankfurterskolen. Hans habilitasjonsavhandling fra 1962, Borgerlig offentlighet, ble raskt et standardverk og la grunnlaget for det han fremfor alt er kjent for: Teorien om offentligheten som en arena for rasjonell og kritisk samtale.
I Borgerlig offentlighet undersøkte Habermas hvordan private borgere på 1700-tallet samlet seg i kaffehus, salonger og tidsskrifter for å diskutere litteratur, kunst og politikk. Denne nye offentlige sfæren, plassert mellom staten og privatsfæren, ble en arena der argumentets kraft skulle avgjøre sakene, ikke deltakernes sosiale status. Det var her, ifølge Habermas, at den moderne offentlige mening ble født.
Men Habermas var også opptatt av offentlighetens forfall. I boken beskrev han hvordan massemedier og kommersielle krefter gradvis forvandlet det resonererende publikum til et passivt, kulturkonsumerende publikum – en utvikling han mente bare har forsterket seg i vår tids digitale medielandskap.
I senere arbeider utviklet han en omfattende teori om såkalt kommunikativ rasjonalitet og demokratisk legitimitet. Ifølge Habermas kan bare fri og ikke forvrengt samtale og kollektiv beslutningstaking blant borgere garantere demokratiske institusjoners legitimitet.
Med andre ord: Samfunnet må tilbake til en borgerlig offentlighet. Den nye sosiale sfæren som vokste på 1700-tallet, der private borgere samlet seg som et publikum for å diskutere samfunnsspørsmål og bruke sin fornuft til å kritisere og påvirke statens maktutøvelse.
Denne sfæren med borger-offenlighet plasserer seg mellom den private sfæren (familien og markedsplassen) og den offentlige myndighetssfæren (staten). Dens formål er å muliggjøre en rasjonell-kritisk debatt om allmenne interesser, og dermed etablere en offentlig opinion som kan kontrollere eller legitimere statsmakten.
Fremveksten av den borgerlige offentligheten er historisk sett et vestlig fenomen, tett knyttet til den tidlige kapitalismens og handelsstedenes utvikling i Europa på 1600- og 1700-tallet, spesielt i land som Nederland og Storbritannia.
Det er videre et brudd med det føydale stendersamfunnet, hvor det ikke fantes, ifølge Habermas, noen egentlig offentlig sfære i moderne forstand. Makten ble kun representert offentlig, ikke diskutert. Adelen og fyrsten var offentligheten; de «viste frem» sin makt og status gjennom sitt vesen, sine klær og sine seremonier.
Det sentrale var ikke hva som ble sagt, men hvem som sa det, og hvilken posisjon vedkommende representerte.
Den nye borgerlige offentligheten gir videre opphav til nye institusjoner. Dette henger bl.a. sammen med den framvoksende handelskapitalismens behov for informasjonsutveksling om markeder og varer.
Slik oppstår det et grunnlag for nye møteplasser og medier: Kaffehus (England), salonger (Frankrike) og selskaper (Tyskland): Her kunne kjøpmenn, forfattere, kunstnere, vitenskapsmenn og embetsmenn møtes for å diskutere. I disse rommene ble deltakernes sosiale status midlertidig satt til side til fordel for argumentets kraft. Det sentrale ble hva som ble sagt, ikke hvem som sa det.
Videre kommer framveksten av tidsskrifter og aviser: Litteratur, filosofi og senere politikk ble gjenstand for kritisk debatt i tidsskrifter og ukeblader. Kulturen ble en vare på et marked, og dermed «allment tilgjengelig» og åpen for diskusjon av et lesende publikum.
Habermas er også interessert i den litterære offentligheten, med sin dyrkelse av det intime og subjektive (slik som for eksempel i romanen). Denne fungerte som en slags «skole» eller forløper for den politiske offentligheten. Erfaringene med å diskutere kunst og litteratur la grunnlaget for å senere diskutere politikk og samfunnsforhold.
Den borgerlige offentligheten var ifølge Habermas tuftet på flere idealer: Likhet (deltakernes sosiale status var i prinsippet irrelevant, og argumentet skulle stå for seg selv), Åpenhet (prinsippet om at alle saker av allmenn interesse skulle kunne diskuteres fritt), fornuft (diskusjonene skulle være rasjonelle og saklige, med mål om å finne frem til den beste argumentasjonen, ikke forhandle om egeninteresser) og allmenhetens sak (man diskuterte spørsmål som angikk alle, og forsøkte å etablere en allmenn interesse).
Men ifølge Habermas var den borgerlige offentligheten en historisk unik og kortlivet konstruksjon. Fra 1800-tallet og utover gjennomgikk den en strukturendring som førte til dens forfall.
Dette berodde ifølge Habermas på at etter hvert som staten begynte å intervenere i økonomien for å bøte på sosiale problemer, og store organisasjoner fikk økt innflytelse, ble skillet mellom stat og samfunn uklart. Den private sfære ble «statsliggjort», og staten ble «samfunnsfisert».
Forhandlinger om politikk fant i økende grad sted bak lukkede dører mellom mektige interesseorganisasjoner og staten, ikke i en åpen, resonererende offentlighet.
Videre så Habermas en utvikling fra kulturresonnerende til kulturkonsumerende publikum. Mediene og kulturen karakter. Og med fremveksten av radio, fjernsyn og kommersielle medier, ble publikum passivisert. I stedet for å diskutere det de leste og opplevde, ble de forbrukere av underholdning. Kulturen gikk fra å være et utgangspunkt for sosial diskusjon til å bli en privatsak og en fritidsaktivitet. Publikum ble en kulturkonsumerende masse i stedet for en kulturresonnerende enhet.
Offentligheten ble dermed på nytt noe som den hadde vært i tidligere føydale tider. I stedet for en arena for kritisk diskusjon, ble den igjen en arena for representasjon. Politikere og interessegrupper opptrer ikke lenger primært med argumenter, men med iscenesettelse og imagebygging for å vinne oppslutning fra et passivt publikum.
Jürgen Habermas beskrivelser av offentlighetens skiftende historiske karakter, og hans analyser av konsekvensene for hvordan samfunnene kan tjene som utgangspunkt for kritisk refleksjon om hvilken type samfunn vi har i dag.
