Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Andrej Korybko, først publisert på Substack. Oversettelse og forord av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.
Forord
Andrej Korybkos artikkel tar utgangspunkt i en utvikling som i liten grad har fått oppmerksomhet i vestlige medier: de dramatiske demografiske konsekvensene av krigen i Ukraina. Med en sterkt redusert befolkning og et betydelig underskudd av mennesker i arbeidsfør alder diskuteres nå åpent behovet for omfattende innvandring til landet.
Dette er i seg selv egentlig bemerkelsesverdig, selv om Ukraina i henhold til den offisielle vestlige propagandaen, har gjennomgått 4 år med endeløse seire. Den ukrainske nasjonalistiske bevegelsen har gjennom flere tiår lagt stor vekt på den av habsburgerne og pavedømmet (Uniate-spøkelset) induserte og falske forestillingen om en sterk nasjonal identitet og etnisk kontinuitet, som ble støttet og opprettholdt av Tyskland og senere USA.
Dersom Ukraina i årene som kommer blir «avhengig» av omfattende innvandring fra kulturelt og språklig svært forskjellige områder, vil resultatet kunne bli et samfunn som utvikler seg i en helt annen retning enn mange av disse miljøene hadde forestilt seg.
For mange reiser dette et større spørsmål: Var dette en utilsiktet konsekvens av krigen – eller en utvikling enkelte aktører har vært villige til å akseptere, eller til og med har sett som ønskelig?
En tolkning som fremmes i enkelte miljøer, er at konflikten ikke bare har svekket Russland, men også Ukraina selv gjennom enorme menneskelige tap, utvandring og demografisk utarming.
Fra dette perspektivet har to nært beslektede folk – for ikke å si identiske folk – blitt satt opp mot hverandre i en krig som først og fremst har tjent geopolitiske interesser utenfor regionen.
Man mener derfor at den hvite verden – Europa – er det egentlige offeret i denne konflikten.
Der de fleste europeiske land – og ikke minst EU – er totalt dominert av sine egentlige herrer i kippa, har det vært noen få som ikke er det og tross Chabad Lubavitch’ innflytelse på Putin, så har Russland stått som upløyd mark for dem.
Videre har den observante betrakter fått med seg at Ukraina og det østlige Polen på underligste vis virker som en magnet på jøder. Mange setter dette i sammenheng med det såkalte Khazaria 2.0-prosjektet, og den jødiske Zelenskij har selv snakket i den retning.
Det er et faktum at østeuropeiske «jøder» (khazarer) har sitt opphav i de historiske khazar-regionene i Sentral-Asia, og ikke i Palestina, noe genetisk forskning viser.
I mars 2014 hadde avisen Times of Israel en artikkel om en lekket rapport, der Israel anerkjenner at europeiske jøder faktisk er khazarer.
Tidspunktet for artikkelen er underlig. Den kom rett før konflikten i Ukraina startet.
Noen trekker i denne sammenheng også paralleller til idéene til Richard Nikolaus Coudenhove-Kalergi. Han skrev om et fremtidig Europa der tradisjonelle nasjonale og etniske skillelinjer gradvis ville bli mindre tydelige gjennom omfattende befolkningsblanding og der han eksplisitt omtaler sitt ønske om å blande hvite sammen med negroide og andre folkeslag, for å få dem mer medgjørlige å gjøre dem lettere å herske over.
Tilhengere av slike paralleller mener at dagens utvikling peker i samme retning, mens kritikere avviser at det finnes noen sammenheng mellom Kalergis idéer og moderne politikk.
Uansett syn, illustrerer debatten hvordan demografiske endringer har blitt et sentralt politisk tema.
Personlig mener jeg at en slik sammenheng absolutt finnes, fordi «tilfeldighetene» er for mange til at det kan kalles tilfeldigheter.
Korybkos artikkel tar ikke stilling til disse bredere spørsmålene. Den peker først og fremst på det han mener er et grunnleggende paradoks:
At de ukrainske nasjonalistene, som ønsket å bygge en stat med sterk nasjonal identitet, etter flere år med krig kan stå igjen med et land som er mer avhengig av masseinnvandring, mer flerkulturelt og mer knyttet til vestlige politiske og økonomiske strukturer enn noen gang tidligere.
Om man deler Korybkos analyse eller ikke, reiser den spørsmål som fortjener en åpen diskusjon: Hvilke langsiktige følger får krigen for Ukrainas befolkning, identitet og suverenitet? Hvordan vil landet se ut når våpnene en gang stilner, og hvordan vil status være i den hvite del av verden?
Det er unektelig interessant at når hvite kriger mot hverandre, så er diplomati anathema, mens når f.eks. afrikanske land kriger mot hverandre, så etableres det diplomati og fredsambassader en masse.
Legg for øvrig også merke til at Korybko bruker «fascistisk utopi» i anførselstegn, da bruken av uttrykket utelukkende er eksemplifiserende.
Budanov Crushed Ukrainian Nationalists’ Fantasy Of An Ethnically Pure State
Av Andrej Korybko
Oversatt av Væringen
Ironien er at de i stedet endte opp med å bygge en liberal dystopi fremfor den «fascistiske utopien» de drømte om.
Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og dens militære gren, Den ukrainske opprørshæren (UPA), som begikk folkemord på polakker og andre i jakten på en etnisk ren stat, regnes som grunnleggerne av Ukraina etter Maidan.
Ukrainske nasjonalister antok derfor at kampen mot Russland fra 2014, og særlig etter starten på spesialoperasjonen i 2022, ville bringe landet nærmere dette målet. Kievs forbud mot det russiske språket, deler av russisk kultur og Den ukrainske ortodokse kirke ga dem håp.
Denne fantasien ble imidlertid knust av landets etterretningssjef Kyrylo Budanov, som i slutten av juni gjentok det han allerede hadde sagt tidligere på våren: Ukraina må tiltrekke seg langt flere innvandrere, fordi «vi er blitt betydelig færre. Jeg ønsker ikke å skremme noen, men vi er blitt betydelig færre.»
Omtrent seks uker tidligere, i begynnelsen av mai, opplyste sosialminister Denys Uliutin at bare 22–25 millioner mennesker fortsatt bor i Ukraina. Av disse er minst 10 millioner pensjonister, ifølge anslag fra Ukrainas pensjonsfond i begynnelsen av april.
Situasjonen blir enda mer alvorlig når man ser at UNICEF i fjor anslo at det finnes 6,6 millioner barn under 18 år i landet. Samlet betyr dette at det bare gjenstår mellom seks og ni millioner mennesker i arbeidsfør alder.
Verdensbankens siste tall fra 2024 viser at menn utgjør 46 prosent av befolkningen. Det innebærer at Ukraina bare har om lag 2,76–4,14 millioner menn i arbeidsfør alder, hvorav en betydelig, men ukjent andel enten er drept eller varig invalidisert som følge av den pågående konflikten.
Dersom man legger Center for Strategic and International Studies’ (trolig forsiktige) anslag fra begynnelsen av 2026 til grunn – mellom 500 000 og 600 000 ukrainske tap – betyr dette at Ukraina i beste fall bare har litt over to til tre og en halv million menn i arbeidsfør alder igjen.
Budanov overdrev derfor ikke da han sa at «vi er blitt betydelig færre».
Av de 4,3 millioner ukrainerne som befinner seg i EU, er bare 26 prosent voksne menn – litt over én million mennesker – og langt fra alle disse vil vende tilbake, selv etter at konflikten er over.
Som følge av dette vil Ukraina måtte legge til rette for omfattende innvandring fra befolkninger som sivilisatorisk skiller seg betydelig fra landets egen befolkning, enten av økonomiske grunner eller som en erstatning for den tapte befolkningen. Dersom Vest-Europa er noen rettesnor, er det heller ikke grunn til å forvente at disse gruppene vil bli assimilert.
Videre vil Ukraina neppe kunne forby deres språk, ettersom de verken snakker ukrainsk eller nødvendigvis behersker engelsk. Ironisk nok vedtok landet i 2024 en lov som gjorde engelsk obligatorisk i hele statsforvaltningen – et tiltak som neppe falt i god jord blant nasjonalistene.
Langt fra å bli den etnisk rene staten de forestilte seg ville vokse frem etter krigens slutt, ser Ukraina nå ut til å bli like flerkulturelt som de mest ekstreme eksemplene i Vest-Europa. Samtidig er det sannsynlig at engelsk gradvis vil erstatte ukrainsk som det felles kommunikasjonsspråket mellom landets stadig mer mangfoldige befolkning.
Fra nasjonalistenes perspektiv ble situasjonen ytterligere forverret da Zelenskij under Verdens økonomiske forum i mai 2022 tilbød vestlige partnere «formynderskap over en bestemt region i Ukraina, en by, en kommune eller en næringsgren».
Sluttresultatet er derfor at Ukraina, gjennom konflikten, mistet både sin identitet og sin suverenitet – stikk i strid med det nasjonalistene trodde deres «offer» skulle sikre.
Det er derfor sannsynlig at det etter hvert vil oppstå en splittelse mellom de ukrainske nasjonalistene og staten. Samtidig er dette så forutsigbart at sikkerhetstjenesten SBU trolig allerede overvåker disse miljøene for å forhindre enhver form for opposisjon, særlig dersom den skulle anta voldelige former.
Ironien er at ukrainske nasjonalister endte opp med å bygge en liberal dystopi i stedet for den «fascistiske utopien» de hadde forestilt seg.
