Analyse av Jonas De Geer, frilansskribent – Oversatt og tilrettelagt av Pluto (Disqus-profil), mer av Pluto på UF.
SSPX er opprøret Vatikanet aldri har klart å begrave. Denne måneden ble hele det konservative prestelige brorskapet ekskommunisert av paven. Men veien dit begynte på 1960-tallet, da den katolske kirken begynte sin reise mot dagens politiske korrekthet og modernisering.
Les mer:
Den 1. juli ordinerte Sankt Pius X-prestebrorskapet, en katolsk organisasjon kjent for de fleste svensker og nordmenn under det engelske akronymet SSPX, fire nye biskoper. Dette førte til at paven umiddelbart ekskommuniserte dem, eller utelukket dem fra kirkens sakramentale nattverd (kommunion).
Som mange katolske ordener og bevegelser ble SSPX født for å møte et spesifikt behov i tiden. Prestebrorskapet ble grunnlagt i 1970 i Sveits av den franske erkebiskopen Marcel Lefebvre som en respons på krisen som oppsto som følge av Det andre Vatikankonsil.
Det andre Vatikankonsilets tragiske konsekvenser
Det var et konsil i 1962–65 som forandret den katolske kirke til det ugjenkjennelige. Initiativet ble tatt av pave Johannes XXIII og videreført av hans etterfølger Paul VI. Under mottoet; ‘aggiornamento’, «oppdatering», ble det gjennomført en rekke reformer som skulle gjøre den katolske kirke relevant for den moderne verden, men som fikk ødeleggende konsekvenser for kirken og i forlengelsen av dette for Vesten som helhet.
Man kan føle seg fremmedgjort fra eller til og med direkte mislike katolisismen, men den har vært avgjørende for immunforsvaret til vår sivilisasjon. Det andre Vatikankonsil var en trojansk hest som åpnet portene innenfra. Det er ingen tilfeldighet at den sosiale og intellektuelle oppløsningen av Vesten tok fart for alvor kort tid etter at konsilet ble avsluttet i 1965.
En fremmedgjort kirke hvor tradisjonen ble forkastet
Det større bildet var kanskje ikke klart for alle de fromme katolikkene som samlet seg bak erkebiskop Lefebvre. Den kanskje mest håndgripelige forandringen for dem var at Det andre Vatikankonsil førte til en ny messe, etritual som var protestantisk, avsakralisert og fremmed. Men det handlet ikke bare om messen.
Video: Mens ordenskallet for prester og (ikke minst) søstre (nonner) går kraftig tilbake innenfor den ordinære katolske kirke, så øker dette kallet radikalt hos SSPX:
«SSPX sine ordenssøstre – grunnlagt for å bistå og be for prestedømmet»:
Hele det katolske fromhetslivet ble forandret til det ugjenkjennelige på kort tid. Kirkerom ble vansiret, høyalteret ble revet ut, andakter og bønner ble endret eller forkastet helt. Katolikkene følte seg ikke lenger hjemme i sin egen kirke, sine foreldres og forfedres kirke.
Det grusomme og paradoksale er at for de katolikkene som var forpliktet til å bevare tradisjonen, hadde det tidligere vært utenkelig å stille spørsmål ved, enn si trosse, noe som kom fra pavedømmet, men nå hadde det gått for langt, det hadde blitt for mye.
Desillusjonerte troende – og frafall
Det skal sies at de aller fleste katolikker på denne tiden rett og slett var desillusjonerte, og forsto det som en ny æra der kirken mer eller mindre hadde avskaffet seg selv. Litt forvirret og forundret trakk de på skuldrene og sluttet å praktisere den troen de hadde vokst opp med. Det var mer kirken som forlot dem enn de som forlot kirken.
I fjor ble det publisert en studie av det anerkjente amerikanske forskningsinstituttet National Bureau for Economic Research (som ikke har noen kirkelig tilknytning) med tittelen ‘Looking Backward: Long-Term Religious Service Attendance in 66 Countries’. Basert på omfattende statistiske data viste den at messedeltakelsen på konsilets tid gikk ned så drastisk at det ikke kan forklares med en generell tidsånd eller en sekulariseringsprosess. Studien peker ikke på noe enkelt dokument eller uttalelse fra konsilet, men nevner den doktrinære tvetydigheten som oppsto og den nye messeordningen som viktige faktorer.
Det andre Vatikankonsil oppsto ikke fra et vakuum – tvert imot
Det andre Vatikankonsil oppsto ikke fra et vakuum, snarere tvert imot. Siden i hvert fall den franske revolusjonen hadde den katolske kirke ikke bare vært utsatt for sterkt ytre press fra fiendtlige makter, men også for infiltrasjon av sterke og velorganiserte krefter. Dette kom til å prege hele 1800-tallet og skulle kulminere under Pius X (pave 1903-1914), den første paven som ble kanonisert siden 1500-tallet. At han ble valgt som skytshelgen for SSPX var selvfølgelig ingen tilfeldighet.
I sin encyklika Pascendi Dominici Gregis i 1907 brøt han fortryllelsen over alle dem som på forskjellige måter forsøkte å tilpasse kirken til en fundamentalt antikristen ny verdensorden og verdensbilde, de såkalte «modernistene». I encyklikaen gjør Pius X det ganske klart at kirken hadde å gjøre med en avansert undergravende prosess på forskjellige nivåer. Han skriver, for å understreke alvoret i situasjonen, at kirkens fiender ikke angriper grener og kvister, men har lagt øksen ved selve roten av treet (kirken) som de forgifter fra innsiden.
I 1910 fikk Pius X innført den antimodernistiske eden, som alle prester måtte sverge. Men modernistene gikk under jorden og ventet. Et halvt århundre senere (post 1945) triumferte de på et kupplignende vis ved Det andre Vatikankonsil (kulturmarxismens gjennombrudd i 1965 – min anmerkning).
Video: Pave Pius X:
Ikke et nytt kirkesamfunn – men en tilbakeføring til tradisjonen
Det siste erkebiskop Lefebvre ønsket var at prestebrorskapet han hadde grunnlagt skulle presenteres som et nytt fellesskap – avsondret fra Romerkirken, så selv om han var godt klar over kreftene som hadde tatt makten over Vatikanet, var han fast bestemt på å holde døren åpen for et så godt forhold som mulig, i håp om at Roma ville vende tilbake til tradisjonen og kirkens indre liv kunne gjenopprettes.
År etter år ba han Vatikanet om tillatelse til å ordinere minst én biskop, ellers ville ikke brorskapet kunne eksistere, siden bare biskoper kan ordinere nye prester. Roma sa ikke direkte nei, men drøyde og drøyde. Til slutt kunne den gamle erkebiskopen bare konkludere med at fra den siden ventet de kynisk bare på hans død. Han følte nok selv at det ikke kunne være så langt unna (han døde i 1991).
Derfor ordinerte Lefebvre, assistert av den brasilianske biskopen Antônio de Castro Mayer, fire nye biskoper i 1988. Begrunnelsen – da som nå – var at kirken var i en nødsituasjon, katolikker som motsatte seg reformene fra Det andre Vatikankonsil og verdsatte den tradisjonelle messen hadde faktisk ingen steder å gå. Dette førte deretter til ekskommunisering av de to gamle og de fire nye biskopene.
Da han ble spurt om hva han følte om det, svarte Lefebvre lakonisk – «det angår egentlig ikke oss, siden de som utsteder den er de som selv hadde blitt ekskommunisert av tidligere paver, så hva så?»
I 2009 ble denne ekskommuniseringen fullstendig opphevet av Benedikt XVI. Det var sannsynligvis ikke hovedårsaken til hans merkelige tidlige pensjonering fra St. Petri Stol, men det kan absolutt ha bidratt til pave Benedikt XVI sin abdisering.
SSPX tredoblet sitt medlemsantall i løpet av 40 år
Nesten førti år har gått siden den siste bispevigselen, og det konsiliære, modernistiske Vatikanet har fortsatt på sin modernistisk-valgte vei. Prestefellesskapet har nesten tredoblet seg i løpet av denne tiden. To av de fire opprinnelige biskopene som ble ordinert er døde, og situasjonen ville snart blitt uholdbar igjen når to gjenværende biskoper – allerede høyt oppe i alder – vil ha det pastorale ansvaret for alle ordinasjoner og konfirmasjoner over hele verden.
Til tross for forgjeves forsøk på forhandlinger for å finne en slags løsning, er SSPX nå igjen i samme situasjon som i 1988. Dessuten vil den nye ekskommuniseringen ikke bare omfatte de gamle og nye biskopene i prestebrorskapet, men også alle prester og også alle de som «formelt» slutter seg til dem.
Det er umulig å si hvor mange mennesker som er berørt, siden det ikke finnes noen faktiske menigheter, ingen formelle medlemmer utover prestene, men det anslås at det er omtrent en million mennesker som SSPX tilbyr et åndelig tilfluktssted for.
Bak Pave Leo XIV sin ‘kirkeliberale maske’: «Brutal og grusom»
Leo XIV, som så langt har ønsket å fremstille seg selv som en mild, nesten selvutslettende pave, viser nå for første gang hva han står for, hvilken agenda han faktisk tjener bak den milde masken, akkurat som Johannes Paul II gjorde i 1988.
Denne beklagelige oppførselen har imidlertid også vakt reaksjoner utenfor den katolske verden. I den britiske avisen ‘The Spectator’ kaller Jane Stannus Vatikanets respons på bispeordinasjonene «brutal» og «grusom». Hun skriver:
«Dette er forbløffende strengt, spesielt siden ekskommunisering som straff for å ordinere biskoper uten pavelig mandat bare har eksistert siden 1951. Pius XII fikk det innført for å forhindre at det kinesiske kommunistpartiet utnevner biskoper som var lojale mot Beijing.
Ironisk nok utnevner det kinesiske kommunistpartiet i dag biskoper uten mandat, med den uttrykkelige oppgaven å garantere lojalitet til kommunismen, som automatisk mottar Vatikanets velsignelse.
I motsetning til dette er over en million tradisjonelle katolikker nå blitt avskåret fra kirken for forbrytelsen å ville praktisere sin tro slik den var før Det andre Vatikankonsil.»
Den nåværende paven sier om konsilet at det «har hjulpet oss med å åpne oss for verden og å oppfatte endringene og utfordringene i moderne tid gjennom dialog og delt ansvar».
Hvis du er i et hermeneutisk godt humør og antar at dette ikke bare er snøslaps, må du spørre deg selv: «å åpne seg for verden», hva betyr det? Når ble kirken stengt for noen i verden? Var det da misjonærer dro til alle verdenshjørner for å spre evangeliet, ofte med fare for liv og lemmer? Hvorfor denne konstante praten om «verden» i det hele tatt? Det ordet har ikke entydig positive konnotasjoner i en katolsk kontekst.
Så, hva betyr det å «forstå endringene i moderne tid»? Å være mer mottakelig for den nye verdensorden og dens herrer?
Endelig – «dialog»? Vel, ja, med noen obskure muslimer og buddhister nå og da, for syns skyld, men i virkeligheten sannsynligvis mest med ‘Den jødiske verdenskongress’.
Uansett, så er det tydeligvis ingen oppriktig interesse i å snakke med de gjenværende katolikker rundt om i verden som ønsker å forsvare sin tradisjonelle tro, som de elsker og trenger.
I sommer ble det vist med all ønsket klarhet!
¤¤¤¤¤¤
Fotnote I: Begrepet ‘ekskommunisering’ kalles også for ‘bannlysning’ her i Norge.
Den mest kjente ekskommuniserte personen i Norge er kong Sverre Sigurdsson (norsk konge 1177-1202). Bakgrunnen for dette var Sverres konflikt med erkebiskop Eirik Ivarsson. Striden handlet om hvem som skulle være den norsk-katolske kirkens overhode; erkebiskopen eller kongen. Erkebiskop Eirik ønsket at kirken skulle styres av geistligheten selv, og at de kun skulle være underordnet paven i Roma. Sverre på sin side ønsket en kirke underlagt kongen. Eirik fikk støtte av paven, og i 1194 bannlyste Eirik Sverre med pave Innocens IIIs velsignelse, som ble gitt i 1198.
Bannlysningen av Sverre er for øvrig opphavet til Sverres propagandaskrift ‘En tale mot biskopene’, som hevder kongens riks- og suverenitetsmakt over kirken. Bannlysningen er også opphavet til andre vers av ‘Ja, vi elsker dette landet’, der Sverre «talte Roma midt imot».
******
Fotnote II: «Satans synagoge»
På 1800-tallet opplevde den romersk-katolske kirke mange angrep på sine institusjoner. Pave Pius IX mente at frimurerne sto bak angrepene. Han fikk publisert et pavelig encyklika;‘Etsi Multa’ , den 21. november 1873. Her er et avsnitt av den:
«Noen av dere undrer seg kanskje over at krigen mot den katolske kirke strekker seg så vidt. Faktisk kjenner hver av dere godt sektenes natur, iver og hensikt, enten de kalles frimurerkirken eller et annet navn.
Når han sammenligner dem med naturen, formålet og omfanget av konflikten som føres nesten overalt mot kirken, kan han ikke tvile på at den nåværende ulykken for det meste må tilskrives deres bedrag og intriger.
For fra disse dannes Satans synagoge, som samler sine styrker, fremmer sine faner og slutter seg til kamp mot Kristi kirke.» (Avsnitt 28.)
¤¤¤¤¤¤
Fria Tider:Rebellerna i SSPX är den modernakyrkans eget verk
Relatert:
EcclesiaCybernetica: SSPX-VaticanTimeline (1970-2026)
Jonas De Geer:Motströms – skriftställning i urval 1996-2008 – Metapedia
