Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Jan Einar Gravseth, politisk nestleder for Norgesdemokratene i Trøndelag
Med utgangspunkt i aktuelle nyhetsartikler, for eksempel i Aftenposten, ser vi at europeiske land nå ønsker å skalere opp sine forsvar ved å tilby soldater gode lønninger. Målgruppen er generasjonen mellom 18 og 30 år. Dette er de mest attraktive unge menneskene i samfunnet, og ved å trekke dem ut av den sivile arbeidsstyrken skaper man betydelige utfordringer for fremtiden.
Hvorfor gjør EU-landene dette nå? Har de bygd ned forsvaret så kraftig gjennom flere tiår at de innser at de vil falle gjennom allerede ved en mindre konflikt? Europa har lenge latt tyngden av sitt forsvar bli båret av USA. Det virker som om historien er glemt, og at man overser hvem som utsetter Europa for det største presset i dag.
De senere årene har det pågått en massiv innvandring, der muslimske grupper har vært de mest markante når det gjelder å holde fast på egne skikker og tro. I mange land har det oppstått parallellsamfunn med egne lover. Denne ideologien legger begrensninger på samkvem med ikke-muslimer (kafir). At politikere tror det er uproblematisk å integrere disse kulturene, kan skyldes manglende forståelse for begreper som taqiyya (religiøst sanksjonert forstillelse) og sharia.
Europa har i dag ikke bare problemer med økt innvandring som belaster velferdssystemet, men også med politikere som fremstår naive overfor disse utfordringene. Landene blir ustabile både politisk og sosialt. Vi ser paradokser der kvinner demonstrerer for rettigheter, samtidig som de forsvarer kulturer der sharia-lover og barneekteskap forekommer – ofte på grunn av manglende forståelse for verdiene bak.
Europas mangel på soldater kan gi muslimske ledere en mulighet til å øve innflytelse innenfra. Det er enkelt å bygge opp en hær når penger brukes som lokkemiddel, men det er risikabelt å utdanne soldater som kanskje ikke vil forholde seg til en nasjonal kommandostruktur. Med millioner av muslimske menn i våpenfør alder i Europa, er det en reell sjanse for at mange vil ende opp i de europeiske styrkene.
Det skumle er at dette er grupper styrt av tradisjoner, slektskap og religion som ikke nødvendigvis lar seg styre av europeiske lover eller kultur. Etter en tid vil disse soldatene være trent og utstyrt av Europa, med støtte fra både egen sivilbefolkning og krefter utenfor kontinentet som ikke vil oss vel. Krav om halal-mat og bønnetid er allerede til stede, og forestillingen om at en muslim ikke skal kommanderes av en «vantro» (kafir), kan svekke disiplinen.
Statsmediene presenterer ofte polerte utgaver av virkeligheten og Koranen, der brutale vers blir omskrevet som fredelige. Men familien og moskeen er sterke drivkrefter i opplæringen av det muslimske samfunnet, uavhengig av landegrenser. Kontrollen utøves gjennom familieoverhoder og imamer, der pressmidler som trusler om hjemsendelse eller arrangerte ekteskap brukes for å holde individene på den konservative linjen.
Dersom vi får millioner av soldater som er mer lojale mot sin ideologi enn mot den europeiske staten, har vi en oppskrift på katastrofe. Det skal ikke mange veltrente soldater til for å innta nøkkelpunkter som atombunkere eller regjeringskvartaler. Samtidig kan en totalitær venstreside skape kaos i gatene gjennom protester. Dette handler ikke om rasehat, men om å være oppmerksom på faren ved å «nære en slange ved sitt bryst».
Tallene for 2026 viser at EU-landene har rundt 1,5 millioner aktive soldater (Frankrike: ~270 000, Tyskland: ~185 000, Norge: ~20 000, osv.). Dette er stående styrker i fredstid. Presset fra USA og trusler fra Russland tvinger Europa til å ruste opp, men den største trusselen kan være intern. Dersom Europa fyller opp sine forsvar med individer uten tydelig nasjonal tilhørighet, skaper man en sikkerhetsrisiko. Det er avgjørende at forsvaret består av folk som er motiverte for å forsvare fedrelandets verdier.
