Hvorfor kommer “Konspi-Mamma” igjen – akkurat nå?

Av Kjetil Tveit, @tveitmiljo

Jeg snakker om den selvbiografiske boken til tidligere NRK-ansatte Christine Rehn Jensen, som angivelig «mistet» moren sin – fordi hun ble «konspirasjonsteoretiker».

På illustrasjonen nedenfor har jeg laget et enkelt søylediagram som viser Facebook-engasjementet da VG på nytt delte saken (1) i dag: Antallet latter-reaksjoner er nøyaktig dobbelt så høyt som tomler opp.

Likevel: Jeg kan ikke huske å ha sett en bok få så mange – og så vedvarende – oppslag på tvers av nær sagt hele det norske medielandskapet. Ulike vinklinger, gjentatte portretter, radio, TV.

Det fremstår ikke som vanlig interesse.

Min medielogiske hypotese er derfor enkel:

Dette er ikke en vanlig bokomtale. Det er vedlikehold av en fortelling – et meta-narrativ.

En fortelling som skal ut – selv når publikum responderer med latter, kommentarfeltene avslører og VG driter seg loddrett ut.

Det pinlige er ikke at boken finnes.

Det pinlige er at dekningen fortsetter, uavhengig av respons.

Tradisjonelt fungerer bokoffentligheten slik:

En bok skaper begeistring hos noen anmeldere → lesere følger etter → mediene fanger opp interessen og forsterker den.

Her ser vi det motsatte:

Mediene pusher – publikum ler.

Likevel fortsetter det.

Boken kom ut med stor ståhei i januar, så kom Epstein-avsløringene i februar og stakk kjepper i hjulene på fortellingen om at: «hvis du tror verden er styrt av en pedofil elite er du gal» – fordi enda flere nå forstod at det faktisk finnes et verdensomspennende syndikat – sammenvevd med etterretning – som manøvrerer samfunnstopper blant annet med blackmail etter å i årevis ha innhentet kompromitterende materiale – helst med barn involvert.

Samt at det samme syndikatet er hyperaktive innen «fredsarbeid», «folkehelse» og de facto pandemisimuleringer. Dette i samarbeid med J.P. Morgan og forsikringsselskaper hvor man gjør pandemier til finansielle instrumenter og investeringsobjekter.

Bokomtalene ble klokelig lagt i dvale i februar og fram til i dag – 22 mars. Noen har tilsynelatende kalkulert med at folkets gullfisk-hukommelse allerede har lagt Epstein-syndikatet – som neppe døde med Epstein – i glemmeboken.

Kanskje de bommet litt med dagens reaksjoner i minnet?

Samlet tropp

At mediene går i samlet tropp for å fremme visse narrativ er ikke av ny dato.

Under den kalde krigen ble det i USA avdekket tette forbindelser mellom CIA-etterretning og hele den vestlige pressen i de enkelte land, ofte omtalt som Operation Mockingbird. (2)

Påvirkningsoperasjonene ble avslørt etter granskninger og høringer i den amerikanske kongressen.

Det viste seg at CIA hadde pågående infiltrasjon i de store vestlige mediekanalene i årtier – med CIA-tilknyttede agenter ofte i toppledelsen i redaksjonene.

Poenget er ikke at alt er styrt i hemmelige rom. Poenget er at samordning ikke trenger å være formell for å være reell.

Når de toneangivende redaksjonene først låser seg til samme moralske ramme, går resten ofte av seg selv: De samme ekspertene, de samme vendingene, de samme advarslene, de samme merkelappene.

Et godt eksempel på samordning er hvordan mediene i årevis behandlet spørsmålet om hvorvidt SARS-CoV-2 kunne ha opphav i et laboratorium i Wuhan. Dette ble lenge omtalt som noe nær suspekt i seg selv å spørre om.

Folk som tok opp muligheten, ble ikke møtt som nysgjerrige borgere, men som useriøse, som om de hadde forlatt vitenskapen og gått inn i galskapen.

Likevel var det allerede kjent at Wuhan-miljøet forsket på flaggermus-koronavirus, og at det fantes en pågående strid om det var etisk og reglementert med såkalt gain-of-function-relatert forskning (forskning med mål å gjøre koronavirus human-patologisk) knyttet til slike virus.

Da WHO-rapporten i mars 2021 kalte laboratorielekkasje «ekstremt usannsynlig», oppførte mediene seg som om saken dermed var endelig avgjort. De var skråsikre, de var samlet og de sykeliggjorde åpenlyst de som stilte spørsmål.

Men en tid etter åpnet både WHO-sjef Tedros og en rekke forskere for at laboratoriehypotesen likevel måtte undersøkes nærmere, nettopp fordi avgjørende data manglet. Med andre ord: Det som i praksis hadde vært behandlet som en “konspirasjonsteori”, var ikke avvist vitenskapelig på en så endelig måte som publikum hadde fått inntrykk av.

Hvordan kunne man hevde av mediene hadde frihet som i demokratiet – når vi samtidig observerte at alle tilfeldigvis tenkte likt? Denne «tilfeldigheten» skal praktisk talt ikke gå an uten at det er styrt fra et sted.

Det er dette som er problemet med samlet tropp: Ikke at mediene tar feil i ett og alt, men at de så ofte går fra usikkerhet til sosial disiplinering. De undersøker ikke virkeligheten; de markerer hvem som har lov til å stille hvilke spørsmål om den.

Pressen opptrer således som det ekkokammeret de på inn- og utpust advarer mot, mens podcast-verter og bloggere ser gode dager fordi publikum har fått nok av skylapper, totalitær stramhet og kvasi-vitenskapelig illusjonskunst.

I krig henter man ideer fra psykopatien

I konvensjonell krig har man historisk hentet metoder fra psykopatien, eller fra de mørkeste og mest brutale delene av menneskelig psykologi: tortur, nedbrytning, isolasjon.

Informasjonskrig er ikke så ulik konvensjonell krig. Intensjonen er å ramme motparten. Jo ondere – jo bedre. Krig er ikke vakkert.

Og jo mer effektivt man klarer å delegitimere, isolere og diskreditere – jo bedre fungerer det.

Det betyr ikke nødvendigvis løgn. Det betyr vinkling, seleksjon og gjentakelse.

Og ikke minst: psykologisering.

Spesielt én komponent går igjen – både i klassisk psykopati og i moderne informasjonskrig:

Falskheten forkledd som omsorg.

Blant de mest gjenkjennelige trekk innen ondskap eller psykopati er nettopp falskheten.

De ekleste stikkene kommer ikke som angrep. De kommer som bekymring. Ikke som makt – men som «hjelp».

I dagens VG-dekning av Rehn Jensens bok leser vi i boksen med «kortversjon»:

«– Christine Rehn Jensen har skrevet boken «Mamma er konspirasjonsteoretiker» om sin mors vei inn i konspirasjonsteorier.

– Forsker Terje Emberland sier konspirasjonsteorier gir en falsk følelse av kontroll i en utrygg verden.

– Psykologspesialist Pål Grøndahl mener det er viktig å følge med på mental helse og ha kontakt med fellesskapet for å vurdere risiko.»

Forskeren og psykologspesialisten forsterker hverandres autoritet slik at alle skal forstå at om du ikke befinner deg i «kollektivets» vedtatte tankerom trenger du «omsorg» fra institusjonen – (sovjet)-staten.

Isolert sett er dette tilforlatelige utsagn.

Satt sammen, og gjentatt over tid, gjør de noe mer enn å informere.

De rammer inn. De programmerer.

De flytter spørsmålet fra hva som er sant, til hva slags menneske du er hvis du stiller feil spørsmål. Tilhører du «feil identitet»?

Og det er her kjernen ligger:

Du blir ikke møtt med motargumenter.

Du blir møtt med bekymring.

Ikke «du tar feil», men:

«Vi må følge med på deg.»

Også psykopaten infantiliserer sitt objekt/offer: Lille venn, jeg skal passe på at du ikke går deg vill i informasjonsjungelen.

Det er en subtil, men kraftfull form for sosial disiplinering.

For ingen ønsker å bli plassert utenfor fellesskapet – eller implisitt koblet til mental ubalanse.

Dermed trenger man ikke å vinne debatten. Det holder å gjøre den risikabel å delta i.

Og når et slikt mønster gjentas på tvers av redaksjoner, plattformer og formater – da begynner det å ligne mindre på organisk bok-interesse, og mer på koordinert virkelighetsforvaltning som like godt kunne vært en del av Operation Mockingbird 2.0.

Min vurdering er derfor enkel:

Dette fremstår ikke som en vanlig bokdekning.

Det fremstår som en psykologisk påvirkningsoperasjon.

Og fienden er ikke én mor i en bok.

Fienden er det norske folk.

——————-

Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.

Les mer av Kjetil Tveit her

Kilder:

(1) – VG

(2) – Wiki