Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
RussiaToday publiserte en svært interessant artikkel av Tarik Cyril Amar, en historiker som arbeider ved Universitetet i Konstantinopel.
How an antifa street killing exposed a deep national crisis in France — RT World News
Hans perspektiv på saken som nå splitter Frankrike, er svært interessant og er en oppsiktsvekkende analyse.Den treffer et punkt som norske medier – ikke minst NRK – åpenbart gjør alt de kan for å unngå. NRK skrev nylig om saken.
La oss begynne med det faktiske:
Quentin Deranque, en 23 år gammel student, tradisjonell katolikk og politisk aktiv på nyhøyresiden, ble omringet, slått og sparket i hjel av en gruppe såkalte «antifascister» – også etter at han lå forsvarsløs på bakken. Han døde to dager senere.
Det er ikke en «fortelling». Det er fakta.
Det som gjør denne saken historisk, er ikke bare selve drapet – men reaksjonen etterpå.
Som Amar påpeker, har dette utløst det som franske myndigheter selv omtaler som et nasjonalt «drama». Kommentatorer snakker åpent om borgerkrigsdynamikk, om gjengjeldelsesspiraler og om et samfunn som er i ferd med å rakne politisk.Det har vi ikke sett før.
Og enda viktigere:
For første gang på lang tid har et slikt drap – begått av ekstremvenstre – ikke blitt avfeid, relativisert eller pakket inn.Tvert imot, så har det gjort den politiske venstresiden giftig i offentligheten på en måte vi knapt har sett tidligere.
Amar beskriver hvordan Frankrikes venstreparti, La France Insoumise (LFI) – som lenge har kunnet operere med en form for moralsk immunitet – nå plutselig blir møtt med krav om isolasjon, «cordonsanitaire», altså akkurat den samme behandlingen de selv har brukt mot høyresiden i årevis. Det er et dramatisk skifte.
Og det skjer ikke i et vakuum.
Dette er resultatet av noe som har bygget seg opp over lang tid under overflaten i det franske samfunnet: en stadig voksende avstand mellom det etablerte politiske og mediale miljøet – og befolkningens faktiske erfaringer og reaksjoner.
Før kunne slike hendelser håndteres med et enkelt grep:
Man satte merkelappen «høyreekstrem» på offeret – og saken var i praksis nøytralisert.
Det er nøyaktig det vi ser forsøkt i NRKs dekning også.
Men denne gangen virker det ikke, og det er nettopp det som gjør situasjonen så alvorlig.
Når en ung mann blir drept av politiske motstandere, og reaksjonen ikke lenger lar seg kontrollere gjennom språklige manøvrer og ideologiske merkelapper, betyr det at noe fundamentalt har endret seg.
Amar peker også på det kanskje mest ubehagelige poenget i hele saken:
Det er ikke «antifascisme» å sparke i hjel en forsvarsløs motstander. Det er tvert imot en form for rå politisk vold som historisk sett er hevdet å kjennetegne nettopp de bevegelsene «antifascistene» hevder å bekjempe.
Når deler av venstresiden ikke bare unnlater å ta et klart oppgjør med dette, men i stedet går i forsvar, relativiserer og forsøker å snu saken til egen fordel – da er det ikke bare et politisk problem, men et moralsk sammenbrudd som plutselig blir synlig for alle. Det samme moralske sammenbruddet har eksistert i årevis overalt i Europa, men plutselig kommer man seg ikke unna lenger. Det er dette som nå slår tilbake.
Det er derfor reaksjonen er så sterk.Det er derfor ord som «borgerkrig» i det hele tatt dukker opp i offentligheten, og det er derfor denne saken ikke lar seg begrave slik lignende hendelser tidligere har blitt.
Kort sagt:
Dette er ikke bare et drap. Det er et vendepunkt.
Fred over Quentin Deranques minne.
