Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Arne Thomassen, Gen. sek. Norgesdemokratene
I VG leser vi at Nikolai Tangen advarer: – Oljefondet kan gå tomt for penger
Tangen peker på en langvarig finanskrise, på biologisk terror, på atomkrig — hendelser som kan barbere bort tusenvis av milliarder på kort tid. Og han minner om en sannhet fra historien: ingen stor nasjonalformue har vart evig. Spania, Argentina, Storbritannia — alle var på topp, alle falt.
Jeg har sett denne faren lenge, og advart mot den i snart ti år. Nå sier fondets egen sjef det samme. Da haster det.
Dette er skremmende. Det skal det være. Dette er varsling — et rop fra fjelltopper og hustak om en fare vi ennå har tid til å ruste oss mot.
Vi har sett det før
Vi har allerede sett hva som skjer når norske fellesmidler settes på spill i finansmarkedet.
I 2007 ble det kjent at åtte norske kraftkommuner — blant dem Kvinesdal — hadde pantsatt framtidige kraftinntekter og investert pengene i kompliserte amerikanske verdipapirer gjennom meglerhuset Terra Securities. Da produktene raste sammen med det amerikanske boligmarkedet, tapte kommunene til sammen rundt 1,4 milliarder kroner.
Dette var kommuner som satt på noe av det tryggeste som finnes: inntekter fra vannkraft, en evigvarende norsk realverdi. De byttet det mot papir konstruert på Wall Street, og satt igjen med tap og årelange rettssaker. Ekte verdier ble gjort om til papir som forsvant.
Det som lokket kommunene, er den samme grådighetskulturen vi nå hører i begrunnelsen for å la oljefondet stå i finansmarkedet: løftet om bedre avkastning på kapitalen. Jakten på noen ekstra prosent fikk åtte kommuner til å pantsette framtiden sin. Den samme jakten holder i dag hele nasjonalformuen i de samme markedene.
Kunne det skje med noen kraftkommuner, kan det skje med hele oljefondet på én gang.
Tre grep gjør Norge mer robust
Vi kan ikke gardere oss mot alt. Men vi kan bygge barrierer som gjør at et krakk ute ikke knuser folk og lokalsamfunn hjemme. Norge trenger tre grep.
1. Vi må sikre folks hjem
Det viktigste er å beskytte det folk har mest av verdien sin i: boligen.
De som er gamle nok, husker bankkrisen rundt 1990. Folk mistet jobben, klarte ikke å betjene lånene, og mistet hjemmet på tvangsauksjon. Fordi boligprisene falt, dekket ikke salget gjelden. Mange satt igjen med restgjeld i ti, femten, tjue år etterpå — straffet lenge etter at krisen var over, for ingenting annet enn å ha kjøpt hus på feil tidspunkt.
Denne fellen må vi bryte. Løsningen er en reformert Husbank med makt til å gripe inn i en krise og sette folks boliglån på pause når det virkelig brenner. Ingen kastes ut. Ingen sitter igjen med gjeld de aldri betaler ned. Folk beholder kjøpekraften, slik at økonomien reiser seg raskt i stedet for å ligge nede i et tiår mens alle graver seg ut av gammel gjeld.
En stat som kan trykke på pauseknappen for vanlige folks lån, gjør et ukontrollert sammenbrudd om til en styrt pause. Det er forskjellen mellom et tapt tiår og en rask gjenreisning.
2. Vi må bygge kraft og infrastruktur — og beholde kraften hjemme
Norge har noe de fleste land bare kan drømme om: rikelig og ren energi. Likevel selger vi stadig mer av den rått ut av landet, mens norske strømpriser presses opp og norsk industri sliter.
Kraften er langt mer verdt brukt i norsk industri og produksjon enn solgt ut av landet til andres verdiskaping. Slik bygde vi industri-Norge: billig kraft holdt hjemme ga smelteverk, industri og arbeidsplasser her. Vi eksporterte det ferdige produktet, ikke råvaren.
Formuen bør investeres i kraftproduksjon, infrastruktur og industri her hjemme, framfor i utenlandske aksjer. Det gir reelle verdier som produserer, arbeidsplasser som består, og en selvforsyning som gjør oss mindre sårbare når verden blir mer urolig. Norsk kraft skal bygge norsk framtid.
3. Vi må bygge en gullreserve
En del av formuen bør stå i fysisk gull.
Verdens sentralbanker gjør nettopp dette nå. De har kjøpt rundt 1000 tonn gull i året i flere år på rad, dobbelt så mye som tiåret før, og roterer bevisst ut av dollar og papirverdier. Gull er den ene verdien som ikke avhenger av at en bank, en stat eller et marked overlever. Det kan ikke trykkes, ikke misligholdes, ikke fryses av andre land. I 5000 år har gull holdt verdi når papirpenger har gått under.
Gullet må være fysisk og under norsk kontroll. Et papirbevis på gull er bare enda et løfte som kan briste i en krise. Ekte barrer i egne hvelv er noe annet.
Forsikring tegnes før brannen
Et land sikrer formuen sin slik en klok huseier forsikrer huset: før uværet, ikke etter. En gammel elektriker og prosjektleder vet det i ryggmargen — anlegget sikres før strømmen settes på, ikke når det først har begynt å brenne.
Jeg skulle gjerne trodd at forutsetningene mine var feil. Det er de ikke. De bygger på realiteter vi som samfunn er nødt til å forholde oss til.
Derfor roper jeg nå, mens vi ennå kan handle. Å få rett i dette er ingen seier — det betyr at det allerede er for sent, og at folk allerede har mistet hjemmene sine. Målet er å avverge.
Norge må ruste seg for stormen før den treffer oss.
Les også:
