Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Torjus Dølo
Det stunder til 17. mai, is og pølser og Norge i rødt, hvitt og blått. Noen skal tale denne dagen. Noen skal ikke tale, deriblant de fleste av oss, inkludert Asle Toje – forsker, forfatter, samfunnsdebattant og nestleder i Nobelkomiteen. Det har 17.mai-komiteen i Oslo bestemt.
Først skulle han tale, ble det bestemt. Toje gledet seg helt sikkert. Det er nemlig slik fatt at han er svært gla’ i landet vårt og så frem til å hylle krigsseilernes formidabe innsats ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy.
Men sett slikt, det ble litt ugreie og baluba i komiteen, gitt. Ikke alle medlemmene der er overhåndtagende betatt av Toje, deriblant Marthe Scharning Lund (Ap).
Hun likte slett ikke tanken på at Toje skulle få holde tale. Hun mener at det må være grenser for nasjonalt sinnelag på nasjonaldagen. Det ble helt bestemt bestemt at Toje må finne på andre sysler. En av hennes komitékolleger – som hadde foreslått Toje – ble forbanna, trådte ut av komiteen i protest og slamret noenlunde dannet med døren.
Slik Lund og resten av 17.mai-komiteen ser det, er Toje for kontroversiell. Hans kronikk – under tittelen Vil Norge overleve det som kommer?, publisert i Aftenposten rett før jul i fjor – forårsaket inni gamperæva mye ståk og ståhei, og mange på venstresiden dyppet sine bredeste pensler i mørkebrun beis. Kommentarfeltene i sosiale medier flommet over av begreper som fascist, rasist, nazist og kanskje også samlebegrepet anarkofabelfascistfantastnazirasist … ja, for det blir uggen stemning når noen såvidt antyder at innvandringen til Norge fra veldig fremmede kulturer har nådd et metningspunkt, og at tilstrømningen ikke later til å avta i nevneverdig grad.
Bedre da å slippe til talere av en helt annen støpning. La meg presentere Zamran Ahmad Butt, som av 17.mai-komiteen er gitt æren av å tale ved graven til Christian Magnus Falsen, allment kjent som «Grunnlovens far».
Butt er styremedlem i Islamic Cultural Centre, som i sin visjon for fremtiden vil jobbe for et samfunn basert på islamske verdier, som høyst sannsynlig ikke sammenfaller med forlengst henfarne Falsens tanker og ideer om et godt samfunn for flest mulig.
Ingen kan utelukke at Butt dagdrømmer om et skrekk- og gruregime styrt av en kalif – kanskje Fahad Qureshi – med privat adresse på Slottet, overdådig pimpet i islamsk stil, Stortinget omgjort til glorete riksmoské, hvorfra bønnerop med lydstyrke 142 decibel… fem ganger daglig.
Islamske verdier er jo ganske røffe, praktiseringen nådeløs … død over alle vantro – især jøder, død over alle som våger å fornærme profeten Muhammed, selvmordseksplosjoner, bånn gass med bil inn i menneskemengder, gjengvoldtekter, ran, knivstikking, tvangsekteskap, pedofili, æresdrap, kjønnslemlestelse … ja, listen er lang og lenger enn lang.
Avstanden mellom Butt og Falsen er rundelig anslått 200 år, den mentale differansen flere hundre tusen kilometer. Falsen ville ha et fritt og selvstendig Norge og skrev etter Riksforsamlingen på Eidsvoll:
«Intet var oss dyrebarere enn Norges Ære, intet helligere end at redde vort Fædreneland fra uberegnelige ulykker.»
