Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Ferdinand Wyller, Kunstner og forfatter av boken «Ikke av denne verden» Les mer av Wyller på Uten Filter.
Man kan diskutere slosskampen til man blir grønn – hvem slo først, hvem sa og gjorde hva, når og hvor? Men realiteten er at mens man diskuterer dreper de to stridende hverandre, for begge har kniv. Det er også en akutt fare for at striden skal spre seg til å gjelde alle, – også tilskuerne!
Nå er tiden inne for realitetsorientering.Den nye forsvarsministeren i Ukraina publiserte nylig noen tall: 200 000 soldater har desertert. 2 mill. nekter å la seg innrullere. Dette vitner om at den sunne fornuft og moral fremdeles lever. For hvilken normal mann, som har en eiendom, og en nabo som vil tilrane seg 20% av denne eiendommen, – vil ofre sine sønner til forsvar for tomta? Selv ikke om jorden inneholdt gull og diamanter, ville han ha gjort det. Så la Ukraina nå stoppe med å ofre sine sønner, – og Russland også. Ikke send mer våpen. Stopp dette vanviddet!
Noen forsøker å forsvare, eller forklare, patriark Kirills støtte til krigen, – til manges forargelse. Men hva er så rart med Kirill? De store kirkesamfunnene har alltid støttet sitt eget lands militære. Dette skyldes selvfølgelig at disse kirkene har fordeler av staten – og omvendt. En ulykksalig symbiose. Samtidig har det vokst fram en underlig forestilling om fedrelandets hellighet. Selv i nazi-Tyskland støttet spesielt den lutherske kirken Hitlers regime. «Gott mit uns» var slagordet.
Det vokser gradvis fram en erkjennelse i Ukraina om at folk er viktigere enn land. Samtidig er de fleste europeiske ledere besatt av krig, og forhandlinger med Russland synes utelukket. Men det låter ekstra grimt når kirker opptrer krigersk, for hensikten med Jesu menighet på jord skulle jo være den diametralt motsatte. Det er ikke lett å si om de ortodokse i Russland og Ukraina: «Se hvor de elsker hverandre».
Selvfølgelig er det svært problematisk med den russiske kirkens bønn for og støtte til sine soldater. Og tenk at en kristen kirke kan be en slik bønn for sine væpnede styrker:
Allmektige Gud, befalingsmann over oss alle; gi tjenestegjørende kvinner og menn … ditt skjold, din brynje, ditt sverd, la dem alltid brukes til de vergeløses forsvar.La oss aldri dra i striden fordi vi hater det som er foran oss, men fordi vi elsker det som er bak oss.
Tenk at man kan forkle en krig på en så from måte. De groteske blodbadene og den totale ødeleggelsen får nærmest et romantisk skjær over seg. Problemet er imidlertid at dette ikke er Kirills bønn, men Telemark-bataljonens bønn. Den fortsetter slik:
La vår grønne lue alltid vitne om tradisjon og ære, samt plikten til folket vi tilhører.Hjelp oss å utføre vår tjeneste med verdighet og lojalitet, så vi med trygghet kan møte medsoldater, familie, venner, og til sist deg.La våre falne hvile i fred, du som kaller oss hjem etter vår siste strid på jorden, vi ber deg: Du bevare vår konge, vårt land, og Telemark bataljon.
Vi berømmer de kristne vikingkongene fordi de innførte gode lover i landet, riktig nok ved hjelp av krig og vold, men likevel… Og derfor har Den norske kirke fremdeles to stridøkser i sitt våpenskjold. Putins korstog mot det ukristelige og dekadente Vesten kunne vært en vikinge-konge verdig. Vår tids kristen-nasjonalister burde støtte Putin helhjertet. Det ville nok Olav den Hellige ha gjort.
Kristen etikk rundt bruk av vold kan være svært krevende. Og spesielt dersom valget står mellom det å drepe ens fiende eller at ens egen familie skal bli drept. Men når det gjelder den aktuelle konflikten i Ukraina, er vi heldige, for vår Herre og Frelser stod nemlig i en helt tilsvarende situasjon. Han levde i et Israel massivt okkupert av Romerne. Så for oss er det bare å studere hva Han sa og gjorde i den aktuelle situasjonen. Jesu konsekvente ikkevoldelige linje skyldes at hans lojalitet først og fremst var rettet mot Guds rike, og ikke mot denne verdens fyrster. Og hadde jødene hørt på Hans råd om å ikke gjøre opprør, men om å heller elske sine fiender, – så hadde ikke Jerusalem, tempelet og tusenvis av mennesker blitt knust i år 70.
Vårt håp må være at det opp av Ukrainas ruiner og skyttergraver kan stige et massivt rop: «Jesus Kristus er Herre!»Den verdensvide kristne kirke må nå gripe inn, og stoppe striden. Sammen bør vi arrangere to internasjonale fredsmarsjer. Den ene skal bevege seg fra Moskva til den ukrainske grensen. Der skal man møte et tilsvarende fredstog fra Kiev. Ved grensen samles de kristne til bønn, tilbedelse og forsoning.
