Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter
Til dere som nå feirer påske etter den nye kalenderen, vil jeg – som feirer iht. den gamle kalenderen og således feirer påske 1 uke senere i år – sende noen stille og oppriktige ord til ettertanke.
For uansett kalender, er det vi nå minnes og lever oss inn i, det samme mysterium.
Den Stille Uke minner oss ikke først og fremst gjennom historiske hendelser, men fører oss inn i selve frelsens dyp. Vi står ved siden av Kristus i Getsemane Hage; vi følger Ham på korsets vei, og vi blir vitner til den ytterste kjærlighet – en kjærlighet som ikke søker seg selv, men gir og ofrer seg selv.
«Se, brudgommen kommer ved midnatt…»
Disse ordene fra lignelsen i evangeliet etter Matteus, er ikke bare liturgiske. De er en påminnelse om at vårt liv ikke er tilfeldig, men rettet mot et møte – et møte med Gud, som kaller oss til våkenhet, til omvendelse og til deltagelse i Hans liv.
Korset – vår vei
Påskens sentrum er ikke bare oppstandelsen, men korset.
Og korset er ikke bare Kristi kors. Det er også vårt.
«Den som vil følge meg, må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.»
Dette er ikke en metafor vi kan omgå. Det er selve veien.
I ortodoks forståelse er frelsen ikke en juridisk erklæring, men en livsvei – en askese, en renselse og en forvandling. Vi frelses ikke ved å betrakte Kristus på avstand, men ved å forenes med Ham i liv og død.
Å ta opp sitt kors betyr derfor ikke først og fremst lidelse i seg selv, men en frivillig avståelse fra egoets tyranni. Det er å sette Gud først, å bære det som blir oss gitt, og å gjøre det i kjærlighet.Det er tungt, men det er også veien til liv.
Oppstandelsen – ikke en idé, men en virkelighet
Når vi så når frem til oppstandelsen, er det ikke som til en symbolsk trøst, men til en virkelig seier.Kristus er oppstanden – ikke som en tanke, men som en hendelse som forandrer alt.
Døden er ikke lenger det siste ord og mørket er ikke lenger uten ende.Mennesket er ikke lenger overlatt til seg selv.
Dette er påskens budskap og dette budskapet forplikter.
Tradisjon og liv
Den ortodokse tro – og all klassisk, sakramental kristendom – bærer i seg en dyp forståelse av kontinuitet.Troen er ikke noe vi skaper selv, men den er noe vi mottar utenfra.
Den er overlevert gjennom generasjoner, båret av liturgien, formet av helgenenes liv og bevart i Kirkens erfaring.I en tid preget av oppløsning og rotløshet, står denne tradisjonen som et anker.
Og nettopp her finnes også et naturlig slektskap til det man kan kalle en sunn politisk tradisjonalisme: en erkjennelse av at det som er prøvd, bevart og levd gjennom tid, bærer en sannhet som ikke kan erstattes av øyeblikkets ideer.
Dette gjelder ikke bare samfunnet, men også mennesket selv.
En stille bønn
La oss derfor, hver på vår måte og i vår egen tid, gå inn i denne siste del av åretsmest hellige uke, med alvor og med håp.Ikke som tilskuere, men som deltagere.
La oss ta opp våre kors, ikke med bitterhet, men med tillit.La oss søke stillhet i en verden som roper. La oss komme ihu at veien går gjennom korset – men ikke ender der.
Og når påskens lys bryter frem, må det ikke bare være noe vi ser, men også noe vi lever.
Fredfylt og velsignet påske til dere alle
