Beograd, april 2025. På Milina Kutija, en livlig kafana i Novi Beograd, summer stemmene over bordene, krydret med duften av langkokt kalvekjøtt og pazarski ćevapi. Lars Birkelund, listetopp for Fred og rettferdighet i Hedmark og Oppland, lener seg frem, øynene glødende av lidenskap. Han dissekerer NATO, Balkan og en russofobisk elite. Som forfatter av to bøker om henholdsvis krigene i Syria og Ukraina, skribent på steigan.no, bidragsyter til Uten Filter, og trommeslager kjent fra Oslos musikkscene, har Lars blitt en markant stemme.
Men hvem er denne mannen som utfordrer Den norske Helsingforskomiteen, fra Grünerløkka til Beograd? Dette er portrettet av Lars – Fetsund-gutt, musiker og en kompromissløs forkjemper for fred og sannhet.
Fra Fetsund til Grünerløkka
Lars Birkelund er ingen typisk politiker. Oppvokst i Fetsund, hvor han bodde til han var 25, har han røtter i Akershus’ rolige landskap. Etter noen år i Lørenskog ble storbylivet på Grünerløkka i Oslo for fristende, og det er her han har tilbrakt mesteparten av livet. I Oslo er Lars like kjent for sitt musikalske talent som for sin politiske ild. Som trommeslager har han satt spor på scener med Lars Beckstrøm og Oslo Radioorkester, som sanger/trubadur med gitar med blant annet Endelig Mandag Band. Men det er hans politiske slagkraft som nå vekker oppmerksomhet.
Hans visjon er klar: Norge må ut av EØS, Schengen og NATOs grep, og bygge en økonomi som gagner vanlige folk, ikke globale eliter. Inspirert av Tysklands Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW), som blander velferdspolitikk med skepsis til globalisme, tror Lars at Fred og rettferdighet kan vinne terreng i Norge.
«Vi kan appellere bredt, med fokus på rettferdighet – økonomisk og geopolitisk,» forklarer han.
Beograd: Et geopolitisk klasserom
Kvelden på Milina Kutija er mer enn en livlig samtale. For Lars er Beograd et levende klasserom, hvor han har fordypet sin forståelse av Balkans sår og NATOs rolle. I Pristina møtte han en 18-årig kosovoalbansk jente som hevdet serbere hadde drept to albanere i Mitrovica og «stjålet» Nord-Mitrovica. «Det viste meg hvor dypt splittelsene går, og hvordan propaganda former unge sinn,» reflekterer han.
Men Beograd har også utfordret hans antakelser. Han trodde først demonstrasjonene mot korrupsjon, nepotisme og Kosovo-anerkjennelse var en vestlig «fargerevolusjon», lik Serbia i 2000. Nå ser han dem som genuine:
«Folk her er rasende over nepotisme og at myndighetene selger ut naturressurser for å tekkes EU, USA og Kina. Det er ekte sinne, ikke CIA-styrt.»
Lars’ tid på Balkan har skjerpet hans kritikk av NATOs historie. Han reflekterer over 90-tallets Kosovo-krig: «Jeg ble lurt av NATO-propagandaen, men aldri så mye at jeg støttet NATOs aggresjonskrig mot Jugoslavia.»
Han utdyper: «Det tok tid å skjønne at Rambouillet-forhandlingene var et påskudd. Ingen selvstendig stat ville akseptert NATOs krav om full kontroll over land, sjø og luft, uten strafferettslig ansvar eller kompensasjon.»
Han ser dagens geopolitikk som en fortsettelse av denne agendaen. Serbias balansegang – vennskap med EU, Russland, NATO, USA og Kina – har ifølge serbere Lars snakket medkostet dyrt: «Myndighetene har vært flinke til å bli venner med alle, men de har solgt ut naturressurser for å få gode forbindelser. Det har en pris», har de sagt.
Slaget mot Helsingforskomiteen
Lars Birkelund er blitt en torn i siden for Den norske Helsingforskomiteen, som han ser som en sentral aktør i propagandakrigen forkledd som menneskerettighetsarbeid. Hans kritikk retter seg mot komiteens rolle i å fremme NATOs interesser, blant annet gjennom støtte til intervensjoner i Kosovo, Libya og Syria. «Helsingforskomiteen lever fett på statsstøtte også fra USA og andre NATO-land». Det er ikke menneskerettigheter, det er geopolitikk,» sier han.
Han har vært en aktør i Glenn Diesen-saken.Helsingforskomiteen har over flere år anklaget professor Glenn Diesen, som også Uten Filter har skrevet mye om, for å spre russisk propaganda via Russia Today, noe Lars har oppfattet som et forsøk på å kneble akademisk frihet og omtalt som trakassering. Gjennom artikler på steigan.no og debatter på sosiale medier mobiliserte han motstand, og i mars 2025 signerte 20 akademikere et opprop mot komiteens opptreden.
«Det ble en snakkis som komiteen kom dårlig ut av. Det slo tilbake på dem selv,» sier Lars med et triumferende smil. Han trekker også fram komiteens engasjement i Georgia (2024), hvor han mener de opptrådte som «provokatører» for vestlige interesser.
NATOs opprinnelse: En anti-russisk agenda
Lars’ politiske engasjement er drevet av en overbevisning om at NATO er på vei mot kollaps, og han sporer organisasjonens feil tilbake til dens opprinnelse.
«NATO skulle aldri ha blitt opprettet. I alle fall burde organisasjonen blitt oppløst etter den kalde krigen,» sier han. ‘
Han mener NATO ble skapt for å knuse Sovjetunionen, ikke beskytte Vesten, og trekker frem den russiske borgerkrigen som et vendepunkt.
«Under den russiske borgerkrigen var Storbritannia, Frankrike, USA, Canada og Japan med mange flere med på en krig for å knuse bolsjevikregimet, men de lyktes ikke. Borgerkrigen var fryktelig for Russland – de tapte 10 millioner mennesker – men kolonimaktene maktet ikke å velte det nye styret. De begynte å anerkjenne Sovjet-Russland i 1924-25, men USA ventet til 1933. Jeg tror vestmaktene aldri ga opp forsøket på å styrte bolsjevikregimet,» forklarer han.
Han peker på Churchills «Operation Unthinkable» i 1945 som bevis på en vedvarende anti-russisk agenda. «I mai 1945, altså tre måneder før andre verdenskrig tok slutt, tok Churchill til orde for å få med seg USA og andre på krig mot Sovjetunionen. Denne operasjonen ble aldri gjennomført. Dette viser at Churchill var helt besatt av å styrte bolsjevikregimet. Det ble for dristig, men i etterkant av dette ble NATO opprettet i 1949. Dette var et nytt forsøk på å knuse Sovjetunionen,» sier han.
For Lars var NATOs ideologiske grunnlag et påskudd: «De hevdet de bekjempet kommunismen, men dette dreide seg mye mer om knallhard geopolitikk, en kamp om naturressurser og hvem som skulle styre verden.»
Lars trekker linjen til moderne tid. «Så falt Sovjetunionen sammen i 1991, og da falt det ideologiske grunnlaget for å bekjempe Sovjetunionen bort. USA bestemte seg for at de skulle være et hegemon, og de bestemte seg for å bekjempe enhver mulig utfordrer til dette hegemoniet. Dick Cheney sa rett etter oppløsningen av Sovjetunionen at man ikke burde nøye seg med dette. Han mente at den russiske føderasjonen burde oppløses,» sier han.
Vestlige politikere startet med å utvide NATO, til tross for at USA og flere vestlige ledere lovte at NATO ikke skulle utvides. «Dette viser at de fortsetter å bekjempe Russland, selv om Russland ikke lenger var kommunistisk. Dette viser at kampen mot kommunisme kun var et påskudd,» sier han. Han mener denne politikken fortsatte til Trumps andre periode, hvor han ser en mer «flytende» situasjon.
NATOs fall: En visjon for fremtiden
Lars ser Ukraina-krigen som NATOs endelikt. «Det ser mørkt ut for NATO, og det er jeg veldig glad for. NATO har vist seg som en papirtiger. Tidenes mektigste militærallianse har vist seg svak i forhold til det som skjer i Ukraina. Jeg kan ikke skjønne hvordan NATO kan overleve det i mange år til,» sier han. Han peker på sprekkene i alliansen:
«USA er i stadig mindre grad opptatt av europeisk sikkerhet. Samholdet innad i NATO sprekker, som Ungarn og Slovakia er eksempler på. Hva skjer i Romania? Han som ligger an til å vinne, George Simions, en alliert av Călin Georgescu, ser ut til å vinne. Han er skeptisk til både NATO, EU og militær hjelp til Ukraina. Hva en slik seier vil bety for Romania, skal bli interessant å se.»
Les mer på Uten Filter om George Simions: Valgkaos i Romania etter kansellering av Călin Georgescu.
Balkan: Nye allianser og krigsfrykt
Lars’ refleksjoner fra Balkan avslører en bekymring for regionens fremtid. Han peker på nye allianser: «Ting tyder på allianse mellom Serbia, som ikke er NATO-land, og Ungarn som er et NATO-land. På den andre siden ser vi en allianse mellom Kosovo (ikke NATO-medlem) med NATO-landene Albania og Kroatia. Det er noen som frykter at dette kan bli kimen til en ny Balkan-krig, med NATO-land på begge sider.»
Hans møte med den kosovoalbanske jenta i Pristina understreker spenningene: «Hun snakket om den serbiske enklaven i nord-Mitrovica som ‘vårt’, men historien er mer kompleks. Propagandaen lever på begge sider.»
En mann med rytme og refleksjon
På Milina Kutija er Lars mer enn en polemiker. Han er en mann med rytme – bokstavelig talt, som trommeslager – og en som lærer, fra en ung jentes sinne i Pristina til Beograds gater. Hans reise fra Fetsund til Grünerløkka, fra musikkscener til politiske fronter, er en historie om å tørre å stille spørsmål. Han er ikke redd for å stå alene, men han er heller ikke alene – hans nisjepublikum vokser, fra Hedmark til Beograd.
For Uten Filter-leserne er Lars Birkelund en stemme som tør å utfordre makten, enten det er Helsingforskomiteen eller NATOs narrativer. Han er fredens korsfarer, med sannhet i hjertet og en visjon for en verden uten hegemoni. Som han sier: «Fred er ikke bare fravær av krig. Det er å kjempe for det som er rett – og å møtes på en god kafana for å snakke om det.»
