Resultatet i lokalvalget sist uke viste at Reform kan bli Storbritannias største parti i parlamentet etter neste valg.
Både Labour og Det konservative partiet gikk sterkt tilbake.
Politikeren brukte en tale på en konferanse for walisiske konservative i Llangollen til skille klart mellom partiet sitt og Reform. Millar hevdet i talen at Reform UK «fullstendig har unnlatt» å tilby noen «ekte, seriøse, kostnadsbestemte eller leverbare løsninger».
Reform har i Wales prestert bedre enn de konservative i de siste meningsmålingene.
Landet har i tillegg til å sende representanter til parlamentet i Westminster sine egne organer, hvor valg finner sted senere i 2026.
Meningsmålinger har antydet at Reform ligger an til 25% oppslutning, mens Labour er på 18 % og Tories på 13 %. De øvrige stemmene vil gå til regionale partier.
I sin tale til konferansen tok Millar opp «ideen om at svaret på Labour er å stemme på Reform». Millar sa:
«Jeg deler mange av bekymringene deres om uholdbare innvandringsnivåer, virkningen av netto null på energiregninger og jobber og den våkne agendaen. Men å vifte med fingeren og rope om disse tingene fra sidelinjen er lett. Reformpartiet har fullstendig unnlatt å tilby noen reelle, seriøse, kostnadsbestemte eller leverbare løsninger på problemene de snakker om. De har heller ikke vært ærlige mot offentligheten om begrensningene i vår makt til å håndtere noen av disse problemene.»
Millar konkluderte med følgende: «De er en enmanns personlighetskult – vi walisiske konservative er et samlet team. De er et aksjeselskap – vi er et profesjonelt politisk parti. Og der de tilbyr slagord – tilbyr vi seriøse løsninger.»
Nigel Farage har på sin side karakterisert påstandene som søppel og har vist til partiets betydelige medlemsvekst.
Politiske analytikere har pekt på at beslutningsprosessene i Reform UK i stor grad styres av Farages personlige preferanser, og at partiet mangler den interne debatten som kjennetegner sunne demokratiske partier.
Analytikerne mener også at det er liten tvil om at mange velgere stemmer på personen Nigel Farage, ikke nødvendigvis på partiets politikk eller lokale kandidater. Det gjør partiet sårbart og altfor avhengig av én mann.