I en rå og ufiltrert samtale mellom tidligere CIA-analytiker Larry Johnson og konstitusjonell advokat Robert Barnes, males et bilde av Det hvite hus i totalt kaos. Se videoen Robert Barnes | What the HELL is going on in the White House?
Begge mennene stemte på Donald Trump tre ganger. Barnes’ bakgrunn som Trump-alliert med tette kontakter innad i administrasjonen viser at dette er en stemme vi ikke kan overse.
Budskapet krystallklart: Trump viser klassiske tegn på kognitiv svekkelse.
Barnes beskriver som konfabulasjoner, et noe ukjent ord på norsk, men Store norske leksikon har følgende definisjon:
Konfabulasjoner, det at en person «husker» noe som ikke er reelt, men uten at personen har intensjon om å lyve. Personen kan rapportere levende og troverdig om «minner», selv om de er fabrikkerte. Konfabulasjoner forekommer ikke sjelden ved visse typer hjerneskader og organiske hjernesykdommer.
Også Wikipedia har en god diskusjon om dette. Barnes sier at dette nå er dagligdags hos Trump.
«Han vil huske ting som aldri skjedde… det er faktisk det som foregår i hjernen hans», forklarer Barnes. Filteret er borte, raserianfallene er ukontrollerbare, og alle rundt ham går «på eggeskall».
Politikken Trump gikk til valg på i 2024 var fantastisk. «America First» var løftet om å avslutte endeløse kriger, trekke seg ut av unødvendige konflikter og sette amerikanske interesser først. Trump var en ledestjerne for norske nasjonalkonservative og et parti som Norgesdemokratene.
Trump kunne ha blitt en virkelig transformativ president, men nå har vi sett en vending hvor Midtøsten-politikken blir diktert av Benjamin Netanyahu. Krigen mot Iran tjener absolutt ingen amerikanske sikkerhetsinteresser, kun israelske og de fra det miltitærindustrielle kompleks.
Selv om Trump sa at han ville ende krigen i Ukraina, gjorde han ikke det som var nødvendig med å fjerne all støtte til Ukraina fra. Joda, han hadde noen kortvarige våpen- og etterretningspauser, og han fikk europeerne til å kjøpe amerikanske våpen, men krigen pågår fortsatt.
Senere fulgte toppmøtet i Anchorage i august 2025, der Trump lovet Russland gull og grønne skoger for fred. Disse løftene har USA gått bort fra, og det har skapt frustrasjon og hardere russiske holdninger. I tillegg har det vært rapporter om et attentatforsøk mot Putin med droner – en operasjon som ikke hadde vært mulig uten amerikansk etterretningstøtte. Dette har bidratt til å skjerpe russiske holdninger ytterligere.
Kulminasjonen kom med den unødvendige aggresjonskrigen mot Iran – en strategisk feil som kan vise seg å bli svært kostbar. USA er i ferd med å miste fotfestet i Gulf-regionen.
Hormuzstredet, som Iran nå har strategisk kontroll over, åpnes og stenges for å fremme iranske sikkerhetsinteresser. Iranske forhandlere er sjokkert over at selv visepresident JD Vance mangler reell beslutningsmyndighet.
USA og Israel kan drepe Ali Khamenei og andre i den iranske ledelsen, men det spiller ingen rolle når han er erstattet av sin sønn Mojtaba Khamenei, som har mistet sin far og nære familiemedlemmer, i tillegg til at han også er såret av angrepene. For å få slutt på konflikten må USA trolig godta en avtale som i hovedsak respekterer iranske kjernekrav, men med en mer bitter og ukompromissende motpart.
Dynamikken inne i Det hvite hus beskrives av Barnes som et dysfunksjonelt familiedrama der alle er redde for «den voldelige forelderen». Barnes beskriver Trumps regjering som «barn med en voldelig forelder» som unngår negativ informasjon for ikke å utløse raseri. Negativ info må lekkes til New York Times fordi «du vil ikke takle humøret».
JD Vance fremstår som den eneste som faktisk prøver å redde situasjonen. «Vance var den eneste som var sterk i rommet», konstaterer Barnes. Vance tok initiativ til våpenhvile uten å gi Trump full oversikt, men Trump saboterte det og erstattet teamet til Vance med Kushner og Witoff. Barnes mener for ekesmpel dette:
Vance veksler mellom å gråte og le fordi… dette er ikke det han skrev under på. Vance har ingen planer om å stille i 2028 – målet hans er nå å hindre at verden går under mens han fortsatt er visepresident: Hans hovedfokus er… kan han i det hele tatt forhindre dette… han begynner å overbevise om denne posisjonen.
Han prøver å selge en avtale til Trump som «Trump gjorde Iran rikere enn noensinne», men må hele tiden håndtere Trumps daglige ombestemmelser og paranoia. «Vance er den eneste som prøver å gjøre noe med det. De andre er redde».
Trump har samtidig mistet selve America First-segmentet som bar ham til seier. MTG, Tucker Carlson, Candace Owens, Thomas Massie, Alex Jones, Megyn Kelly, Joe Kent og en rekke andre sentrale stemmer har vendt seg bort i raseri og vantro.
Den antikrigsbasen som ga ham valget er forrådt, og de nye velgerne blant hispanics, svarte og unge har også forlatt skipet. Resultatet er politisk selvmord: republikanerne risikerer et historisk tap i mellomvalgene nå i november, mens Trump selv sitter igjen i en boble av spyttslikkere eller sycophants på engelsk og konfabulerte seire.
Et reelt spørsmål er nå om Russland og Kina sitter med nøkkelen til en fredsavtale – både i Iran og Ukraina. Prisen USA må betale for dette i Ukraina kan bli høy, med territorielle innrømmelser og redusert innflytelse.
Barnes og Johnson er ikke venstreside-karikaturer – de er erfarne, Trump-vennlige stemmer som nå roper varsko.
Spørsmålet er ikke lenger bare om Trump er kognitivt svekket, men hvor lenge omgivelsene kan la en mann i denne tilstanden fortsette å styre i en stadig mer uoversiktlig verden. «America First» er ikke bare glemt – den er aktivt utfordret. Og det er den virkelige tragedien.
