Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Med forbehold om at konflikten i Midt-Østen, mot alle landemerker roer seg innen kort tid, ser det ut til at verden igjen vil oppleve nedstengninger. Dette bare seks år etter covid-nedstengningene.
Under covid-narrativet holdt man folk hjemme så de ikke kunne jobbe. Når færre jobbet fikk verden produsert færre varer og tjenester.
Seddelpressene derimot økte tempoet og verdens nasjoner trykket mer penger. Mer penger jaget færre varer. På grunn av treghet i systemet materialiserte inflasjonen seg først 18 måneder senere.
Grunnen til at Iran-krigen ligner covid- nedstengningene er enkel: En essensiell innsatsfaktor i produksjonen av varer og tjenester tas bort. Under covid-narrativet eliminerte man mennesker som sto for produksjonen. Under Iran-krigen elimineres energien som er like essensiell.
I begge tilfeller reduseres mengden produsert mat, antallet timer det fraktes noe, mengden varer som lages, mengden bygg som bygges osv.
Bonden som pløyer åkeren kan ikke pløye like mange meter som han gjorde i fjor, fordi traktoren stopper av seg selv når den går tom for diesel. Ikke alle brødene kan stekes, og ikke alle varebilene som frakter brød kan kjøre varen til butikken. Energikrevende gjødselproduksjon må reduseres.
Iran-krigen er det grønne skiftet på steroider: Energiknapphet gir knapphet på alt annet – og nød for mange.
Under energikonferansen CERAWeek i Houston i sist uke tegnet toppsjefene i olje og gassnæringen et mørkt bilde.
Shell-sjef, Wael Sawan, mener markedet stirrer seg blind på oljeprisen, mens den virkelige utfordringen er svekket tilgang på energi.
«– Jeg hører og leser mye snakk om priser og lignende. Alt det er interessant, men det er de fysiske leveransene som betyr noe. Kundene våre trenger molekylene, de trenger elektronene, sier han.» (1)
Asia opplever allerede stram fysisk tilgang og stress i forsyningskjedene på olje og gass (2), og når det gjelder kunstgjødsel (urea fra gass som er essensiell i produksjonen, samt selve energien som må til), har flere indiske anlegg allerede redusert produksjonen.
Olje og gass-lagre tømmes as we speek, så knappheten har de fleste steder ikke blitt en realitet ennå.
Det er antageligvis bare et tidsspørsmål før «faktisk mangel på alt» sprer seg til alle verdens land og i et langt større omfang enn under covid-narrativet.
I 2020 var det som nevnt mennesker som ble fjernet fra produksjonen. Dette kunne måles i olje-etterspørselen som falt med 8,8 millioner fat/dag. (3)
Denne gangen, i 2026, viste en rapport fra 12. mars at det ble anslått et bortfall av olje på 8-12 millioner fat/dag. (4) Mye har skjedd etter dette med bombing av oljeinstallasjoner, opptrapping i Rødehavet og også ukrainske angrep på Russisk olje-kapasitet.
Vi kan ikke se bort fra at oljeknappheten kan bli enda langt større enn etterspørselsfallet under covid i 2020 — i et verstefallsscenario kanskje opp mot det dobbelte. Begge deler er mål på aktivitet/knapphet.
I 2020 hadde man «fri fra jobb pga. nedstengningen». I 2026-2028 kan vi antageligvis se «arbeisledig på grunn av energimangel».
Begge deler er i praksis nedstengninger av samfunnet.
Også i dag vil man fyre opp seddelpressene, som om penger alene kan øke antallet varer og tjenester – eller antallet «molekyler» som Shell-sjefen sa.
Flere penger vil jage færre molekyler.
Alle vet at flere penger ikke vil skape flere molekyler, men vi trykker likevel, fordi:
I vårt gjeldsbaserte fiatpengesystem (verden gikk av gullstandard i 1971) trenger vi stadig nye penger for å betale gjeldsforpliktelsene fra i fjor.
Verdens myndigheter vil finne på en rekke tiltak for å bøte på mangelen på varer og tjenester. Da kommer de til å låne enda mer penger. Å låne penger er grovt sett det samme som å trykke penger: man «låner penger inn i eksistens».
Pengetrykkingen vil føre til at prisene på de få varene og tjenestene som energimengden tillater, vil gå opp –> vi får inflasjon pluss/minus 18 måneder senere.
Antageligvis mye mer alvorlig enn etter covid-narrativet, fordi bortfallet av molekyler er langt større denne gang.
Inflasjon er ofte et mål i seg selv, fordi:
Inflasjon gjør at verdien på alle lånene smuldrer opp, og dermed selve lånet, eller statsgjelden. Dette er den minst ubehagelige løsningen for politikerne og oppleves bedre enn å misligholde gjeld.
Alle verdens pensjonsfond som har plassert folks sparepenger i amerikansk gjeld (statsobligasjoner) vil oppleve at de mister sin verdi. Dette er bra for blant annet USA, for da har de «lurt» kreditorene (folket, sparere) – man «misligholder» gjeld uten å egentlig misligholde.
Tommelfingerregelen er at inflasjon er gunstig for makten og de finansakrobatene som sitter nærmest maktapparatet.
Disse kan bruke de nytrykte pengene først – FØR de har mistet sin verdi.
Folket sitter igjen med svarte-Per, og får pengene ETTER at de var verdifulle og inflasjonen har begynt å virke.
Fiatpengesystemets iboende inflasjons-jag øker kontinuerlig spriket mellom middeklassen og de superrike.
På 1970-tallet kunne man forsørge familien, ha bil og hus, på én inntekt. I dag går dette knapt på to inntekter, og man er i tillegg enda lengre gjeldsslave og kan bare håpe at ikke rentene går opp.
I stedet for at de fattige løftes, ser vi at middelklassen i det lange løp fordunster. Og ser vi riktig langt fram i tid kan vi ende i to klasser: Oligarker, deres nærmeste krets og politikerskaren som henger på slep versus ikke-oligarker: fattigklassen.
I tillegg til at prosessen går på det jevne, skjer den i store sprang hver gang vi har en «krise».
I VG kunne vi lese dette i 2022:
«– En fantastisk pandemi
For mens verdens ti rikeste har doblet sin formue fra 700 milliarder til 1,5 billioner dollar, omtrent like mye som ni norske statsbudsjetter, har over 160 millioner mennesker falt under fattigdomsgrensa.» (5)
Denne kolossale covid-narrativ-induserte omfordelingen av penger og makt fra folket til oligarkene skjedde ikke utelukkende på grunn av inflasjon, men også av andre grunner.
I perioder med offentlige pengedryss, for å bøte på «krise» som «oppstår», er Offentlig Privat Samarbeid (OPS) et viktig stikkord. Dette kan også kalles for Stakeholder Kapitalisme som er storsatsingen til WEF. (6)
(Verken fiatpengesystemet eller OPS må under noen omstendigheter forveksles med kapitalisme, som er frivillig handel mellom frie mennesker uten monopoler og med minimal statlig styring.)
OPS ligner på korporatismen som kjennetegnet det fascistiske styresett, der statene smelter sammen med noen utvalgte store private selskaper, og tanken i stakeholder kapitalismen er at næringslivet sitter på de teknokratiske løsningene og der det offentliges rolle er å dele ut penger til dem for at de skal bøte på krisene med sin kompetanse som det offentlige ikke har.
Nøyaktig det samme skjer i klima-krise-narrativet, der de offentlige pengene kastes etter finansakrobater og oligarker med spinndyre «løsninger» som viser seg å ikke en gang redusere CO2 – om man gidder å se på regnestykkene i stedet for å følge blind idealisme.
Oppseilingen til dagens «molekyl-knapphet»
I Storbritannia har ESG-press, svært uforutsigbare skattebetingelser og dårlige avskrivingsregler, ført til at oljeselskaper forlater landet i rekordfart. Leteboring er nå på et absolutt minimum, mens gamle brønner leverer mindre for hvert år som går.
De samme regulatoriske usikkerhetene oppleves i Nederland, og også her ser vi minimal aktivitet og langt mindre energiproduksjon enn for få år tilbake.
- Danmark har kansellert alle fremtidige lisensrunder, og har bundet seg til å stanse all olje- og gassutvinning innen 2050.
- Den irske regjeringen innførte i 2021 et totalforbud mot nye lisenser for leting etter olje og gass.
- Frankrike og Spania har forbudt utvinning av fossilt brennstoff innen henholdsvis 2040 og 2042.
Magasinet Cicero vant en rettssak i 2024 som tvang det tyske nærings- og klimadepartementet (ledet av Robert Habeck fra De Grønne) til å frigjøre interne dokumenter fra våren 2022.
Dokumentene viste at departementets ekspertpanel anbefalte å IKKE legge ned sine 17 (CO2-frie) atomkraftverk, mens dette likevel skjedde som resultat av et politisk spill, ideologi og tilbakeholdelse av ekspertuttalelser før man stemte over saken i Riksdagen.
Med noen pennestrøk hadde Europas industri-lokomotiv gjort seg enda mer avhengig av russisk gass. Men så startet Ukrainakrigen og Tysklands boikott av russisk energi, samt at North Stream-eksplosjonen var et faktum.
FNs sikkerhetsråd hadde et forslag oppe om eksplosjonen – altså sabotasjen av tysk energi – at den skulle etterforskes.
Russland, Kina og Brasil stemte for, mens USA, Storbritannia, Frankrike, Albania, Gabon, Ghana, Malta, Mosambik, De forente arabiske emirater, Sveits, Ecuador og Japan avstod fra å stemme. Følgelig er saken ikke undersøkt av et internasjonalt organ.
Både Sverige og Danmark avsluttet sin etterforskning, angivelig pga. manglende jurisdiksjon.
Tyske myndigheter har fokusert på spor som leder mot en ukrainsk gruppering og seilbåten «Andromeda», men ingen er pågrepet.
Med dette forstår vi at det finnes krefter som har redusert Europas energimengde over lang tid, og at prosessene til dels har hatt preg av dokumentforfalskninger (tyske De Grønne) og eliminering av energi som ikke påvirker CO2-regnskapet, samt sabotasje fra ukjente.
Allerede før Iran-krigen startet var Europas, og ikke minst Tysklands, industriproduksjon allerede på et absolutt minimum og på full vei inn i en alvorlig resesjon — og kanskje til og med en depresjon.
I EU-landene har man i tillegg gjort det gradvis vanskeligere for bønder å produsere mat på grunn av mer byråkrati og hyppige kontroller, nitrogenpolitikk (flere restriksjoner i bruk av naturgjødsel og kunstgjødsel), CO2-avgifter og dieselavgifter — samt dumping av mat fra lavkostland, som ikke har de samme restriksjonene.
Fra 2005 til 2020 hadde allerede 4,6 millioner! gårdbrukere lagt ned i EU-området. Altså stanset matproduksjonen. Likevel fortsatte venstresiden med uforminsket kraft og kniven på strupen, med den følgen at Europa har stått i kok de siste årene med traktorer som demonstrerer i gatene.
Den venstre-ekstreme statskanalen NRK tok seg endelig bryet med å rapportere om de desperate bøndene i 2024. Da presterte de i en svært kort nyhetssak å skrive «ytre høgre» tre ganger, og «høgre-ekstreme» hele fem ganger.
«Nok mat» har åpenbart blitt like «høgre-ekstremt» som samfunnskritikk.
Iran-krigen kommer bare på toppen av alt dette. Snart er reservelagrene med «olje-molekyler» tomme. Til høsten får vi langt mindre «mat-molekyler» i hyllene.
Tenk på alle de «høgre-ekstreme» foreldrene vi kommer til å se i gatene når det rumler i magen til Europas barn – om antageligvis ikke så veldig langt fram i tid.
Igjen vil NRKs Vilde Haugen rapportere fra gatene, riste på hodet over «høygre-ekstremistene» og spør: kan de ikke bare spise kake?
Mønsteret
Mønsteret fra corona-narrativet er ikke til å ta feil av: Man stenger ned aktiviteten i samfunnet, skaper inflasjon, beriker oligarkene, og knekker små og mellomstore bedrifter samt middelklassen.
Det Vilde Haugen kanskje ikke vet er at dette skjer i store jafs hver bidige gang vi har en krise, og at om litt kan det være hennes egen tur. Snart skal hun bli «høgre-ekstrem».
Så kan oligarkene le hele veien til banken mens de snakker om hvordan de klarte å innbille venstresiden at det grønne skiftet var for å redde klimaet, og at alle krisene bare oppstod av seg selv.
Hvordan Iran-krigen ble til er ikke godt å si, men det sies: aldri la en god krise gå til spille.
Mye tyder på at vi snart står foran covid-nedstengningene 2.0, i form av energikrisen som har tatt form over lang tid, men som nå vil toppe seg på grunn av Iran-krigen.
Også denne gang vil noen bli perverst rike på bekostning av folket – godt hjulpet av den politiske venstresiden og en god dose «krigs-flaks».
Om 18 måneder kan verden oppleve global super-inflasjon og i verste fall global hyperinflasjon for første gang i historien.
Dette vil i så fall føre til sosial uro. De forhåpentligvis få som er igjen på venstresiden (medieredaksjonene) vil kalle det høyre-ekstremisme.
Igjen vil verden kreve løsninger. Løsningene vi får servert vil, som vanlig, være kollektivistiske og totalitære -ismer, som fascisme, sosialisme, marxisme, wokeisme.
Hold deg unna
Løsningen ligger i å være ærlig, si sanne ting uten å skamme seg, å si høyt hvor skoen trykker, og igjen begynne å overvåke makten i stedet for å godta at det er de som overvåker deg.
Løsningen er å igjen begynne å snakke fritt uten å frykte for å få merkelapper slengt etter seg, bli assosiert med feil «identitet», for deretter å bli «kansellert».
Løsningen er meningsmangfold og takhøyde, samt å slutte og gå i takt.
Når alle tenker likt – tenker ingen.
Når Hannah Arendt forklarer hvordan forferdelige ting kunne skje i Nazi-Tyskland, sa hun at noe var verre enn onde demoner: mennesker som hadde sluttet å tenke.
Begynn å tenke selv – ikke som kollektivet befaler.
Under korona-narrativet så vi hvor utrolig fort folk kunne bli såkalt grusomme.
Venner, kolleger og familie ble utstøtt for å ha vært skeptisk til en ny og eksperimentell gen-basert «vaksine», produsert av selskaper som hadde blitt domfelt en rekke ganger på grunn av alvorlig kriminalitet knyttet til legemiddelsikkerhet.
Noen mente man måtte få store bøter for å ikke la seg vaksinere, og en statsråd mente til og med at man burde fengsles om en var uvaksinert.
Mange steder kunne man ikke være sosial uten at det digitale koronapasset viste grønt for «vaksinert».
Dette til tross for at vaksinen aldri var offentlig godkjent for å redusere smitte.
Vi som tenkte selv visste at koronapasset var 100% absurd, og utelukkende et bevis for at man hadde «riktige holdninger», i tråd med konsensus: kollektivet.
Man ble oppfordret av myndighetene til å angi naboer som hadde for mange gjester, og mange gjorde nettopp det.
Selv om man kort tid før trodde angiveri var noe som tilhørte gamle Øst-Tyskland.
Samfunnet så de totalitære og kollektivistiske faresignalene alt for sent, og flere er nok i dag flaue over hva de var med på.
La oss oppføre oss som voksne folk neste gang samfunnet på nytt går inn i kriseberedskap.
Ikke godta alt som blir befalt bare fordi vi er i en krise.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
Les mer av Kjetil Tveit her
Kilder:
(1) – Finansavisen
(2) – Reuters
(3) – IEA
(4) – IEA
(5) – VG
(6) – Document
(7) – NRK
