12/05/2024

Parti-monopolet

Har dagens politiske system utspilt sin rolle?

Av: Per Anton Rønning

Norges Grunnlov av 1814 kjenner ikke til politiske partier. Den kjenner kun representanter, der hvert fylke har sitt fastsatte antall som kan velges til Stortinget. Partiene kom til først 70 år senere i 1884, da parlamentarismen ble innført. Da ble Venstre og Høyre stiftet.

Et politisk parti er en organisasjon. Dermed kan det studeres på bakgrunn av organisasjonsteoretiske prinsipper. En organisasjon har en innebygget selvoppholdelsesdrift, og det medfører at selv om organisasjonens opprinnelige formål faller bort, vil man redefinere formålet for fortsatt å gi den livets rett.

Organisasjonens overlevelse er altså viktigere enn det formål den ble stiftet for å ivareta. Organisasjonen er dermed til for sine sentrale og ledende medlemmer heller enn for det formål den har.

En partiorganisasjon vil alltid hevde å representere sine velgeres interesser, men overordnet dette er interessene til de sentrale og toneangivende medlemmer, som ledersjiktet, som talspersoner for ulike saksområder osv. De ønsker seg først og fremst en levedyktig organisasjon, og de ønsker å kunne dra personlig fordel av sin posisjon. Dermed blir organisasjonen et instrument i utviklingen av egen karriere.

Da kan vi gå videre og si at et politisk parti ikke nødvendigvis fremmer interessene til sine velgere, det skjer kun når velgernes og partielitens interesser er sammenfallende. Vi skal ikke grave dypt for å finne eksempler på dette.

Utenlandskabler for strømeksport er et ferskt eksempel. Her var flere sentrale folk i flere partier skjønt enige om at strømprisene hjemme ikke ville bli nevneverdig påvirket av eksporten. Men det stemte som kjent ikke. På hvilken måte er de strømprisene vi opplevde i vanlige folks (og velgeres) interesse? For ikke å snakke om det produserende næringsliv?

Her ser vi partiveldet i fri dressur. Partier på tvers av landegrenser slutter rekkene og tjener egen organisasjons interesser. Landegrenser betyr mindre.

Det er viktig for partiadelen å være gode venner innbyrdes i selve partivesenet. Sosial aksept i egne kretser er et hovedanliggende. Hvis vi betrakter partivesenet fra denne synsvinkelen ser vi konturene av noe vi ikke bør like,
og som partiene heller ikke liker å høre snakk om.

Partiene sitter på toppen av demokratiet, det er herfra styringspersonene hentes. De som sitter her har ingen egentlig interesse av demokrati, for det kan føre til at de som holder rattet må forlate sine posisjoner og overlate dem til konkurrentene. Til tross for det gjør man gode miner til slett spill, av hensyn til laugets fasade utad. Men dette er ikke motiverende. Kun makt og fordeler er motiverende.

Når velgere stemmer på et parti, stemmer de på en pakke av standpunkter. Alle kan ikke være enig i alt, så noen ganger vil et parti velge standpunkter som ikke passer alle velgere. I dagens system har velgerne ingen påvirkning. De kan demonstrere foran Stortinget, men det har aldri vist seg å endre noe som helst. Partiene vet at de er beskyttet av “den kortvarige hukommelsens syndrom”, folk glemmer raskt.

Vi har nå fått en revidert valglov, som trådte i kraft 1.mai 2024. Partiet Liberalistene vurderer nå å legge ned på grunn av dette. I 2021 fikk Liberalistene 4520 stemmer, eller 0,2 prosent, melder Nettavisen.

Partiet har nå kalt inn til ekstraordinært landsstyremøte der de skal drøfte om partiet legges ned eller ikke. Får man ikke 5000 stemmer, må man nemlig samle inn underskrifter fra 1 prosent av alle med stemmerett. Det tilsvarer 38.917 underskrifter.

Det finnes nemlig et partiregister man må innlemmes i for å få stille liste ved valg. De som ikke står der kan glemme å stille. Dette er en av metodene de eksisterende partier benytter får å beholde sitt maktmonopol. Nye partier blir stiftet, og de har ofte et politisk budskap som passer årlig for de etablerte partier. Man vet aldri hvilken utvikling et nytt parti vil få, så det beste er å kvele det i fødselen, for derved å unngå noe tilsvarende som Sverigedemokratenes suksess.

Det jeg vil utlede av dette er at partiene trenger et virksomt korrektiv, de trenger å bli holdt i ørene. Av den grunn vil jeg anbefale å rette blikket mot Sveits. Der har velgerne reell innflytelse i konkrete saker også mellom valgene, takket være foleavstemningsinstituttet. Det er lett å forestille seg at de store styringspartiene skyr dette som pesten, fordi det betyr å avgi makt. Så partipolitikere må forventes å snakke ned dette systemet med alt som kan krype og gå av argumenter. La oss si det slik: Erna Solberg ønsker ikke ubetimelig innblanding fra sammenssuriet.

Et nylig eksempel er den sveitiske kantonen Geneve, der de rødgrønne partiene ville øke formueskatten. Sveits har faktisk formueskatt, selv om den er lav. Det er dette som muliggjør norsk skatteflukt til Sveits, for det aksepteres ihht. norske regler at man flytter til et land der det også kreves inn formueskatt. Men kritikken mot de rødgrønnes forslag var at man ikke ønsket seg “norske tilstander” med massiv skatteflukt ut av kantonen.

Saken ble lagt ut til folkeavstemning, og de rødgrønne i Geneve tapte. Ved rent partistyre ville partiene ikke hatt noe korrektiv fra velgernes syn på saken, og da er sannsynligheten mye større for økning i denne skatten. I et demokrati er det tross alt folket som bestemmer, ikke politikerne, men det skulle man ikke tro i vårt land. Her har folk kun påvirkning hvert 4. år rikspolitisk, og det samme i kommunalpolitikken.

Folk flest burde se en fordel i det sveitsiske systemet, det ville utvilsomt styrke demokratiets funksjonalitet. Hva ville ha skjedd om f.eks. ACER hadde blitt gjenstand for en folkeavstemning? Det er selvfølgelig hypotetisk, men risikoen for en avvisning er klart tilstede.

Jeg tror også at folk etter hvert oppfatter at EØS ikke er noen handelsavtale, EØS er en avtale som overfører makt fra Stortinget til Brussel i en rekke saker, som ikke bare gjelder handel. Skremmebildet er at vi vil miste tilgang til EU’s indre marked ved å si opp avalen, men avtalen har en klausul som sier at den opprinnelige handelsavtalen gjeninntrer ved oppsigelse.

Vi kan ta for oss en rekke slike saker der politikerne har inngått avtaler som neppe kan sies å tjene norske borgeres interesser, men jeg prøver ikke å skrive noen bok her.

Mitt poeng er å tale for å skifte ut et skinndemokrati med et realdemokrati. At partiene representerer demokrati i betydningen folkestyre er en illusjon. De representerer kun sin egen makt, og de fordelene som kan høstes av denne.
La meg derfor skissere et alternativt valgsystem.

Partiene vil ikke lenger stille lister ved valgene. Det stilles en liste i hvert fylke, administrert av fylkets valgstyre. Her kan alle som vil melde seg som kandidat. Partiene kan fortsette å nominere kandidater og melde dem på, men man stemmer nå ikke lenger på parti, men på enkeltrepresentanter. De kandidater velgerne vil skal representere dem får et kryss på listen. Vil man stemme på parti kan man krysse av partinavnet, er der kandidater for et parti man ikke vil ha, må man stemme på de man vil ha, og unnlate å krysse av de man ikke vil ha.

Dette tilsvarer noe vi hadde før ved kommunevalgene, der munne man stryke kandidater på listene. Partiene ville ikke ha slik innblanding fra andre enn sine egne organer (nominasjonskomite og nominasjonsmøte), så de fjernet dette retten. Nå er det kun en engere krets som avgjør hvem vi får som representanter. Dette er med på å sementere politikk som yrke, som karriere. Man er ikke lenger tillitsvalgt, man har et beskyttet yrke. Valget gjøres opp ved å telle hvor mange stemmer hver kandidat får (uansett parti).

Kandidatene rangeres etter stemmetall, og det sendes så mange av dem til Stortinget som Grunnloven fastsetter for vedkommende fylke. Dette systemet vil være i tråd med Grunnlovens opprinnelige intensjon, man stemmer på representanter, ikke på partier. Dette utelukker ikke å stemme på partier, men det fratar den eksklusive rett hvert parti har til å bestemme hvem som skal representere oss. Dette kan selvsagt føre til at noen bygdeoriginaler melder seg på som (frittstående) kandidat, men det er opp til hver enkelt kandidat å drive valgkamp. Bortsett fra det, befolkningen har sin andel av såkalte originaler, så hvorfor skulle ikke de kunne få en sjanse?

Det er klart at intet system er perfekt, så det kan utvilsomt reises motforestillinger mot dette. Men det opptar meg mindre, jeg er mest opptatt av at partiene ikke lenger skal kunne trekke stigen opp etter seg og hindre velgernes innflytelse over hvem som blir valgt.

Alle partier har fløyer, der kandidatene legger vekt på ulike ting. Velgerne skal få lov til å si sitt når det gjelder hvilken fløy de vil støtte. Dersom man lager et valgsystem etter disse retningslinjene og samtidig bruker folkeavstemninger i store og viktige saker, vil vi ha styrket demokratiet betraktelig.

Hvem er Eva Vlaardingerbroek?
Forige innlegg

Hvem er Eva Vlaardingerbroek?

AfD risikerer å bli stemplet som “høyreekstrem”
Neste innlegg

AfD risikerer å bli stemplet som “høyreekstremt”

Siste fra Blog

Denne websiden bruker informasjonskapsler til funksjonalitet. Ved å gå videre aksepterer du bruken av disse.  

Ikke glem

Georgia

Georgias nasjonalforsamling overstyrer veto mot viktig lov for nasjonal selvbestemmelse

USA og EU legger press på Georgia for å forkaste
Bildmontage: Heimatkurier | Krah: AfD | Meloni: Quirinale.it, Attribution, via Wikimedia Commons | Le Pen: VOX España, Public domain, via Wikimedia Commons

Skandale rundt Krah: Slik posisjonerer andre høyrepartier seg

AfDs valgkampanje til EU-valget er utsatt for eksterne angrep som