Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Peter Wisting, først publisert på Facebook.
Det skulle ikke mer til enn å kritisere amerikansk og israelsk krigføring i Iran, før noldusene i kommentarfeltet fant det berettiget med kallenavnet «islamvenn» og «muslimelsker». Noe spesiell betegnelse på en som i lang tid har vært frittalende nok til åpent å kritisere den islamske påvirkningen av Norge. Det mens flesteparten av dere andre feigt holdt kjeft.
Jeg er generelt ikke opptatt av religion, og mitt syn på islam står fast. Den har ingen historisk forankring på den nordeuropeiske soil, og bør derfor heller ikke ha noen plass i vårt samfunn. I den grad religion skal spille en rolle, bør det være kristendommen. Det er den som i mer enn tusen år har formet oss. Folk må naturligvis tilbe de guder de ønsker, men i det offentlige rom bør det ikke åpnes for andre religiøse spesialordninger.
I motsetning til de fleste av mine islamkritiske venner har jeg derimot ikke noe behov for nedsnakke, eller påvirke islams rolle i de deler av verden der den har sin historiske forankring.
Godt syd for oss har den i mer enn 1400 år vært en levevei og rettesnor for milliarder av mennesker. Det er ikke vår oppgave å påtvinge dem vårt levesett, og det er ganske så arrogant å tro at alle vil ha det som oss. Av den grunn er det heller ingen kampsak for meg å støtte opprør og islammotstand i alle verdens hjørner. Alle folk må skape sin egen fremtid. Mitt engasjement dreier seg om Norge. Det er der jeg bor og ønsker å påvirke.
Det er også rimelig spesielt å se alle innvandringsmotstandere som nok en gang hyller ødeleggelsen av enda et land i MENA-regionen, noe som garantert vil medføre nye bølger av flyktninger, og sannsynligvis også øke faren for terroranslag på vårt kontinent. Heier man på ødeleggelsen av deres hjem, må man også ta med i beregningen at de søker seg nye bosteder. Altfor lenge har vestmaktene herjet andre kontinenter. Hvis man selv krever å få være i fred, bør man også la andre i fred.
Så lei man kan bli av alle som forsøpler enhver debatt med sin lavpannede argumentasjon. Særlig er de på offensiven når man våger å kritisere USA. Dette til tross for at det er et uomtvistelig faktum at landet – med god margin – overgår absolutt alle andre land når det gjelder å forvolde død og elendighet rundt om i verden. Selv om det ofte kamufleres som det, dreier det seg aldri om å skape en bedre fremtid for lokalbefolkningen, men alltid om å fremme – koste hva det koste vil – egne interesser.
Når jeg leser eget kommentarfelt og følger andre tråder, har jeg helt mistet troen på demokratiet. Den store hopen er så uvitende at jeg er overbevist om at Sokrates hadde rett da han beskrev demokratiet som et ustabilt massediktatur styrt av følelser og uutdannede meninger, fremfor kunnskap og visdom.
