Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kjell Arne, Gen. sek. Norgesdemokratene
Dette er ikke retorikk eller politisk babling, det er regnskap, juss og logikk. Og det er konsekvenser som vil treffe helt inn i norske husholdninger, uansett hva politikerne vil vedgå eller ikke.
Det som nå skjer, startet ikke i Moskva. Det startet i Brussel.
Da EU valgte å beslaglegge russiske statlige midler i Euroclear og tilsvarende institusjoner, brøt man et grunnleggende prinsipp i internasjonal finans: at statlige reserver og depotmidler er ukrenkelige, uavhengig av politisk konflikt.
Europa ble advart, gjentatte ganger av jurister, sentralbankmiljøer og finansinstitusjoner. Likevel gikk man videre, som om konsekvenser ikke eksisterte.
Russlands svar er ikke emosjonelt. Det er systemisk.
Vestlige energiaktiva i Russland konfiskeres gradvis, juridisk tildekket, men økonomisk brutalt. Verdier for hundrevis av milliarder forsvinner. Ikke bare fra selskaper, men fra balansen til banker, forsikringsselskaper og pensjonsfond i hele Europa.
Dette er ikke et krasj, det er saktegående økonomisk destruksjon .
Samtidig skjer det som virkelig burde få alarmene til å gå.
Saudi-Arabia, sammen med en rekke andre kapitaltunge land, har signalisert at de vurderer å trekke kapital ut av europeiske finansmarkeder. Ikke av politisk sympati med Russland – men som selvforsvar. Når eiendomsrett blir politisk betinget, flytter kapitalen. Alltid.
Europa står allerede i en perfekt storm: tollbarrierer, energimangel, et grønt skifte uten lønnsomhet, en raskt aldrende befolkning, massive innvandringskostnader og et stadig tettere nett av kostbare EU-pålegg. (Vi har nettopp en adoptert lov som øker din vann og avløpsregning kraftig).
Når kapital i tillegg begynner å trekke seg ut, forsvinner oksygenet i systemet. Kreditt strammes inn. Investeringer stopper opp. Pensjoner svekkes. Vekst er allerede død, og fremtiden dør i stillhet.
Og Norge? Norge later som om vi står utenfor.
Det gjør vi ikke: 25-30% av statsbudsjettet er penger fra våre investeringer (oljefond og oljeinntekter).
En økonomisk krise vil påvirke oss kraftig.
Vårt lands økonomiske fremtid hviler på Statens pensjonsfond utland og Folketrygdfondet. Begge er dypt integrert i det europeiske finanssystemet – samme system som nå politiseres og destabiliseres.
Når europeiske banker, forsikringsselskaper og fond må skrive ned verdier, rammer det vår felles formue direkte. Når tilliten til europeiske depot- og rettssystemer svekkes, svekkes også beskyttelsen av norske verdier i utlandet.
Det handler om nasjonal økonomisk sikkerhet. Norge er en kapitaleksportør. Vi er avhengige av stabile, nøytrale og forutsigbare finansmarkeder. Når EU gjør finans til et politisk våpen, setter de også norsk velferd, norske pensjoner og fremtidige statsinntekter på spill.
Vår statsminister reiser rundt og deler ut våre verdier på dine vegne; mennesker som kun forstår moral og følelser sitter nå og tar avgjørelser som kan slå føttene under norsk økonomi.
2026 kan bli året da konsekvensene ikke lenger kan skjules bak tekniske forklaringer og midlertidige tiltak. Ikke fordi én bank kollapser, men fordi summen av feilgrep blir for stor til å absorbere. Historien viser oss hvordan slike kriser utvikler seg: langsomt, teknisk – og til slutt plutselig og uunngåelig.
Norgesdemokratene sier dette tydelig ved inngangen til det nye året:
Norge må føre en selvstendig, realistisk og ansvarlig økonomisk politikk, forankret i realiteter – ikke i ønsketenkning og moralsk posering.
Vi må beskytte vår nasjonale formue, vårt finansielle handlingsrom og våre kommende generasjoners trygghet.
Dette er et absolutt krav om man søker politisk makt og innflytelse, men dessverre er sittende regjering ikke enig i å prioritere «Norge Først»
Det nye året krever edruelighet. Det krever mot til å si det som er sant.
Og det krever politikere som forstår at når grunnreglene brytes, er det alltid folket som betaler prisen til slutt.
