Balfour-erklæringen og Palestina-mandatet – det jødiske nasjonale hjemmet

Av Sindre Rudshaug, Fredrikstad

Mandatet inneholdt en eksplisitt forpliktelse til å legge til rette for etableringen av et jødisk nasjonalt hjem i Palestina. Samtidig skulle de sivile og religiøse rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne beskyttes. Det som ofte overses i moderne debatter, er at mandatteksten ikke inneholdt noen tilsvarende forpliktelse om å etablere et arabisk eller muslimsk nasjonalt hjem i Palestina.

Det britiske mandatet for Palestina blir ofte diskutert gjennom senere konflikters linse, men selve mandatteksten avslører noe historisk viktig.

Mandatet inneholdt en eksplisitt nasjonal forpliktelse overfor det jødiske folket, mens det ikke inneholdt noen tilsvarende forpliktelse om å etablere et arabisk eller muslimsk nasjonalt hjem i det 116 800 kvadratkilometer store mandatområdet.

Mandatet ble godkjent av Folkeforbundet i 1922. I fortalen ble «det jødiske folkets historiske tilknytning til Palestina» anerkjent, og det ble vist til grunnlaget for å gjenopprette deres nasjonale hjem i landet.

Dette var ikke en tilfeldig bemerkning.

Opprettelsen av et jødisk nasjonalt hjem var et av mandatets sentrale formål og ble direkte innarbeidet fra Balfour-erklæringen av 1917.

Mandatet påla Storbritannia å legge landet under slike politiske, administrative og økonomiske forhold at etableringen av det jødiske nasjonale hjemmet kunne sikres.

Det oppmuntret videre til jødisk innvandring og tett bosetting på landet, samtidig som Storbritannia skulle legge til rette for utviklingen av selvstyrende institusjoner.

Jødene ble altså oppfordret til å etablere seg i tette bosetninger rundt jordbruksland, landområder og ubebygd land.

Den mest presise norske oversettelsen lyder noe slikt som: «… skal oppmuntre til tett jødisk bosetting på landarealene.»

• Et jødisk nasjonalt hjem skulle etableres.
• Jødisk innvandring skulle oppmuntres.
• Jødisk bosetting på landarealer skulle oppmuntres.
• Storbritannia fikk ansvaret for å legge til rette for dette.
• Ingen bestemmelse om et arabisk nasjonalt hjem

I motsetning til dette inneholdt mandatet ingen bestemmelse som tok til orde for opprettelsen av en arabisk stat, en muslimsk stat eller et arabisk nasjonalt hjem i Palestina.

Ingen del av dokumentet instruerte Storbritannia om å opprette en slik nasjonal enhet.

Intet sted sto det noe om å gi 77% av mandatområdet til en arabisk/hasjemittisk stat – Jordan.

Fraværet av et slikt språk er tydelig og bemerkelsesverdig – fordi mandatet var svært spesifikt når det gjaldt det jødiske nasjonale prosjektet.

Bare et jødisk nasjonalt prosjekt skulle etableres i Palestina, med minoriteter beskyttet av det jødiske nasjonale hjemmet.

De ikke-jødiske innbyggerne i Palestina ble ikke ignorert. Mandatet krevde gjentatte ganger at deres sivile og religiøse rettigheter skulle beskyttes.

Disse beskyttelsene ble imidlertid formulert som rettigheter tilhørende enkeltpersoner og samfunn, ikke som en anerkjennelse av et separat nasjonalt krav.

Dokumentet talte om å verne sivile og religiøse rettigheter, men det talte ikke om å etablere et nasjonalt hjem for den arabiske eller kristne befolkningen.

Araberne eide allerede ca 14 000 000 kvadratkilometer, ca 99,17% av området, mens hele Palestina-mandatet på 116 800 kvadratkilometer tiltenkt det jødiske nasjonale hjemmet  utgjør ca 0,83%.

Logikken var kanskje at araberne allerede hadde mer enn nok land.

Logikken med allerede nok etablert arabisk land var vanntett for britene – på tvers av deres fravær av behov for en jødisk allianse, og et stort behov for en arabisk allianse – fordi Storbritannia på dette tidspunktet hadde tette forbindelser til arabiske ledere og i stor grad hadde vært avhengig av arabisk støtte under kampen mot Det osmanske riket.

Britene hadde derfor både politiske og strategiske grunner til å ta hensyn til arabiske interesser.

Likevel inneholder Palestina-mandatet ingen omtale av et arabisk eller muslimsk nasjonalt hjem i Palestina.Det eneste målet er det jødiske nasjonale hjemmet

Mandatteksten nevner derimot uttrykkelig det jødiske nasjonale hjemmet og gir dette internasjonal anerkjennelse som et sentralt mål.

Uavhengig av hvordan man vurderer denne politikken i ettertid, er det et historisk faktum at mandatets nasjonale bestemmelse gjaldt det jødiske folket, mens de ikke-jødiske innbyggerne ble omtalt gjennom sine sivile og religiøse rettigheter, ikke gjennom et tilsvarende nasjonalt hjem i Palestina.

Mandatet skilte dermed mellom to ulike kategorier av hensyn. Den første var det jødiske nasjonale hjemmet, som mottok eksplisitt internasjonal anerkjennelse og aktiv støtte i mandatteksten. Den andre var de ikke-jødiske samfunnene, hvis sivile og religiøse rettigheter skulle beskyttes.

Islam, kristendommen, druzerreligionen(Galilea, Karmelfjellet), Bahá’í-troen(Haifa, Acre), Samaritanismen(Kontinuerlig i området i over 2000 år), små grupper av hinduer, buddhister og andre trosretninger kunne finnes.

Det mandatet på ingen måte gjorde, var å plassere en fremtidig arabisk eller muslimsk nasjonalstat ved siden av det jødiske nasjonale hjemmet som et parallelt mål.

Når man holder seg til mandatteksten, var dens nasjonale fokus rettet eksplisitt og utelukkende mot det jødiske folket, mens den ikke-jødiske befolkningen, utelukkende ble omtalt gjennom garantier for sivile og religiøse rettigheter.

• Jødisk nasjonalt hjem: eksplisitt nevnt.
• Internasjonal anerkjennelse: eksplisitt gitt.
• Ikke-jødiske grupper: sivile og religiøse rettigheter beskyttet.
• Arabisk nasjonalt hjem: ikke nevnt.

Om originaltekstene til Balfour-erklæringen og Palestina-mandatet

Balfour-erklæringen fra 1917 og Palestina-mandatet fra 1922 hadde det samme grunnleggende formålet: å støtte etableringen av et jødisk nasjonalt hjem i Palestina samtidig som de sivile og religiøse rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne skulle beskyttes. Begge dokumentene inneholdt derfor en eksplisitt nasjonal forpliktelse overfor det jødiske folket, men ingen tilsvarende forpliktelse om å etablere et arabisk, muslimsk eller palestinsk nasjonalt hjem i Palestina.

Den viktigste forskjellen er at Balfour-erklæringen var en kort britisk politisk erklæring, mens Palestina-mandatet var et internasjonalt vedtatt dokument under Folkeforbundet. Mandatet gikk betydelig lenger ved å pålegge Storbritannia å legge til rette for etableringen av det jødiske nasjonale hjemmet, oppmuntre til jødisk innvandring og fremme jødisk bosetting på landarealer. Mens Balfour-erklæringen uttrykte støtte til et prinsipp, gjorde Palestina-mandatet dette prinsippet til en konkret internasjonal forpliktelse.

Balfour-erklæringen, 02.11.1917

Dear Lord Rothschild,

I have much pleasure in conveying to you, on behalf of His Majesty’s Government, the following declaration of sympathy with Jewish Zionist aspirations which has been submitted to, and approved by, the Cabinet.

«His Majesty’s Government view with favour the establishment in Palestine of a national home for the Jewish people, and will use their best endeavours to facilitate the achievement of this object, it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine, or the rights and political status enjoyed by Jews in any other country.»

I should be grateful if you would bring this declaration to the knowledge of the Zionist Federation.

Yours sincerely, Arthur James Balfour

Teksten fra Palestina-mandatet – for lang for publisering: avalon.law.yale.edu

Nyttig å følge Joseph Cohen – Israel Advocacy Movement, hvis man er opptatt av virkeligheten i Midt-Østen.