Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Det er ingenting annet enn en dyp provokasjon mot den norske selvstendigheten. Synet av statsminister Jonas Gahr Støre som sitter på tribunen og «heier» på Norge i landskampen mot Irak natt, fremstår som et grelt eksempel på moderne politisk teater. Dette er en populistisk og regissert PR-reise, fullt ut finansiert over skatteseddelen til det norske fellesskapet.
Formålet? En hardt presset statsleder skal forsøke å kjøpe seg sårt trengte stemmer og folkelig sympati ved å klamre seg til det edleste og mest samlende vi har igjen i dette landet: norsk idrett. Støre vet utmerket godt at det gir billig politisk gevinst å late som om han er «en av gutta» når dommer Atcho blåser i gang kampen på Gillette Stadium utenfor Boston i natt.
Dagen før kampen fikk vi servert det obligatoriske medieshowet som skal bygge opp under denne kunstige folkeligheten. Det norske folk ble vitne til en selvproklamert «fotballgal» statsminister som luftet sine hvite fyrstikklegger på en nøye planlagt løpetur foran kameraene. Her snakket han i store, svulstige vendinger om landslaget som om det var «oss mot resten av verden».
Retorikken er så hul at man kan bli fysisk dårlig av det. Hvordan kan en statsleder, som i sitt daglige virke fører en politikk som systematisk overfører makt ut av landet, oppriktig glede seg over det nasjonale samholdet som idretten skaper? Idretten viser at lille Norge faktisk kan utfordre stormaktene når vi står sammen som nasjon. Men i Støres hender blir denne genuine patriotismen redusert til et kynisk verktøy for å tåkelegge hans egne politiske prioriteringer.
Kontrasten mellom statsministerens plutselige sports-patriotisme og den faktiske politikken han og den politiske eliten dikterer fra Oslo, er intet mindre enn enorm. På den ene siden vil Støre sole seg i glansen av det norske flagget når det passer hans eget image. På den andre siden leder han en politikk der den norske nasjonalstaten gradvis skal opphøre som en selvstendig, handlende enhet. Bit for bit, gjennom intrikate internasjonale avtaler, direktiver og overnasjonal styring fra Brussel, avgis kontrollen over landet vårt.
Det folket som gjennom generasjoner har bygget opp denne nasjonen, opplever nå at våre unike naturressurser, vår råderett og verdiene i Oljefondet blir forvaltet på en måte som mest av alt minner om et økonomisk ran av det norske folks fremtid. Strømmen vår selges ut av landet, industrien tynes, og vanlige borgere sitter igjen med regningen, mens den politiske adelen feirer seg selv på internasjonale tribuner.
Her står vi overfor en total mangel på både skamvett og elementær selvinnsikt. Man kan ikke gi blanke faen i det norske folks suverenitet og nasjonale uavhengighet i det daglige, for så å trekke frem en opportunistisk og hul fordelspatriotisme i det øyeblikket man kan sko seg på idrettsheltenes prestasjoner.
Det er på høy tid at vi gjennomskuer dette elitistiske skuespillet. Det norske folk fortjener ledere som faktisk setter landets selvstendighet, ressurser og innbyggere først – ikke bare når det skal scores billige poeng i en fotballkamp på statens regning.
Hva med like mye patriotisme når det gjelder strømpriser og annen tapt selvstendighet.
