Gulating lagmannsrett har i straffesaken mot Jørgen Olsvoll stadfestet domfellelsen fra tingretten.
Uten Filter har sett dommen og gjengir opplysningene som framgår der.
Jørgen Olsvoll ble dømt for ett brudd på straffeloven § 311 første ledd og fire brudd på straffeloven § 305 første ledd bokstav a.
Straffen ble satt til fengsel i 60 dager, der 30 dager ble gjort betinget. I tillegg ble han dømt til å betale en bot på 10.000 kroner. Dommen var enstemmig.
Saken gjaldt en hendelse der flere barn ble involvert i opptak av en seksualisert video. Lagmannsretten fant det bevist at Olsvoll ikke bare kom inn i situasjonen i etterkant, men at han hadde en aktiv rolle i det som skjedde.
Retten la til grunn at han hentet en dildo fra sitt eget soverom og oppfordret barna til å lage video med dildoen. Olsvoll oppfordret en mindreårige jente og en jevnaldrende gutt til å opptre på en video slik at det skulle fremstå som om dildoen var guttens blottlagte penis, og at jenten sugde penisen. Dildoen ble påført et kondom.
Under filmingen lå gutten på en seng med dildoen ført gjennom buksesmekken, mens jenta lå fremoverbøyd mellom bena til gutten. Jørgen Olsvoll filmet selv først, men mente at opptaket ikke var realistisk nok, og han fikk deretter gutten til å filme videre. Gutten holdt da mobilkameraet i navlehøyde, og filmet nedover underkroppen i retning jenten.
Etter at videoen var filmet, ba tiltalte om at barna lagret den. Den ble distribuert mellom barna, og den ble også sendt til enda en jevnaldrende gutt, med oppfordring om at sistnevnte sendte bilder av sin penis i retur. Gutten sendte bilder av sin penis i retur, samt en video av at han onanerte.
Jørgen Olsvoll nektet for å ha gjort noe straffbart. Han påsto at barna selv hadde funnet dildoen på soverommet hans og laget videoen uten hans medvirkning. Etter hans forklaring ble han først involvert da et av barna kom ned og fortalte hva som hadde skjedd. Olsvoll hevdet at han da gikk til rommet, fikk barna med seg ned og krevde at videoen ble slettet.
Dette var kjernen i forsvaret: Jørgen Olsvoll skulle, etter egen forklaring, ikke ha vært en voksen deltaker, men en som kom inn etterpå og prøvde å stoppe det barna hadde gjort.
Retten la imidlertid til grunn at Jørgen Olsvoll både medvirket til at videoen ble laget, til at den ble delt videre, og til at det ble oppfordret om at et annet barn skulle sende seksuelt materiale i retur.
Et av de viktigste bevisene var et videoopptak der kameraet først viste ansiktet til et barn, før det ble snudd mot en hånd som holdt dildoen. Jørgen Olsvoll bekreftet selv at hånden var hans. Metadata viste at videoen var produsert samme kveld.
Dette gjorde at saken ikke sto som en ren ord-mot-ord-vurdering. Videoen plasserte Jørgen Olsvoll fysisk i situasjonen, med dildoen i hånden, på tidspunktet da hendelsen fant sted.
Lagmannsretten mente videoen ga et klart inntrykk av at Jørgen Olsvoll førte dildoen opp mot kameraet for å «tulle» med barnet som holdt mobilen. Retten så bort fra at han ville ha oppført seg slik dersom han faktisk hadde opplevd situasjonen som flau og ubehagelig, slik et av barna senere forklarte.
Dette ble et sentralt bevisresonnement i dommen. Retten holdt Olsvolls forklaring opp mot videoen og mot vanlig livserfaring: En ansvarlig voksen som kommer inn for å stoppe en alvorlig hendelse, ville normalt ikke opptre slik retten mente videoen viste.
Lagmannsretten bygget også på de første tilrettelagte avhørene av barna. Retten mente forklaringene var sammenfallende i hovedtrekkene: Jørgen Olsvoll hentet dildoen, var til stede og medvirket da videoen ble laget. Det fantes forskjeller i detaljer, men retten mente disse ikke var avgjørende i den samlede vurderingen.
Dette er et viktig punkt i dommen. Retten krevde ikke at barna skulle forklare seg helt likt om alle detaljer. Det avgjørende var at kjernen i forklaringene sto støtt, og at forklaringene fikk støtte fra andre bevis.
Retten la også vekt på at to av barna i senere avhør holdt fast ved de sentrale punktene og avviste Olsvolls forklaring som usann. Lagmannsretten pekte dessuten på enkelte detaljer i forklaringene som retten mente fremsto som selvopplevde.
Et sentralt punkt i saken var at et av barna senere forklarte seg annerledes enn han hadde gjort først. I den nye forklaringen hevdet barnet at det var han selv som hadde hentet dildoen, og at hendelsen skjedde uten Olsvolls medvirkning. Han hevdet også at barna hadde avtalt å legge skylden på Olsvoll dersom politiet ble involvert.
Lagmannsretten festet ikke lit til denne senere forklaringen.
Retten mente at forklaringen ikke passet med videoopptaket av Jørgen Olsvoll som holdt dildoen og førte den mot kameraet. Retten så også bort fra at et av barna skulle ha gått med på å legge skylden på Olsvoll som følge av press fra de andre barna. I den samlede vurderingen så lagmannsretten helt bort fra Jørgen Olsvolls forklaring.
Det er et uvanlig tydelig punkt i dommen. Lagmannsretten sier i praksis at forklaringen til Olsvoll ikke lot seg forene med det samlede bevisbildet.
Lagmannsretten vurderte ikke den aktuelle videoen isolert. Retten viste også til andre bevis som viste seksualisert og grenseoverskridende atferd overfor barn.
Blant annet ble det lagt fram en video der Jørgen Olsvoll satt i en sofa og gjorde obskøne gester til barna. Han erkjente selv at gestene symboliserte slikking av et kvinnelig kjønnsorgan og suging av en penis. Retten fikk også spille av et lydopptak der han svarte på seksualiserte spørsmål fra et barn om moren til et annet barn. Her blir han blant annet spurt ut om han synes moren har «digg fitte», og Jørgen Olsvoll svarer at «hun er digg» og «den beste som er». Når han blir spurt om hun er god til å suge så svarer han at «hun er bedre enn støvsugeren». Lagmannsretten mente han ikke svarte slik en ansvarlig voksen ville gjort.
Lagmannsretten understreket innledningsvis det strenge beviskravet i straffesaker: All rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Retten formulerte også prinsippet slik at tiltaltes forklaring skal legges til grunn dersom den ikke kan utelukkes etter den samlede bevisvurderingen.
Likevel kom retten til at skyld var bevist ut over rimelig tvil.
Dommen er derfor interessant som studieobjekt. Retten viser først hvor høy terskelen er, og forklarer deretter hvorfor bevisene likevel var sterke nok. Videoopptak, metadata, barnas forklaringer, lydopptak og Olsvolls egen bekreftelse av hånden på videoen ble vurdert samlet.
Jørgen Olsvoll vant fram på ett punkt. Han ble frifunnet for det sivile oppreisningskravet fra ett av barna. Lagmannsretten mente at vanskene som var beskrevet, ikke oppfylte minstekravet til «skade» etter skadeerstatningsloven, og at det uansett ikke var sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng mellom handlingene og de samlede vanskene.
Frifinnelsen gjaldt kun det sivile kravet, ikke straffeskylden. På det strafferettslige spørsmålet ble Jørgen Olsvoll dømt på nytt.
Straffen ble ikke skjerpet sammenlignet med tingretten. Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens straffeutmåling og la blant annet vekt på saksbehandlingstid som formildende moment. Samtidig understreket retten at atferden var sterkt klanderverdig, særlig sett i lys av Jørgen Olsvolls rolle og relasjon til barna.
Dommen er derfor mild i straffeutmåling, men hard i realitetsvurdering.
Jørgen Olsvoll fikk ikke gjennomslag for at han var en voksen som bare kom inn for å rydde opp. Lagmannsretten mente han selv tok initiativ, medvirket aktivt og oppførte seg grenseløst overfor barn.
I dommen gikk lagmannsretten grundig gjennom bevismaterialet: barnas forklaringer, videoene, metadataene, lydopptaket, det ene barnets endrede forklaring og Jørgen Olsvolls egen forklaring. Etter denne samlede vurderingen forkastet retten forsvarsteorien og dømte ham på nytt.
Den viktigste konklusjonen er derfor ikke bare at Jørgen Olsvoll ble dømt. Det er at lagmannsretten mente det samlede bevismaterialet viste at han hadde en aktiv rolle i det som skjedde.
