Det som skjedde i Kentucky 4. distrikt er ikke bare et vanlig primærvalg. Det er et symptom på hvor dypt den amerikanske politikken er korrumpert av penger, utenlandske lobbyinteresser og neokonservative krefter som nekter å akseptere motstand.
I en av de dyreste primærvalgene i USAs historie brukte man 32 millioner dollar for å fjerne Thomas Massie. Hans Trump-støttede utfordrer, Ed Gallrein, fikk rundt 15 millioner dollar fra AIPAC og tilknyttede pro-israelske milliardærer. Massie klarte å samle inn 5,5 millioner gjennom små gaver fra vanlige amerikanere. Gallrein nektet å debattere, og både Trump og forsvarsminister Pete Hegseth stilte opp personlig for å ta ham ut.
Massie var en av de siste ekte dissidentene. Han stemte mot all utenlandshjelp – til Israel, Ukraina, Egypt og andre – og han har vært en torn i øyet på både krigslobbyen og de mektige donorene.
Konsekvensene for Iran
Massies fall vil trolig bli oppfattet som et klarsignal av Trump og de neokonservative haukene. Uten en organisert motstand i Kongressen kan de nå fortsette den kostbare og strategisk tvilsomme krigen mot Iran med færre bremser. En krig som i praksis først og fremst tjener israelske interesser, og som ikke berører noen sentrale amerikanske sikkerhetsinteresser. Iran utgjør ingen eksistensiell trussel mot USA, men likevel brukes enorme ressurser på å bombe et land som hverken har angrepet USA direkte eller har evnen til å true det amerikanske fastlandet.
Dette er strekking av imperiet på sitt verste. Jo lenger denne konflikten trekker ut, jo mer svekker den USA både økonomisk og militært – samtidig som den gir Russland og Kina bedre muligheter til å styrke sin innflytelse.
Et lite håp for Europa
Likevel finnes det et lite, langtidsperspektiv av håp i denne galskapen. Jo mer USA strekker seg utover sine evner i Midtøsten, jo større blir sjansen for at de til slutt må redusere sin rolle i Europa.
Dette kan på sikt åpne for nye sikkerhetsløsninger på det europeiske kontinentet – løsninger basert på udelelig sikkerhet, der Russlands legitime interesser også anerkjennes.
Prinsippet om udelelig sikkerhet fastslår at sikkerheten i Europa er en helhet som ikke kan oppnås av noen enkelt stat på bekostning av en annen; sikkerheten til én deltakerstat er uløselig knyttet til sikkerheten til alle andre.
Dette prinsippet ble først forankret i Helsingforserklæringen fra 1975 og senere befestet i Parispakten for et nytt Europa fra 1990, som la grunnlaget for den paneuropeiske sikkerhetsarkitekturen gjennom Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).
Russland har gjentatte ganger referert til dette prinsippet for å argumentere mot videre NATO-utvidelse østover, mens vestlige analytikere og politikere debatterer hvordan balansen mellom alliansefrihet, selvbestemmelse og gjensidige sikkerhetsgarantier kan opprettholdes uten å provosere frem ustabilitet.
Det vil ta veldig, veldig lang tid, og veien dit blir både smertefull og full av tilbakeslag. Men imperieoverstrekning har historisk sett ofte ført til at stormakter trekker seg tilbake og tvinger andre til å finne mer realistiske ordninger.
Norsk perspektiv
Her hjemme er det på tide å være ærlige. Mange norske Israel-venner er sterkt imot at Norge skal ha dialog med Iran. Men som suverenister må vi stå fast på prinsippet om at vi ikke skal støtte angrep på uavhengige land bare fordi vi misliker deres ledelse eller styreform. Iran har et islamsk regime vi ikke liker, og vi husker naturligvis fatwaen mot William Nygaard. I 1993 ble den norske forleggeren William Nygaard skutt og alvorlig skadet utenfor sitt hjem i Oslo som følge av Ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie og alle som var involvert i utgivelsen av Sataniske vers.
Likevel er det et faktum at terrorisme fra sunni-islamske ekstremister har vært et langt større og mer dødelig problem for Vesten de siste tiårene enn det som kommer fra sjia-islam. Vi bør kunne si dette høyt uten å bli anklaget for å forsvare det iranske regimet.
Norge bør ikke være mer katolsk enn paven. Vi har egne nasjonale interesser å ivareta – særlig i nord – og vi kan ikke fortsette å bruke titalls milliarder på stedfortrederkriger som svekkes vårt eget forsvar og beredskap.
Massies nederlag er en seier for krigspartiet. Men den understreker også hvor nødvendig det er at flere våkner opp og setter nasjonale interesser foran lojalitet til imperiepolitikk og utenlandske lobbyer.
