Fra fjernsynsskjermen til virkeligheten?

Av  Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Forord:

Nettstedet The Cradle hadde nylig en artikkel av Aidan J. Simardone, som forbilledlig ble oversatt og publisert av Steigan.no.

Artikkelforfatter kommer med flere prediksjoner om framtiden og hva som kan bli resultatet av den pågående energikrisen, som egentlig bare tiltar i styrke, men der dette har blitt skjult av bruken av SPR – strategiske oljelagre – slik at konsekvensene av at 20% av verdens olje er borte bare utsettes.

Referansene og antagelsene i artikkelen var uhyre interessante, men manglet et norsk perspektiv. Det er naturlig, siden det slett ikke finnes noen grunn til at artikkelforfatter skulle ha noe slikt perspektiv. I tillegg til den «mangelen», var også det europeiske viet mindre plass.
Dermed åpnet det seg en mulighet for å forsøke å utdype den ved å prøve å iaktta begivenhetene i europeisk og norsk perspektiv.

---

Artikkel:

For noen år siden gikk TV-serien Okkupert på norske skjermer. Premisset var enkelt: Norge – styrt av partier a la MDG – bestemmer seg for å stanse olje- og gassproduksjonen av hensyn til innbilte klimaproblemer. Europa havner da i energikrise, og Russland intervenerer på vegne av EU for å sikre energiforsyningene, og okkuperer Norge som EUs stedfortreder.

Den gang ble serien fremstilt som et spennende politisk drama. Mange oppfattet plottet som fantasifullt, og ikke så få – undertegnede inkludert – mente det gikk over til det totalt absurde.

Serien sparker dessuten inn vidåpne dører ved å nok en gang bruke Russland som historiens busemann. Bare det i seg selv var trøttende og omtrent like originalt som å skremme barnehagebarn med Hitler.

I dag er det interessant å se tilbake på serien med nye øyne.
Ikke fordi Russland plutselig står klar til å okkupere Norge. Tvert imot.
Det finnes lite som tyder på at Russland har verken interesse for eller kapasitet til å åpne en ny front i Nord-Europa. Landet har mer enn nok med Ukraina, Kaukasus, Sentral-Asia og sine øvrige sikkerhetsutfordringer.

Men enkelte av de underliggende mekanismene i serien fremstår ikke lenger fullt så usannsynlige.

Energi er makt

Den pågående krisen rundt Persiabukta og Hormuz-stredet har minnet verden om en gammel sannhet: moderne samfunn er fullstendig avhengige av energi.

Dersom store deler av verdens olje- og gassforsyninger skulle bli borte over tid, vil konsekvensene ikke bare være høyere drivstoffpriser. Hele den industrielle økonomien påvirkes

Transport, landbruk, kunstgjødselproduksjon, flytrafikk, kjemisk industri og store deler av kraftforsyningen hviler fortsatt på fossile energikilder.

Europa er særlig sårbart.

Kontinentet har gjennom flere år redusert egen energiproduksjon – både av fri vilje (atomkraftverk i Tyskland) samt av naturlige grunner som f.eks. reduserte forekomster av olje og gass på nederlandsk sektor.Samtidig har man da naturlig nok gjort seg stadig mer avhengig av import.

EU hadde riktignok tilgang til billig russisk energi gjennom Tysklands avtaler og felles infrastruktur med Russland, men dette har EU og Tyskland selv ødelagt og hindret for all fremtid, siden EU boikottet russisk gass.

Nå vil gassen som var øremerket EU gå til Kina, etter byggingen av rørledningen Power of Siberia. Den er da tapt for Europa for alltid.
Mange av de politiske beslutningene som ble tatt under den grønne omstillingen, var basert på en forestilling om at energi alltid ville være tilgjengelig i tilstrekkelige mengder.

Virkeligheten viser seg nå å bli en helt annen.

Presset mot Norge

Dersom Europa skulle oppleve en alvorlig og langvarig energikrise, vil presset mot norske ressurser bli enormt.
Det er ikke nødvendigvis militært press vi snakker om, men de mest sannsynlige formene er politisk, juridisk og økonomisk press. Likevel kan militære trusler heller ikke utelukkes, selv om det nok nå er urealistisk.

Vi ser allerede konturene:

• Krav om sterkere integrering av energimarkedene.
• Krav om solidarisk fordeling av energiressurser.
• Krav om felles europeisk energipolitikk.
• Stadig flere uttalelser som antyder at norske energiressurser i praksis er en del av Europas energisikkerhet.

I en virkelig krisesituasjon vil slike krav bare bli sterkere.Da kan spørsmål som tidligere ble betraktet som utenkelige, plutselig bli aktuelle.

• Hvem skal bestemme over norsk kraft?
• Hvem skal bestemme over norsk gass?
• Hvem skal bestemme over norske havområder og petroleumsressurser?

Suverenitet mistes sjeldent pga. stridsvogner

Historien viser at stater sjelden mister kontroll over sine ressurser gjennom militær erobring alene.

Oftere skjer det gjennom avtaler, økonomisk avhengighet og politisk press.

I den forstand er det verdt å merke seg at de største avståelsene av norsk kontroll de siste tiårene ikke har skjedd som følge av noe russisk press, men gjennom frivillig tilpasning til europeiske overnasjonale strukturer og internasjonale avtaler.

Vi har aldri måttet avstå suverenitet overfor Russland (eller tidligere Sovjetunionen) på noen måte. Det finnes ingen ordninger diktert av Russland (eller Sovjetunionen) som kan sammenlignes med Acer, EØS-regler som automatisk blir norsk rett, DCA-avtalen med USA, o.l.
Det kan sågar med god grunn hevdes at norske politikere – i lydighet til utenlandske makter – har brutt Grunnloven ved å vedta slik suverenitetsavgivelse med bare simpelt flertall, mens Grunnloven krever kvalifisert flertall i slike saker.

Det er en utvikling som fortjener langt større offentlig oppmerksomhet enn den får, men er ikke tema i denne artikkelen.

Europas energifremtid

Artikkelen fra The Cradle peker på at Afrika sannsynligvis vil bli hardest rammet av en vedvarende energikrise. Det er trolig helt riktig, men Europa kan også stå overfor betydelige problemer.

Kontinentet er sterkt industrialisert, energikrevende og allerede preget av svak økonomisk vekst, høy gjeld og økende sosiale spenninger.Høyere energi- og råvarepriser vil forsterke disse problemene, og resultatet kan bli ytterligere avindustrialisering, lavere levestandard og økt politisk uro. Med den massive innvandringen kontinentet har sett de siste 40 år, kan man med gru forestille seg hva som kan skje.

Norge kan komme bedre ut enn mange andre

Samtidig finnes det land som kan komme relativt godt gjennom en slik situasjon, og Russland er åpenbart ett av dem.

Kina har investert massivt i alternative energikilder og strategiske reserver og har fantastiske avtaler med Russland.

Norge tilhører også denne gruppen.

Vi er en betydelig eksportør av olje, gass og elektrisk kraft. Vi har store naturressurser og relativt lav statsgjeld.
Det betyr ikke at Norge vil være skjermet mot en global krise, men det betyr at vi sitter med ressurser som andre vil trenge.
Nettopp derfor blir spørsmålet om nasjonal kontroll stadig viktigere.

Virkeligheten er mer interessant enn TV-serien

Det mest interessante ved Okkupert er kanskje ikke det den traff på, men heller det den bommet på.

Russland er neppe den aktøren som vil forsøke å få kontroll over norske ressurser, men dersom Europa skulle oppleve en alvorlig energimangel, er det ikke vanskelig å forestille seg et betydelig press fra våre egne allierte.

Da handler spørsmålet ikke lenger om okkupasjon, men om suverenitet.
Det er ofte på det området de avgjørende slagene i vår tid blir utkjempet.