Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
I artikkelen jeg har oversatt, går Korybko kritisk til verks mot både Putin og ledelsen i Kreml, og kritiserer dem med rette for å ikke å ha forstått hva de gikk inn på i 2021.
Konflikten i Mali har lenge gått under radaren, men har tittet frem igjen i vestlige medier da en by i det nordlige Mali, Kidal, ble truet av tuareg-opprørerne i FLA og deres alliansepartnere i islamistbevegelsen JNIM, og det russiske Afrikakorpset (Wagner) inngikk en avtale med motstanderne om å trekke seg ut sammen med maliske soldater og overgi byen.
Et slikt «nederlag» må man for all del kringkaste i Vesten.
Engasjementet i Afrika – som man gjerne kan se på som et forsøk på å gjenopprette den innflytelsen Sovjetunionen hadde på kontinentet – ble møtt med flere kritiske stemmer i Russland, og disse har ikke stilnet. Typisk debattantene Jevgenij Satanovsky (et noe komisk etternavn for vestlige ører) og Igor Korotsjenko.
Da den «spesielle militæroperasjonen» startet i Ukraina, tok det selvsagt ikke lang tid før vestlige land og Ukraina gikk i kompaniskap med islamistene og de temmelig troløse tuaregene som – i likhet med kurderne – allierer seg med Djevelen selv for å fremme sin sak.
At vestlige land gjerne allierer seg med islamister, har vi sett utallige eksempler på i Libya, Syria, Gulfen og liknende. Muligheten til å påføre Russland et nederlag i Afrika var for god til å la den gå forbi.
Videre bekrefter Mali-historien at Putin slett ikke er noe utenrikspolitisk geni og at han dessverre ofte trør feil, selv om han – med rette – har en aura av ansvarlighet og seriøsitet.
Om man følger godt med, så kan man ofte tyde hva som motiverer Putin. I Afrika-spørsmålet, så er det slett ikke noen russisk nasjonalisme, men heller internasjonalisme av mer vestlig og sovjetisk merke. Om den nasjonale delen av Putin fikk råde, hadde det ikke blitt noe Afrika-engasjement.
Korybko spekulerer i hvorfor hæren i Mail ikke har klart å lære seg å mestre etterretning, dronebruk og liknende i løpet av 4 år med Wagner-instruksjon. Det han ikke nevner som mulig grunn, er spørsmålet om evnen til å mestre avansert teknologi er til stede i tilstrekkelig grad. Vi vet jo at i Afrika syd for Sahara, så er det hos ganske mange mennesker visse problemer med evnen til å forstå og løse komplekse fenomener/problemstillinger.
Tuareg-krigen kunne ikke unngås da Wagner kom til Mali
For å parafrasere Vladimir Putin, som omtalte nedskytingen av et russisk rekognoseringsfly over Syria i slutten av 2018 mens man forsøkte å treffe et israelsk fly, var det «snarere en kjede av tragiske omstendigheter» som førte til den russisk-tuaregiske krigen, mer enn noe annet – og den kunne også vært unngått i ettertid.
Russland er uoffisielt i en krigstilstand med Malis terrorlistede tuaregopprørere, som følge av Afrikakorpsets rolle i å hjelpe de maliske væpnede styrkene (FAMA) med å slå tilbake offensiven ledet av «Azawad Liberation Front» (FLA) og deres radikale islamistiske allierte «JamaatNusrat al-Islam wal-Muslimin» (JNIM). Wagnergruppen ankom Mali sent i 2021 med forventning om å hjelpe landet i kampen mot grupper som JNIM, ikke FLA-separatister, men sett i ettertid var den russisk-tuaregiske krigen uunngåelig fra det øyeblikket.
Det var ingen grunn til å tro at Frankrike – og senere USA og Ukraina i årene etter starten på den såkalte spesialoperasjonen i februar 2022 – ville la være å utnytte muligheten til å trekke tuaregene over på sin side mot Russland, særlig med tanke på denne minoritetens skjøre fredsavtale med staten (Alger-avtalen fra 2015). Fra deres perspektiv ville det å trekke Russland inn i en utenlandsstøttet borgerkrig på den andre siden av kloden tvinge landet inn i et nullsum-dilemma: enten en stadig utvidet militær involvering med økende kostnader, eller en ydmykende tilbaketrekning under ild.
Når det gjelder tuaregene, har de – i likhet med kurderne – alltid vært villige til å motta støtte fra hvem som helst for å fremme sin autonome eller separatistiske sak (som har variert gjennom de ulike tuaregopprørene i Mali og Niger etter uavhengigheten), selv om dette også fremmer støttespillernes egne interesser (inkludert radikale islamisters). Slik var det også med støtten de tidligere mottok fra den avdøde Muammar Gaddafi, og som nå tar form av antatt støtte fra Frankrike og USA, samt bekreftet støtte fra Ukraina.
Den maliske staten er naturligvis motstander av separatisme og har alltid vært ukomfortabel med å gi tuaregene noen grad av autonomi i henhold til tidligere fredsavtaler. Derfor har den ofte utsatt gjennomføringen av disse avtalene, noe som uunngåelig har ført til nye runder med konflikt. I tråd med dette har myndighetene fremstilt tuaregenes sak som terroristisk, ved å peke på enkelte tilfeller der deres tilhengere har benyttet slike metoder, og deretter (har myndighetene) bedt Wagner om å bistå FAMA med å knuse opprøret én gang for alle.
Russland gikk med på dette, blant annet fordi landet i stor grad hadde mistet sin sovjetiske regionale ekspertise, som ellers kunne ha advart beslutningstakere om at de ble dratt inn i en borgerkrig under dekke av antiterrorisme, basert på opprørernes sporadiske bruk av slike metoder. I motsetning til Sovjetunionen har Den russiske føderasjonen hatt vanskeligheter med å opprettholde et tilsvarende ekspertmiljø, blant annet på grunn av lavere finansiering, og fordi mange av de som fikk spesialistutdanning senere gikk til privat sektor eller utvandret for høyere lønn.
Dermed ble Russland en direkte deltaker i den maliske borgerkrigen, hvor tuaregene har mottatt varierende grad av utenlandsk støtte, i stedet for mer effektivt å fremme vertslandets mål om «demokratisk sikkerhet» gjennom kreative diplomatiske løsninger før man tok i bruk militærmakt. Enda verre er det at FAMA tilsynelatende tok støtten fra Wagner, og senere Africa Corps, for gitt, noe som kan forklare hvorfor de ikke har klart å mestre etterretning, bruk av droner og offensive operasjoner til tross for over fire års opplæring.
For å parafrasere Vladimir Putin igjen: det var «en kjede av tragiske omstendigheter» som førte til den russisk-tuaregiske krigen – og den kunne vært unngått. Jo tidligere Russland innser dette, desto raskere kan det fremme kreative diplomatiske løsninger.
En troverdig politisk avtale som faktisk gjennomføres, er den eneste måten å løse den maliske borgerkrigen på og samtidig samle krefter mot radikale islamister.
