Mozgovoi – Krigsherren fra Donbass

Av Rurik Christwalker, Dr. Livci og Rolo Slavski

Oversatt av Vaeringen (Disqus-profil) mer av Væringen på Uten Filter.

Oversetters forord:

Jeg har tidligere oversatt to artikler, som til sammen utgjør del 1 og 2 av Dr. Livcis bokanmeldelse av Zhuckovskijs første bok ved navn «85 dager i Slavyansk», og venter på at Dr. Livci skal bli ferdig med del 3 av den bokanmeldelsen.

I mellomtiden har jeg valgt å oversette dette essayet, av de tre herrene Dr. Livci, Rurik Christwalker og RoloSlavski – som garantert er pseodonymer – som var på trykk hos The UnzReview i 2024.Dr. Livci har oversatt fra russisk til engelsk, til originalen. Det var referert til dette essayet i en av de to publiserte delene av bokanmeldelsen, og jeg fant essayet – som også omhandler en av Zhuchkovskijs bøker – så interessant at jeg oversatte det som ytterligere informasjonstilfang mens vi venter på del 3 av bokanmeldelsen. Ikke bare fant jeg det interessant, men det bekrefter også en del opplysninger jeg fant i en artikkel på Occidental Observer for flere år siden, da jeg søkte på nett etter engelskspråklig informasjon om nettopp Mozgovoi. Jeg hadde på det tidspunktet ikke forstått at den russiske søkemotoren Yandex flyter over av nyttig informasjon om dette og beslektede emner og ikke er i nærheten av den sensur Google og andre liknende, vestlige ekvivalenter har.

Det er ikke tvil om at Russland definitivt har sin offisielle og sanerte versjon av begivenhetene, men forskjellen er at andre versjoner slett ikke er utilgjengelige eller henvist til obskure, sensurerte nettsteder slik det er her i vest. Videre utgis det til og med bøker på respekterte forlag med versjoner som strider mot den offisielle, hvilket egentlig sier mer om tilstanden her hos oss enn hos russerne, der dissens er vesentlig mer akseptert enn hva vestlig propaganda ønsker å innrømme.

Mozgovoi var en dypt fascinerende karakter og en mann jeg umiddelbart nærte dyp sympati for da det stod på i Donbass. Med den informasjonen om ham som var tilgjengelig for meg tidligere og definitivt med den informasjonen som kom med dette essayet jeg nå har oversatt, så har min fascinasjon og for mannen bare økt.

I en kommentar her på Uten Filter tidligere nevnte jeg en assosiasjon til anarkistlederen fra revolusjonstiden, Nestor Makhno. Makhno og Mozgovoi hadde flere fellespunkter, men kan selvsagt ikke sammenlignes for øvrig.

Jeg håper med dette at leserne finner temaet like interessant som jeg gjør.

Væringen

---

Det jeg håper å oppnå med dette essayet, er å vise at den «russiske våren» i 2014–2016 var et ekte grasrotopprør som først og fremst var anti-oligarkisk i sitt verdenssyn. Det er nettopp derfor Moskva og Kiev var så redde for det, og det som førte til de vellykkede forsøkene på å slå det ned på begge sider. Å være «anti-oligarkisk» er selvsagt ikke egentlig en ideologi, men det er slik Aleksander Zhuchkovskij (forfatteren av dagens bok) omtaler Mozgovojis visjon for Novorossija. Boken det er snakk om, har tittelen Mozgovoi, fordi den forteller historien om den berømte militskommandanten i LDNR under Donbass-opprøret og hans rolle i den russiske våren.

Forfatteren, Zhuchkovskij, møtte både Mozgovoi og Strelkov personlig under den hete fasen av første runde av ikke-krigen i Donbass (de første åtte årene). Hans første bok handler om Strelkov og hans forsvar av Slavjansk, som var det avgjørende innledende slaget og som la grunnlaget for den kommende krigen. Zhuchkovskij selv begynte med frivillig arbeid for militsene så snart krigen startet, og organiserte frivillignettverk for å hjelpe sivile initiativer i Russland med å nå fram til Donbass. Dette var faktisk langt vanskeligere enn det høres ut, fordi FSB aktivt arbeidet for å hindre frivillige i å komme seg til Donbass (og undertrykke opprøret), med mindre de uttrykkelig hadde fått ordre om å la være – og slike ordrer var sjeldne.

Mozgovoi var en større-enn-livet-skikkelse blant mange større-enn-livet-skikkelser på russisk side under Donbass-opprøret i 2014. Strelkov, Givi, Motorola, Zartsjenko, Dremov og andre var alle talentfulle og karismatiske feltkommandanter. Det som gjorde Mozgovoi særlig relevant – og spesielt farlig for makthaverne – var at han, i tillegg til å være svært karismatisk, faktisk kunne formulere en visjon for hva russerne i Donbass kjempet for, og peke ut hvem som egentlig motarbeidet dem under opprøret. Når mannen talte, traff han en nerve hos mange vanlige russere i Russland og Ukraina, som nikket gjenkjennende og sa: «Ja, det er nettopp dette vi vil, og det er derfor vi utgyter alt dette blodet.» Faktisk ble mennesker som fulgte den russiske våren tett i disse årene, fra hele verden, tiltrukket av Mozgovois personlige magnetisme. Folk helt fra Sør-Amerika møtte opp for å kjempe på opprørernes side i Donbass, fordi de mente at Mozgovoi var en slags gjenfødt Che Guevara.

En leser som fortsatt klamrer seg til en (utdatert – Red.)kaldkrigsaktig antikommunistisk ideologi, vil sannsynligvis falle av og slutte å lese her. Prøv likevel å holde ut hvis du faktisk ønsker å lære noe om hva den russiske våren egentlig handlet om.

Frivillige fra steder som Chile og Argentina dukket faktisk opp i Donbass for å hjelpe opprørerne fordi de trodde Mozgovoi var Che gjenfødt. Men Mozgovoi var i realiteten antisovjetisk i sitt verdenssyn. Martyrene blir nesten alltid til legender etter sin død (og noen ganger i løpet av livet); dette treffer de emosjonelle behovene til mennesker i samtiden, og få tar seg tid til å finne ut hva personen faktisk sto for i virkeligheten. I Sør-Amerika er Che en legende og et symbol på motstand for folk som er lei av å bli dominert av amerikanske marionettregimer og etterretningsstøttede karteller. Han er et symbol brukt av dem som ønsker mer «bondemakt» i den delen av verden. Hvorvidt dette forskjønner Ches faktiske handlinger og hans eget verdenssyn, er et helt annet spørsmål og ligger utenfor rammen av dette essayet. Eller ta Hitler, som i døden ble et symbol på rasemessig solidaritet for senere hvit-nasjonalistiske grupper, selv om Hitler i livet ganske enkelt var en tysk nasjonalist.

Poenget er dette: Mozgovoi kanaliserte den samme følelsen og energien i Donbass, men kledd som en hvitegardist, ikke som en kommunist.

Den dag i dag finnes det fortsatt et hvitt/rødt skille i politikken og samfunnet i det postsovjetiske området, og dette skillet er verdt å diskutere fordi vestlige observatører ikke er klar over det. I stedet forsøker de å presse sine egne paradigmer – Demokrater mot Republikanere eller Arbeiderpartiet mot Høyre – over på Øst-Europa. Denne tilnærmingen fungerer rett og slett ikke, fordi splittelsen der er helt annerledes. Holdningen din til Sovjetunionen og dens arv avgjør hvor du plasserer deg på den sosiopolitiske skalaen. De eldre generasjonene er overveldende mer prosovjetiske i alle tidligere sovjetrepublikker (inkludert Ukraina). De yngre generasjonene er i stor grad antisovjetiske. I det politiskekommentariatet, viser den enkelte sin lojalitet ved enten å signalisere støtte til eller ta avstand fra Sovjetunionen. Som eksempel startet Putin og hans krets som antisovjetiske, men etter hvert som de ble mer og mer avhengige av den eldre velgerbasen, begynte de å omfavne sovjetisk symbolikk, samtidig som de (den gang – Red.) førte nyliberal økonomisk politikk og drev avmilitarisering, avindustrialisering og avnasjonalisering av landet.

Det som gjør politisk debatt så frustrerende i det postsovjetiske området, er at den alltid ender opp som en diskusjon om Sovjetunionen og dens arv. Det er svært vanskelig å snakke om dagens situasjon uten å havne i en debatt om USSR. Dette er viktig å forstå når vi snakker om de populistiske militslederne og betydningen av skikkelser som Mozgovoi.

Generelt er den «hvite» leiren i postsovjetisk politikk svært mangfoldig og kan til tider omfatte både etnonasjonalister og SJW-/Soros-typer som samarbeider, fordi de deler en forakt for sovjetiske etterlevninger i politikken og i befolkningens holdninger. Fordi «hvite» og «røde» hater hverandre på grunn av ideologiske forskjeller, er det vanligvis nok til å hindre dem i å forene seg mot sine egentlige fiender ved makten.

Mozgovoi, til tross for at han personlig var usympatisk innstilt til Sovjetunionen, klarte å samle både kommunistsympatisører og hvitgardistiske/nasjonalistiske typer under sitt banner, fordi hans ord og handlinger overskred ideologi.

I Donbass i 2014–2015 klarte Mozgovoi å trekke til seg mennesker med alle politiske overbevisninger (med unntak av storbyliberalere, naturligvis) til Novorossiya-saken, fordi han angrep felles fiender og fremmet et populistisk budskap. Han nektet å la seg synke ned i endeløse debatter om sovjetisk historie. Folk opplevde dette som svært forfriskende. Til sammenligning er det ingen som snakker slik i engelskspråklige medier, ikke engang de mest radikale bloggerne jeg har hørt om eller lest. Etter vestlige standarder var Mozgovoi ekstremt radikal, fordi han ikke snakket om å delta i valg eller om «kulturkrig» eller annet splittende og meningsløst tull. Mozgovoi snakket åpent om behovet for at bøndene skulle begynne å organisere seg selv, slik at de en dag – dersom muligheten bød seg – kunne gripe makten med alle nødvendige midler.

Denne holdningen skulle koste ham livet.

Mannen Mozgovoi

Mozgovoi kom fra en middelklassebakgrunn. Han var oppriktig glad i foreldrene sine og i den ene av sine to søstre. Etter endt skolegang, tjenestegjorde han i den ukrainske hæren i sju år og i løpet av denne tiden giftet han seg og fikk en datter. Som så veldig, veldig ofte skjer, viste hans tradisjonelle og tilsynelatende solide, ortodokse slaviske kone seg i realiteten å være en uutholdelig kranglefant som drev ham bort fra familien. For å komme seg unna kona, forlot Mozgovoi Kharkov og dro for å finne arbeid i St. Petersburg, der han ble en vellykket leder for etanleggslag. I dette arbeidet tjente han godt og fikk ros både fra arbeiderne sine og fra overordnede – noe alle som har jobbet i bygge- og håndverksbransjen kan bekrefte er en betydelig prestasjon.

Til tross for det vanskelige forholdet til kona, så besøkte Mozgovoi familien sin i Ukraina ofte og klarte i en periode å opprettholde et nært forhold til datteren, noe de fleste menn blir fratatt av undertrykkende feministisk sosiallovgivning* i de slaviske landene. Forutsigbart nok, etter at hun skilte seg fra ham, vendte hans nå ekskone datteren mot faren, og som en typisk kvinne gjorde hun dette til tross for at Mozgovoi gjorde sitt beste for å være en god far.

*Et av områdene der gresset slett ikke er grønnere på den andre siden.

Zhuchkovskij beskriver situasjonen slik:

En dag ba Mozgovois ekskone ham om å ta med seg broren hennes, Maksim, for å jobbe sammen med ham. Mozgovoi gikk med på dette, og Maksim dro til St. Petersburg. På bursdagen hans, den 3. april 2012, ankom Aleksej (Mozgovoi) og Maksim Kharkov med tog, der de ble møtt av Jelena og Dasha (ekskone og datter), som løp bort for å omfavne og kysse Maksim. Aleksej sto der klossete og følte seg som en fullstendig outsider – unødvendig og uønsket. De hilste ikke engang på ham. Det som gjorde mest vondt for ham, var den kalde mottakelsen fra datteren han elsket så høyt. I det øyeblikket var det noe i Aleksej som brast for godt.

Han dro umiddelbart videre til Svyatovo for å feire bursdagen sammen med søsteren sin. Mens søsteren dekket bordet, gikk Aleksej ut på balkongen for å røyke. Han sto der lenge og mintes hvordan han pleide å skjemme bort datteren sin, og hvor glad hun var i å tilbringe tid sammen med ham. Bekymret over at han hadde vært borte fra bordet så lenge, gikk søsterens mann ut for å se til ham – og for første og eneste gang så han Aleksej stå der og gråte stille.

Jeg lover at jeg straks skal komme til det virkelig interessante, men slike detaljer er viktige for å forstå hvem Mozgovoi ble under den russiske våren. Forrådt av ekskona etter å ha hjulpet henne, datteren som hadde vendt mot ham, og kort tid etter begynte også foreldrenes helse å forverre seg raskt. Den gamle, vanlige Aleksej var snart borte, og i hans sted sto kommandanten for Prizrak-brigaden (Spøkelsesbrigaden). Faktisk beskrev Mozgovoi selv livet sitt før opprøret på følgende måte:

En journalist spurte brigadekommandanten hva han gjorde før krigen, og han svarte: «Før disse hendelsene gjorde jeg absolutt ingenting. Jeg har først nå begynt å leve på ordentlig.» Han svarte det samme spørsmålet ved en annen anledning med: «Bare tullet rundt.»

Omtrent ett år før opprøret befant Aleksej seg i en slags emosjonell skjærsild, og det var først da den russiske våren kom at han fant sitt sanne kall. Jeg tar dette opp for å fremheve hvor typisk Aleksejs liv var for gjennomsnittsmannen i de slaviske områdene før opprøret, og for å gi håp til andre menn i lignende situasjoner over hele verden.

Rurik spøker noen ganger med at hvis det ikke hadde vært for alle de skilte middelaldrende mennene i Ukraina, Russland og Hviterussland, ville det ikke ha vært noen krig, fordi det ikke ville vært noen frivillige som dro til Donbass og døde i ruiner og gjørme, bare for å få en sjanse til å slippe unna sine dominerende koner. Det ligger en kjerne av sannhet i denne typen mørk humor.

Opprørets begynnelse

Jeg ønsker ikke å gjenfortelle hele starten på den russiske våren, men Mozgovoi var der fra aller første stund. I Lugansk ble han satt i kontakt med noen lokale anti-Maidan/pro-russiske aktivister som forberedte å forsøke å løsne Lugansk fra Ukraina. Disse gutta var en fullstendig grasrotorganisasjon og fikk ingen hjelp fra Moskva. Boken er, i tillegg til å være en fremragende biografi om Mozgovoi som mann, også en svært kritisk fordømmelse av Kremls håndtering i disse avgjørende årene.

Lederne for de prorussiske separatistene i Lugansk var et par lokale sovjetiske hærveteraner som endte opp med å bo i Ukraina da USSR ble oppløst (akkurat som general Syrsky). De hadde nesten ingen egne ressurser og fikk ingen fra Moskva, og planen deres gikk ut på å ta makten i Lugansk via et væpnet kupp, for deretter å tvinge Moskva til å sende fredsbevarende styrker når handlingen var fullført. Enhver som har lest Slavland Chronicles vet nå at det absolutt siste Kreml ønsket, var at en gjeng Donbass-proletarer og bønder skulle begynne å kreve at Russland sendte inn fredsbevarende styrker samtidig som Donbass-beboerne ble russiske borgere.

Mozgovois rolle var å være opprørernes offentlige ansikt frem til tiden var innefor at det egentlige lederskapet skulle ta over, noe som ble antatt å skje etter et vellykket prorussisk kupp. ValerijBolotov og ValerijLopin, som var de egentlige arrangørene av kuppet i Lugansk, så at Mozgovoi var en svært karismatisk mann med overbevisende retoriske evner. De ga Mozgovoi i oppdrag å dra rundt i ormådet og mobilisere lokalbefolkningen til støtte for at Lugansk skulle løsrive seg fra Kiev og slutte seg til Russland.

Innledningsvis krevde opprørerne at Kiev satte Janukovitsj tilbake i maktposisjon, men de innså raskt at dette ikke ville skje og at dette var en upopulær posisjon, ettersom de fleste russere i Donbass på dette tidspunktet hatet Janukovitsj. Da Kiev uunngåelig nektet å etterkomme kravene deres, stormet opprørerne SBU-bygningen i Lugansk og avholdt en folkeavstemning om uavhengighet, som ble vedtatt overveldende. Etter det satt opprørerne og ventet på at Russland skulle sende hjelp – noe som aldri kom. Moskvas anerkjennelse av Lugansks uavhengighet ville ikke komme før åtte år senere.

Viktig: Legg merke til at Mozgovoi og hans folk ikke drev med «kulturkrig» og skrev innlegg om hvordan «banderistene virkelig har gått amok!» som en del av sin motstand. Nei, de identifiserte raskt den egentlige maktstrukturen i Lugansk og slo til med en selvorganisert og selvbevæpnet styrke av patrioter. De rettet seg mot lokalhovedkvarteret til den hemmelige staten, og motstanden mot deres agenda forsvant lokalt derfra. Pro-Kiev-politikerne og mediene flyktet på egen hånd kort tid etter. For dissidenter i Vesten bør hele episoden være svært lærerik, men den vil dessverre bli ignorert.

Slik oppnås faktisk opprør, løsrivelse og seier.

Trist nok finnes det ingen «dissident»-figurer i Vesten som snakker slik eller ser ut til å forstå disse konseptene. Folk får høre at «mediene» styrer alt, eller at «de woke universitetsprofessorene» gjør det, eller andre nonsensforklaringer som holder dem forvirret og uten retning i sin motstand mot makthavernes agenda. Sannheten er at den moderne verden er bygget på relativt små grupper av spioner som bruker terror, teknologi og omfattende tvang for å kontrollere en stor og uensartet folkemasse. Som Donbass-opprøret viste, kan disse sentrale maktnodene tas ut av nasjonalistiske opprørsledere.

Selvfølgelig bør vi alle moralsk fordømme*Mozgovoi og de andre militært innstilte mennene som gjennomførte dette kuppet for deres antikristne moral, og jeg vil være den første og høyeste til å ta avstand fra og fordømme slik antidemokratisk og antiliberal oppførsel. Men vi må innrømme at det de gjorde, var effektivt. Moralsk forkastelig og ren ondskap, men … vel … Og kanskje, hvis menn med slike holdninger og verdier skulle dukke opp andre steder i verden, vel …

(*Her er forfatteren dypt ironisk – Red.)

Mozgovoi fant opprørernes passivitet etter det innledende vellykkede kuppet både sjokkerende og farlig, så han brøt ut og dannet sin egen brigade – Spøkelsesbataljonen (Prizrak). I motsetning til dem var han ikke fornøyd med å sitte og vente på at Moskva skulle gripe inn og ta styringen for å beskytte dem mot Kievs represalier. Til slutt slo Mozgovoi seg sammen med Strelkov, og Prizrak-brigaden deltok i harde kamper rundt Lisichansk og Debaltsevo. Berømt nok var Prizrak den første større enheten som brøt inn i Debaltsevo i styrke og la grunnlaget for et nederlag for UAF under den blodige kampen. Naturligvis sløste Moskva bort muligheten til å avslutte krigen, og den da svake, dårlig utrustede og umotiverte ukrainske hæren fikki stedet nesten ti år på å forberedes, gjenopprustes og moderniseres. Dette er takket være Putin, som mange hevder er en geopolitisk sjakkmester.

Uansett:

Med den korte bakgrunnen ute av veien, la oss analysere hva “Mozgovoisme” faktisk er, for da vil vi kunne forstå bedre hva som lå bak den russiske våren.

Tips: Det var definitivt ikke «Putinisme».

Mozgovoisme

«I dag, når det russiske folket endelig ser et lysglimt i mørket, prøver de å kvele det med politisk tåke. Når symboler og ideer oppstår for å forene oss, heller de med stor iver skitt over dem for å sverte det oppvåknende, russiske folket.»

Mozgovoi etterlot seg ingen politisk vilje eller testamente hvis autentisitet kan bekreftes. Det ble publisert en elektronisk dagbok som angivelig tilhørteMozgovoi, men Zhuchkovskij tviler på dens fulle autentisitet. Han spurte utgiveren av dagboken hvor den kom fra, og utgiveren sa at han hadde mottatt den anonymt via e-post, sammen med ett skannet fotografi som inneholdt avsnittet jeg siterte ovenfor. Zhuchkovskij mener at avsnittet på bildet virkelig er Mozgovoi, da det perfekt samsvarer med håndskriften hans og til og med inneholder hans signatur, som også matcher. Jeg ønsket å starte med dette avsnittet fordi det oppsummerer Mozgovois holdning til Moskva i det siste året av livet hans. Han snakket ikke om Kiev, CIA-psykoperasjoner eller Navalnij. Faktisk, til tross for at han kjempet mot dem, hadde Mozgovoi ved mer enn én anledning direkte video-samtaler med ukrainske soldater og fant felles grunn med dem, noe som skandaliserte mange mediepersonligheter og politikere på begge sider. Poenget er at Mozgovoi ikke anså «Taras» og «Mykola» (slang for vanlige ukrainere) som sin primære fiende. Mozgovoi mente at han var i krig mot et globalt oligarki. Hans hat mot Kreml og Kiev som regionale operasjonsbaser for det globalistiske imperiet var en prosess som tok tid å utvikle.

La oss gå inn på Mozgovois grunnleggende politiske verdenssyn.

Zhuchkovskij:

Hver ideologisk gruppe prøver å gjøre krav på Mozgovoi for sin egen leir. For eksempel fremstiller kommunistene Mozgovoi som en venstreorientert leder. Samtidig finnes det ikke ett ordtak eller brev fra Mozgovoi som uttrykker sympati for kommunismen eller Sovjetunionen. Da jeg påpekte dette for en kommunist jeg snakket med, fremmet han den overdrevne tesen at Mozgovoi var kommunist i handling, ikke i ord. Selvfølgelig kan man med en slik tilnærming gjøre krav på hvem som helst til sin ideologiske leir.

Oppriktige kommunister så bare noen som gjorde de tingene de selv ønsket gjort, og antok at han måtte handle ut fra kommunistisk overbevisning, selv om han ikke visste det selv. Dette er likt det kristne gjør når de hevder at en viss forfatter eller politisk figur var kristen, fordi vedkommende gjorde gode ting og dermed må ha blitt motivert av kristendommens kraft, selv om han ikke visste det selv eller til og med forkastet religionen. Ifølge Zhuchkovskij sier de som stod Mozgovoi nærmest at han aldri hadde noen klar ideologi i det hele tatt, og at han hadde et eklektisk verdenssyn som hentet inspirasjon både fra monarkisme og sosialisme. Dette ligner veldig på Strelkovs verdenssyn, som Mozgovoi kom svært godt overens med.

På kontoret til Mozgovoi hang det tre flagg: Det svarte 17. Don-kosakkregimentets banner med hodeskallesymbolet, som var populært blant hvitgardistene, og seiersbanneret til Den Røde Armé.

Men det som sto Mozgovoi nærmest og hadde størst betydning, var banneret til Novorossiya, som hadde hedersplassen i midten. Mozgovoi støttet aldri noen form for autonom Lugansk- eller Donetsk-republikk; han ønsket alltid et samlet Novorossiya, akkurat som Strelkov. Når det gjelder det røde seiersbanneret, beskrev Mozgovoi sitt forhold til det slik:

«Det var en forferdelig krig med ødeleggende nød. Våre forgjengere som opplevde den, er hellige. Vi ærer banneret de kjempet under. Jeg får skylden for å ha en kosakk-uniform med sølvskulderstropper. Tilsynelatende er jeg en hvitgardist (forræder) her, rett ved siden av det røde seiersbanneret. Fortiden til våre onkler og fedre er vår historie, som vi ikke har rett til å gjenta, og vi har en plikt til å huske.»

Den kalde krigens anti-kommunistiske/anti-russiske person som ikke vet noe om Russland, vil se et seiersbanner og anta at det moderne Russland derfor er en trotskistisk/stalinistisk stat, eller til og med at oppløsningen av USSR var en russisk plan for å lure Vesten. Se på avhopperen Golytsin og hans løgner …

Men det er ikke bare vestlige som tenker slik; balterne og polakkene hevder ofte det samme. Det som personlig alltid har fascinert meg mest, er amerikanerne som tenker slik. Amerikanere raser over disse «forbannede woke SJW-liberalistene» som omdøper alt og river ned monumenter. De argumenterer for at man ikke trenger å idealisere Konføderasjonen for bare å la flagg og monumenter stå i fred, slik det opprinnelig ble avtalt mellom Nord og Sør. Sannheten er at krigen var et komplisert og grotesk blodbad, og at ingen av regjeringene var på englenes side. Med unntak av skjebnen til utdatert jordbruksutstyr, ble Sørstatene styrt som en gigantisk plantasje av et internasjonalt oligarki, som gjorde den gjennomsnittlige frie mannen fattig, og den påfølgende krigen eliminerte (store deler av) den hvite befolkningen i disse områdene. Dette unnskylder ikke Lincoln, men det er verdt å påpeke at monumentene ble stående urørt av hans regjering og de påfølgende Yankee-okkuperte regjeringene i århundrer. Vanlige folk reagerer instinktivt mot ikonoklastisk oppførsel, enten det er moderne SJW-fanatikere som herjer på universiteter, ISIS-fanatikere i Syria og Irak som ødelegger gamle relikvier, Maos tempel-brenning eller tidlige kristne revolusjonærer som ødela europeisk læring og kultur i navnet til sin vridde og barbariske overtro.

Vanlige mennesker blir frastøtt og opprørt av denne typen oppførsel.

I dag blir selv amerikanske høyreorienterte som misliker den føderale regjeringen sin sinte når symbolene til den føderale regjeringen blir vanæret av venstreekstreme. Dette er nøyaktig slik mange russere som ellers ikke liker USSR, føler om mange av symbolene til Den røde armé eller Sovjetstaten. Mange patrioter forstår at bolsjevikene var en fiendtlig etnisk gruppe som tok makten og massakrerte folk, men de kommer ikke til å la symboler fra USSR bli gjort ulovlige og skamme seg for å glede en gjeng ondskapsfulle, Russland-hatende polakker, baltere og vestlige kalde krig-dinosaurer som alltid vil hate Russland, uavhengig av hvilke flagg som flyr over Kreml. Det ville være ren ydmykelse å brenne flaggene som millioner av bønder døde kjempende under, bare for å glede folk som alltid vil hate Russland. Slik føler flertallet av folk om dette spørsmålet.

Så enkelt er det.

Mozgovois forfedre var Don-kosakker, og ifølge slektninger som kjente ham, var han som ung betatt av Russland før revolusjonen. Som Strelkov, var Mozgovoi bokstavelig talt en LARP’er * og det finnes bilder av ham kledd som en hvitgardistoffiser.

Det kan til og med være en del av grunnen til at de kom så godt overens.

Zhuchkovski påpeker ironien i at de to mest ikoniske feltkommandørene og legendene fra den russiske våren var entusiaster for Hvitegardistene, med tanke på at Donbass tradisjonelt er solid sovjetisk/kommunistisk territorium, som tidligere var USAs industrielle hjerte. Og opprørslederne som først rekrutterte Mozgovoi som agitator, hadde også kommunistiske sympatier.

Forøvrig: Dette er noe selv amerikanere som Russell “Texas” Bentley (RIP) virket å slite med å forstå. Texas var en dedikert kommunist og virket personlig fornærmet over at det fantes ikke-kommunister i opprørernes rekker. Russere er ofte i stand til å se bort fra ideologiske forskjeller fordi de fokuserer mer på sin felles russiske identitet.

I kontrast til dette, er amerikanere et svært ideologisk folk, og de har vanskelig for å forstå konseptet om identitet som noe medfødt, uforanderlig og verdt å identifisere seg med og bevare*. De mener at det er umoralsk å identifisere seg langs medfødte identitetslinjer, og at kun frivillige ideologier er moralsk akseptable som en måte å definere seg selv på. Dette skyldes utvilsomt deres fundamentalistisk-kristne kulturelle bakgrunn.

Dermed vil til og med innen familier, typisk en datter eller kone, rutinemessig fordømme sine mannlige slektninger til tross for blodsbånd, på grunn av en ideologisk overtredelse. Denne holdningen har også påvirket menn, særlig av venstreorientert type. Opprinnelig var Russell fiendtlig innstilt til Rurik fordi Rurik ikke var kommunist, og han kalte derfor Rurik en «nazi».

*Dette er med på å forklare bl.a. den veldige lettheten amerikanere kan ha til f.eks. det å flytte bort fra sitt fødested/slektshjem, noe vi europeere normalt har vesentlig større problemer med. Det er ikke uten grunn at globalistene bejubler kosmopolittisme. Det er også en grunn til at økonomiske liberalister bejubler at mennesker rykkes opp med røttene og flytter dit de nyliberale stakeholder-kapitalistene vil. De økonomiske liberalistene forstår ganske enkelt ikke – eller ser med vilje bort fra – tilknytningen til jorden -Red.

Rurik skriver:

“… men etter hvert som vi fortsatte å snakke og fokuserte på felles fiender, innså vi at vi hadde mye mer til felles enn Russell opprinnelig hadde antatt. Begge forsto at Moskva og Kiev (og Donbass) ble styrt av samme Shtetl*, og at det foregikk mye forræderi under krigen. Vi begge trodde på en fremtid fri for oligarki og på en slutt på den systematiske rovdriften på folket av parasittklassen på toppen av den globalistiske okkupasjonsregjeringen.”

* Shtetl er en betegnelse på en landsby/liten by der en stor del av befolkningen er jøder

Zhuchkovskij husker et intervju der en britisk journalist spurte Mozgovoi hvem han anser som de store heltene i historien:

“Praktisk talt hver hvitgardistoffiser,” sa han. “Og jeg vil ikke fornærme kamerat kommunist Zhukov.”

Ifølge Mozgovoi gjorde sovjettiden mye skade på den russiske psyken:

“I 70 år lærte folket vårt å være redde for byråkratiet. Denne servile oppdragelsen har vært så grundig at folk nå kryper sammen ved bare ordet ‘byråkrat’. Så i de siste 20 årene lærte de oss å krympe oss for de rike og å arbeide dumt for dem uten å stille spørsmål. Denne kombinasjonen har skapt et uuttenkende organismen som kan betales det absolutte minimum for å arbeide for oligarker, og samtidig støtte en hær av ‘chinovniks’ (byråkrater).”

Dette er resultatet av 70 år med sovjetisk styre og deretter over 23 år med oligarkisk regjering.

Personlig hater jeg ikke USSR like mye som Mozgovoi gjorde, men jeg er 150% enig i med ham i den uttalelsen.

Selv folk som er sympatiske til USSR på grunn av at livet generelt var mer stabilt og trygt sammenlignet med i det moderne Russland eller Ukraina, må fortsatt innrømme at den sjelknusende byråkratiske naturen til det sovjetiske systemet ikke var noen dyd, og at det etterlot arr på samfunnet.

Videre har det moderne Russland og Ukraina beholdt nesten alle de negative aspektene ved USSR, samtidig som alt som var nyttig og godt, i det minste delvis, er blitt fjernet. Det følger av dette at den sjelløse og dehumaniserende karakteren til det sovjetiske byråkratiet er bevart, men nå i hendene på et internasjonalt oligarki som hersker over bøndene og som det kan argumenteres for ater enda mer ondskapsfullt enn det gamle Politbyrået. Det sovjetiske systemet trente folk til bare å underkaste seg og komme seg gjennom hverdagen, så man kunne gå hjem til sin kommunistblokk-leilighet og se på den lange solnedgangen med katten på balkongen (som Rurik en gang uttrykte det). Vel, nå er det samme systemet på plass, men uten noen av de sosiale fordelene eller den sosiale stabiliteten, fordi de som styrer det er enda mindre ansvarlige overfor den vanlige borger, og du vil sannsynligvis ha “DIEversity” (innvandrere – Red.) hengende rundt i oppgangen til din nyere, større eller mindreleilighetsmegablokk.

Husker du det første sitatet av Mozgovoi som vi leste? Om hvordan “de” kaster skitt på russerne og nedvurderer dem når de begynner å vise tegn til å organisere seg eller til politisk liv? Vel, dette er hvem “de” er: byråkratene, oligarkene og spionstatens apparat (større nå enn noen gang før). De som holder russerne i en tilstand der de er fornøyde med å arbeide og dø for smuler. De som prøver å hindre denne ikke-tenkende massen av slaver fra å gjenvinne en form for kollektiv etnisk bevissthet. Det er dette den russiske våren virkelig var for Mozgovoi — en gjenoppvåkning av denne beseirede, undertrykte superorganismen. Og Mozgovoi hadde absolutt forakt for dem som fast holdt fast ved sine lenker.

I et av sine aller første videoopptak som agitator for separatistene, sa Mozgovoi:

«Jeg er Mozgovoi Aleksej Borisovitsj. Jeg vil ikke skjule ansiktet mitt eller navnet mitt. Jeg vil henvende meg til landsmennene mine i de østlige regionene. Nok sofakriging! Nok med å tro at noen andre vil gjøre noe for dere! Ikke bekymre dere for hodet deres – bekymre dere for æren deres. Våre uvenner har gitt oss én sjanse, og hvis vi lar den gå fra oss, kommer det ikke en ny. Å gå glipp av denne muligheten er lett, men å rette det opp senere vil være nesten umulig. Jeg velger Russland. Jeg er for Russland!»

Dette var lenge før Mozgovoi ble fullstendig desillusjonert og fiendtlig innstilt til Moskva, men temaet om å kreve at folket reiser seg fordi ingen andre vil hjelpe dem, er et gjennomgående og sentralt element i hans verdenssyn og budskap. Selv før Mozgovoi ga opp håpet om Moskvas inngripen, skjelte han ut lokalbefolkningen for å tro at Moskva burde hjelpe dem når de selv gjorde så lite for å hjelpe seg selv.

«Hva har skjedd med folket vårt? Hva slags skapning har de blitt forvandlet til, som verken vil eller kan kjempe for sin egen frihet? Hva slags samfunn er dette, uten prinsipper eller ære, uten idealer? For hvilken pris selger dere friheten deres? For en ynkelig håndfull almisser fra en chinovnik [byråkrat]? Har vi ikke byttet bort alt altfor billig, bare for å få en mett mage? Jeg hører ofte anklager mot Russland for ikke å sende tropper. Jeg har også et spørsmål: Hvem skal Russland hjelpe i denne situasjonen? De fleste i befolkningen later som om de ikke ser hva som skjer akkurat nå. Mennesker med slavementalitet trenger ingen andre enn en eier. Så lenge vi ikke forstår det, vil ingenting i livene våre forandre seg.»

Dette er et nøkkelpoeng som alle dissidenter må forstå.

Massene kan bare vekkes gjennom direkte handling. Fine ord og velskrevne essays har sine begrensninger. Folk responderer på makt og autoritet. Ta kontrollen først, så vil massene følge etter. Setter du vognen foran hesten, vil du alltid bli skuffet over resultatene.

Mozgovois svært harde irettesettelse av vanlige bønder og deres underdanighet endret seg aldri. Mozgovoi var ikke typen som deltok i det vanlige politiske skuespillet med å gi bøndene løfter og late som om han sympatiserte med dem, eller var en av dem. Han krevde at de sluttet å oppføre seg som de vanligvis gjorde, og faktisk begynte å organisere seg selv for å ta makten for egen del. Han ga ingen politiske løfter i det hele tatt, han handlet der det var mulig for ham å handle og satte et eksempel på hvordan man kunne gripe situasjonen.

I den delen av Lugansk oblast som Mozgovoi i praksis erobret, utryddet han kriminaliteten så og si over natten, på samme måte som Strelkov gjorde i Slavyansk. Dette er ingen liten sak, for som leserne av Chronicles vet, var og er Donbass det mest korrupte og kriminelle området i Øst-Europa. Men når et maktvakuum oppsto og Mozgovoi grep kontrollen, forsvant kriminaliteten nesten fullstendig. Videre oppnådde Mozgovoi dette uten hjelp fra Moskva. Han nektet å underordne seg de offisielle LNR-(Lugansk Folkerepublikk)-myndighetene i Lugansk, og som følge av dette ble hans Prizrak-brigade kuttet av fra statlig støtte.

Likevel oppnådde Mozgovoi mer enn de offisielle LNR-myndighetene med langt færre ressurser. Dette gjorde ham bare enda mer populær i Lugansk, og enda mer hatet i Moskva og blant de offisielle LNR-myndighetene.

Hvorfor kunne ikke Moskva og LNR-satrapiet bringe Mozgovoi under kontroll? Vel, fordi han raskt ble en ekte folkehelt i Lugansk, kunne de ikke bare ta ham åpent. Til tross for Mozgovois ganske voldsomme kritikk av den gjennomsnittlige donbasser, som han pekte ut for deres slavementalitet, ble han elsket av dem likevel. Handlingensmenn er nesten alltid universelt elsket, selv om de utdeler harde ord til sine egne fans. Handlinger taler høyere enn ord og sies på et språk som massene forstår bedre. Mange mennesker klarer ikke å forstå språket brukt av politiske idealister av alle slag om “rettigheter”, “selvbestemmelse”, “rettferdighet” eller lignende. Det fester seg ikke i deres sinn eller hjerter. Men disse menneskene forstår seremonien rundt uniformen, symbolet, flagget – eller det enkle og informative smellet fra geværet og mannen som bruker det.

For Mozgovoi ville det å underkaste seg LNR-myndighetene innebære ikke bare oppløsning av brigaden hans, men også tilbakeføring av det gamle, sjelknusende systemet. Det ville bety tilbakekomst av overvåkere, korrupte chinovniks, etniske mafiaer og så videre. Den eneste forskjellen ville være at det ble styrt fra Moskva i stedet for Kiev – en forskjell lokalbefolkningen knapt ville lagt merke til. Kort sagt, det ville bety at hele den russiske våren var forgjeves. Og dette handlet ikke bare om Mozgovois ego; det handlet om å se opprøret gjennom til målet, i stedet for å selge ut og bli sugd inn i systemet.

Husk at i et av hans tidligste appeller til folket, sa han at de hadde en unik sjanse til å forandre livet sitt, en sjanse gitt dem av den russiske våren. I vestlige dissidentkretser har det blitt en klisjé at alle må vente til enten Jesus kommer tilbake – eller Hitler før det – før de kan gjøre noe. Om sommeren 2014 forstod Mozgovoi imidlertid at det fantes et kort øyeblikk av kaos hvor både Kiev og Moskva hadde slakket på grepene om makten i Donbass, og at det ikke ville komme et nytt slikt øyeblikk for selvorganisering og maktovertakelse. Hans tirader mot bøndene var ikke nedlatende eller en form for elitisme slik vi er vant til fra våre kulturkuratorer. De var oppriktige krav om at folket hans ikke skulle la sjansen gå fra seg og ta et skritt mot frihet.

Mozgovoi gjorde mer enn å bare knuse kriminaliteten i sitt område. Han satte opp fire kafeteriaer som hver dag matet hundrevis av mennesker gratis. Han holdt lokale bedrifter i gang så godt det lot seg gjøre og fjernet detrovdyraktige spionapparatet som tidligere hadde utnyttet dem. Småbedrifter måtte ofte betale FSB, SBU eller lokale etniske mafia beskyttelsespenger for å få lov til å drive virksomhet – dette kalles en krisha. Han sørget også for at fødeavdelinger fungerte og at strømmen var stabil ved å tiltrekke frivillige spesialister fra Russland med sin magnetisme og karisma. Kort sagt: livet var mer stabilt i hans del av Lugansk oblast enn noe annet sted i Donbass, og det på et svært vanskelig tidspunkt i deres historie.

Det mest bemerkelsesverdige: Han gjorde alt dette uten hjelp fra Moskva eller LNR-myndighetene.

Med rette burde han vært et symbol for alle libertarianere og anarkister, og hans lille mini-stat et slags moderne Catalonia. På en eller annen måte tror jeg ikke de vil anerkjenne ham som en av sine egne. I kontrast hevder de “onde” statssinnede monarkister, nasjonalister og til og med kommunister ham som sin egen. Dette sier mye om faktiske politiske preferanser, mener jeg. Under Mozgovoi var det verken aksept for narkotika eller homoseksuell aktivitet, så prosjektet appellerer åpenbart ikke til de to nevnte gruppene.

Et av Mozgovois mest interessante prosjekter, som dessverre ikke ble fullført på grunn av attentatet på ham, var i praksis organiseringen av en slags moderne “Yeoman-krigerkaste” * i Lugansk.

*Yeoman = Fri, ofte selveiende, selvstendig bonde i engelsk tradisjon som var forpliktet tilmilitærtjeneste,som oftest som bueskytter. Det var den engelske langbuen som gjorde kål på blomsten av fransk adelig kavalleri i slaget ved Agincourt på St.Crispiansdagen i 1415. Se Shakespeares berømte stykke om Henrik V. – Red.

Zhuchkovskij:

Våren 2015 viet kommandanten for Prizrak-brigaden mye oppmerksomhet til utviklingen av landbruket rundt Altsjevsk (Mozgovois by). Han gjentok stadig at krigen en dag ville ta slutt, og at grunnlaget for et fredstidslandbruk måtte legges allerede nå. Mozgovoi møtte jevnlig landsbybeboere og roste dem for arbeidet deres. Han fulgte opp kjøretøyparker og utstyr, og lette etter tekniske spesialister som kunne bidra til å øke tempoet i gjenoppbyggingen av landbruket, samt støttespillere i Russland som kunne bidra med moderne byggematerialer og utstyr.

Mozgovoi ønsket at brigaden hans skulle brødfø seg selv med egne hender og ikke leve av russisk bistand. Med dette for øye planla han et system for militært landbruk, der Prizrak skulle produsere sine egne landbruksvarer. Dette var en av Mozgovois hovedplaner: at brigaden skulle forsørge seg selv og ikke leve på statens nåde. Sist gang brigadekommandanten dukket opp på internett, var for å rapportere om fremgangen i planen for militært landbruk.

I en video publisert av Prizrak den 20. mai 2015, med tittelen «Første skritt mot militært landbruk», takker Aleksej dem som støttet brigaden materielt, og sier med lav stemme:
«Kjære venner av Prizrak-brigaden, dere ser her et hjem der 150 små kyllinger hviler. Nå forstår dere hvorfor jeg snakker så stille og rolig, men med enorm tillit til vår framtid.»

Tre dager senere ble brigadekommandanten drept.

Mozgovois opprør mot den moderne verden

Dette kan faktisk betraktes som et ekte “opprør mot den moderne verden”.

Det var også Mozgovoi som kanaliserte sine kosakk-røtter. Hva annet kan man kalle militært landbruk enn en tilbakevending til kosakk-idealet, eller noe liknende det østromerske imperiale Thema-systemet*? Med andre ord, å skape et økonomisk fundament av selvforsyning som var uavhengig av globalistiske myndigheter eller internasjonalt oligarki. Med dette fundamentet sikret, kunne folk selv organisere seg i krigsgrupper i praksis. Og Mozgovoi mente dette på alvor – han ønsket å gå tilbake til en slik kosakk-modell.

Han forsøkte å etablere et krigsråd som skulle omfatte alle de viktigste feltkommandantene i både LNR og DNR [Donetsk Folkerepublikk]. Dette prosjektet, på samme måte som prosjektet med militært landbruk, ble ikke realisert, fordi det bare var mellomnivå-feltkommandanter som ennå ikke var kjøpt av noen av partene, som var interessert. Grunnen til at de store feltkommandantene ikke hadde mot til å slutte seg til Mozgovois idé, var at de alle var avhengige av penger og støtte fra Russland, i motsetning til Mozgovois brigade. Moskva, så vel som de offisielle myndighetene i LNR/DNR, var fast bestemt på at Donetsk og Lugansk ikke skulle danne noen form for samlet sentralregjering, og at de ikke skulle presse uavhengighetsarbeidet for langt. Moskva var opptatt av å bringe disse opprørske territoriene tilbake til Ukraina (selvfølgelig med visse innrømmelser). Mozgovoi, derimot, støttet kun et samlet Novorossiya. Et offisielt militært råd bestående av både LNR- og DNR-kommandanter kunne i teorien være et første steg for å undergrave det separate LNR/DNR-systemet. Dette betydde at kommandanter som sluttet seg til Mozgovois plan, ville risikere sin støtte fra Moskva og vekke sinne hos sine overvåkere. Mozgovoi trengte ikke å bekymre seg for dette, siden han ikke mottok noen støtte, men i praksis hadde nesten ingen andre mot til å gå alene slik han gjorde.

*Thema (flertall Themata) er et administrativt militærdistrikt fra det østromerske riket – Red. Uansett, slik beskrev Mozgovoi sitt resonnement bak krigsrådet:

Jeg er selv en Don-kosakk. Kosakkene hadde en sirkel av atamaner som samlet tok alle viktige beslutninger som påvirket livet. Hvorfor ikke designe krigsrådet etter samme prinsipp som kosakk-sirkelen? Hvert medlem skal ha rett til å stemme, lytte, tale og direkte delta i å avgjøre presserende saker. På denne måten deler vi fullt kollektivt ansvar for det som skjer. Kanskje dette vil fremskynde byggingen av vår republikk.

En journalist spurte Mozgovoi om et slikt krigsråd kunne inkluderes i den formelle regjeringstrukturen i LNR, hvortil han svarte:

Jeg ser ingen motsetning mellom å integrere det i regjeringsstrukturen samtidig som det eksisterer utenfor regjeringen, og fungerer som et kontrollorgan overfor myndighetenes handlinger.

Det var åpenbart at Mozgovoi ønsket at Militærforsamlingen ganske enkelt skulle kontrollere alt av større betydning. Da han sa at rådet kanskje ville fremskynde opprettelsen av republikken, siktet han åpenbart til et samlet Novorossija, siden LNR og DNR allerede eksisterte. Mozgovoi ønsket at en kosakk-inspirert militærregjering skulle få ansvaret for å ta de viktigste beslutningene. Det er synd at han var den eneste store kommandanten som var fullstendig villig til å stå alene og ikke ta imot noen sølvpenger fra Kreml. Mange andre mektige kommandanter, som riktignok motvillig samarbeidet med Moskva – i motsetning til Mozgovois totale ikke-samarbeidspolitikk – endte likevel opp like døde som Mozgovoi, sannsynligvis på grunn av de samme bødlene.

Det betyr ikke at jeg har mindre respekt for folk som Givi, Dremov, Belzer, eller for den saks skyld til og med Zakhartsjenko. Det er bare det at tiden (etter min mening) har vist at Mozgovois kompromissløse holdning var riktig. Alle disse mennene var ikke mindre personlig modige enn Mozgovoi, men tilsynelatende stolte de mer på Moskva enn på hverandre. Det Mozgovoi ønsket, var at alle disse mennene skulle komme sammen og styre krigen sin på egen hånd. Ja, de ville hatt langt færre ressurser i et slikt tilfelle, men å forvalte det de hadde i fellesskap, uten de vanvittige underslagene og korrupsjonen som fulgte som en (stilltiende) betingelse for Moskvas velgjørenhet, gir meg en mistanke om at forskjellen ikke ville vært så stor. Tross alt var det ikke slik at LNR-/DNR-militsene var spesielt godt bevæpnet i februar 2022 heller. Til tross for åtte år med Moskvas påståtte støtte, så var de fortsatt sjokkerende dårlig utrustet og dårlig trent, slik den påfølgende krigen viste.

Et godt eksempel på hva Mozgovoi mente med en Folkets Myndighet, ble vist den 25. oktober 2014, da han holdt en slags Folkets Rettssak over en politimann anklaget for å ha voldtatt en tenåringsjente, og en narkoman nynazist anklaget for å ha hjulpet ukrainere. Prizrak-brigaden inviterte byens innbyggere til å komme og avgjøre hva som skulle gjøres med de anklagede.

Zhuchkovski skriver:

«Hallo, innbyggere av Altsjevsk», sa Sjevtsjenko (nestkommanderende i Prizrak-brigaden). «Vi har invitert dere hit i dag slik at vi på denne jorden endelig kan gjennomføre en domstol etter folkets lov. Vi, folkets milits, ber dere om å avgjøre skjebnen til disse to personene med tildekkede ansikter» (de tiltalte hadde på dette tidspunktet bind for øynene), «som etter vårt syn har begått foraktelige og skitne forbrytelser. Vi ønsker, for første gang på mange år, at loven skal håndheves slik folket selv finner det riktig. I samsvar med dette vil alle deres stemmer bli tatt i betraktning. Etter vår mening (brigadens) krever forbrytelsene begått av disse personene den strengeste formen for straff.»

«Jeg vil snakke om rettferdighet», sa Mozgovoi, som satt i nærheten.
«Ja, og fremfor alt må rettferdigheten skje», la Sjevtsjenko til.

Etter at etterforskerne i Prizrak-brigaden (på dette tidspunktet utførte brigaden ofte oppgaver som vanligvis forbindes med politiet) hadde gått gjennom detaljene i saken som gjaldt politimannen anklaget for å ha voldtatt jenta – hva de hadde avdekket og hvilke konklusjoner de hadde trukket – anbefalte de at mannen skulle skytes.

Da tok Mozgovoi mikrofonen og sa:

«Dere har lyttet til informasjonen og forstår essensen av forbrytelsen. Nå vil jeg at dere skal forstå hvorfor vi har kalt dere hit og hvorfor vi gjennomfører denne retten. Selv om denne retten ikke stemmer overens med de offisielle normene for rettspraksis ifølge jurister, så stemmer den overens med folkets autoritet. I dag har dere deres første sjanse til å manifestere dere som et aktivt sivilsamfunn hvis ord og meninger teller. I dag har dere deres første sjanse til å dele fullt kollektivt ansvar for det som skjer. Hver og en av dere må forstå at byggingen av en ny stat ikke avhenger av én eller to personer. Hver og en av dere må yte konkrete bidrag. Før dere tar noen avgjørelser her i retten, tenk nøye først. Alle har rett til å tale her, det er derfor mikrofonen finnes. Vi har vært tvunget til å tie hele livet, men nå har alle rett til å tale.»

På et høyere nivå ville det militære rådet selvfølgelig avgjort større saker, men det betyr ikke at Mozgovoi ønsket en slags karikert militærdiktatur som vestlige har blitt opplært til å skjelve av ved tanken. Faktisk snakket Mozgovoi ofte om at det å ha bevæpnede soldater på gatene i sivile saker var frastøtende. Men tilbake til retten, der det var faktisk en livlig diskusjon blant innbyggerne angående politimannen, der de fleste krevde at han skulle skytes, mens et mindretall skyldte på jenta for å være en hore. Politimannen var også et nylig medlem av brigaden, selv om han aldri hadde kjempet. På et tidspunkt spurte en kvinne brigadens ledelse hvordan de kunne ha latt en slik mann bli med. Sjevtsjenko, Mozgovois nummer to, svarte:

Vel, vi ber dere, folket, om å avgjøre hans skjebne, og vi er folkets milits. Vi anser oss selv som en del av folket. Vi pågrep en forbryter, samlet bevis og la alt frem for dere, og skjulte ingenting – i motsetning til de tidligere myndighetene, som dekket over alt. Vi skjulte heller ikke at han var en av oss.

Kvinnens spørsmål trigget Mozgovoi en del og han grep mikrofonen etter Sjevtsjenko:

Dere bebreider oss fordi han var blant oss, men jeg har et spørsmål selv: hvor var dere da han levde blant dere? Da han endte opp hos oss, ble han raskt stilt for retten, som dere kan se. Hvor var dere, kjære medborgere, da han var blant dere?

Etter Mozgovoi tok en av etterforskerne fra Prizrak ordet og spurte sarkastisk:

Kunne Ananjev (den anklagede politimannen) ha løst problemet sitt og unngått rettssak under de foregående makthaverne?

Den kollektive avstemningen blant de fremmøtte innbyggerne endte med å gå imot å skyte politimannen, men gikk inn for å skyte den narkomane nynazisten. Boken presiserer ikke hvor lenge politimannen satt i fengsel, eller hvor lang tid det tok før nynazisten ble skutt. Mozgovoi ble drept, og hele systemet han forsøkte å bygge opp ble demontert. Hele rettssaken endte dermed med å være forgjeves.

Før avstemningen om hva som skulle skje med politimannen ble foretatt, så tok Mozgovoi igjen ordet og sa:

Jeg vil gjenta at det er dere som utgjør den høyeste autoriteten som vi (brigaden) kjemper for. For en Folkets Myndighet. Hvis dere tror at det i framtiden vil komme en eller annen gammel byråkratisk bestefar og ordne opp i alt, tar dere feil. Det er på tide å ta saken i egne hender. Alt. Fra domstolene og helt til alt annet – alle økonomiske og politiske spørsmål. Deres tid er kommet, folkens. Våkn opp!

På dette tidspunktet tok en kvinne mikrofonen og sa at hun støttet å skyte politimannen, slik brigadens etterforskere hadde anbefalt. Sjevtsjenko svarte at det krevdes en kollektiv avstemning, fordi brigaden ikke var den endelige autoriteten – folket er det. Etter den kollektive, helt ikke-anonyme offentlige avstemningen var det likevel ikke nok stemmer for henrettelse, et utfall jeg personlig er enig i. Denne artikkelen er allerede lang, så jeg kan ikke ta med alle detaljene her som brigadens etterforskere avdekket, men det fremstår åpenbart at ja, politimannen var et svin (slik mange politimenn er), og tenåringsjenta (15 år gammel) faktisk var en uforbederlig hore (slik …). Min lesning av detaljene i saken tilsier at hun hadde sex med politimannen i bytte mot tilgang til narkotika. Det finnes mange slike tilfeller. Hvis rettssaken hadde handlet om at en politimann solgte narkotika til mindreårige, da – greit – burde han vært skutt. Men brigadens etterforskere rammet det inn som at det handlet om at politimannen voldtok jenta. Dette sporet hele prosessen av.

Antagelig ville de ha trukket konklusjoner og finjustert tilnærmingen sin for fremtidige rettssaker. Sannsynligvis var brigadens etterforskere generelt positive til å skyte korrupte politimenn, og denne fyren var tydeligvis en slik, og de antok bare at vanlige folk til stede ville “forstå” det. Men siden kvinner var til stede og hadde rett til å uttale seg, ble alt gjort til et spørsmål om jenta, noe som gjorde at mennene instinktivt tenkte “vent litt, hun var åpenbart en hore”. Saken er at kvinner ikke har noe å gjøre med denne typen saker, og Mozgovoi, som kosakk, ville ha visst at kvinner ikke styrte noe annet enn husholdningen i kosakktiden.

Men hele dette prosjektet var knapt kommet i gang, så løsningen på det moderne kvinneproblemet hadde ennå ikke dukket opp. Det forblir en underholdende anekdote om “folkets makt”, og om noe, rettferdiggjør det Mozgovois harde ord om kvaliteten på offentligheten til en viss grad.

Likevel: en militær-agrar kaste, et militært ledelsesråd som arbeider med de store spørsmålene, og et folk som er sterkt involvert og styrer daglig rettspleie samt lokale økonomiske og politiske spørsmål – dette går rett til kjernen av hva Mozgovois overbevisning egentlig handlet om. Ingen sikkerhetstjenester, ingen byråkrater og ingen etniske kriminelle. Alt kan virke fryktelig naivt og utopisk, antar jeg, men Mozgovois svært kortvarige eksperiment var faktisk vellykket helt frem til hans drap. Han var en høyt elsket mann.

Han var også skremmende nok til at Moskva rett og slett måtte drepe ham.

Ifølge Zhuchkovskij, hvis man analyserer Mozgovois appeller til folket, er det tre overordnede temaer han svært ofte kom tilbake til. Det første er Folkets Myndighet. Det andre er «antifascisme» (ja, jeg vet ironien, men bli med meg litt til). Og det tredje er anti-oligarki. For å holde denne artikkelen lesbar skal jeg ikke bruke for mye tid på det første, fordi eksemplene jeg allerede har gitt viser hva han mente. I bunn og grunn er det en appell om å slutte å ha en slavementalitet overfor staten og oligarkene.

I samtaler med sine nærmeste medarbeidere i brigaden indikerte Mozgovoi at dette i praksis, på lang sikt, ville innebære at spesialister innen de respektive fagfelt løste problemer på lavest mulig nivå, i samarbeid med lokalsamfunnene. Jeg har hørt dette konseptet forklart tidligere som “distributisme*”. Gitt at Prizrak-brigaden mente korrupte embetsmenn burde skytes av prinsipp, ville dette legge til rette for en overføring av makt nedover til spesialister i tekniske fag som arbeider i tandem med lokalsamfunnene de vanligvis selv er en del av. Med “spesialister” mener vi faktiske ingeniører, bønder, folk som driver gruver og reaktorer osv. Vi snakker åpenbart ikke om sikkerhetsfolk og byråkrater som styrer ting, slik man hadde under kommunismen eller i det nåværende systemet.

*Distributisme er en økonomisk og sosial idé som ønsker å spre eierskap av produksjonsmidler (som jord og bedrifter) bredt i befolkningen, i stedet for å samle det hos staten eller store selskaper. Kjente tenkere her er HillaireBelloc og G.K Chesterton – Red.

La os så bevege oss til det mye mer kontroversielle emnet «anti-fascisme», fordi jeg vet at en del lesere vil trigges og anti-russisk innstilte lesere vil kaste seg over denne typen uheldig og ladet retorikk. Jeg lar biografen Zhuchkovskij starte:

«Anti-fascisme utgjorde nærmest en offisiell ideologi ved begynnelsen av opprøret i Lugansk. Under krigens første måneder snakket brigadekommandanten ofte om fasvcisme i Ukraina og refererte til militsen som «anti-fascistisk». Dette synet hans utviklet seg definitivt evolusjonært med tiden.»

Ettersom Mozgovoi ble mer og mer desillusjonert over Moskva and dets LNR-satrapi*, stoppet han alt snakk om fascisme.

*Satrapi = Administrativt område fra oldtiden, særlig kjent fra Perserriket, som ble ledet av en satrap. – Red

Zhuchkovskij:

Ved begynnelsen av 2015, da Mozgovoi ble spurt om sine første kontakter med fascister som hadde deltatt på ukrainsk side av konflikten, svarte han at

«Ja, jeg ser nå ingen fascister der. Ingen Hitler og ingen Goebbels. Rent generelt er de bare gårsdagens arbeidere. Det er ikke riktig å anklage den ukrainske befolkningen for å være fascister. Når vi endelig forstår hvem som styrer hjernene våre, så kanskje vi kan stoppe med å drepe hverandre?»

Mozgovoi snakket med en journalist om fascisme:

Journalist: Jeg vil fortelle deg om hvordan det i Italia finnes en reell, uavhengig antifascistisk bevegelse.

Mozgovoi (avbryter): Min kjære, det finnes ingen virkelig fascisme. Den antifascistiske bevegelsen … du vet, det er som med en datamaskin … det finnes et virus og et antivirus, og én og samme person skaper dem begge.

Journalist: Så du mener det ikke finnes noen fascisme i Ukraina?

Mozgovoi: Det er bare forretning, ikke noe mer. Man skaper én bevegelse og deretter en annen for å bekjempe den. Man tjener på og kontrollerer begge ender.

Om fascismen, så skrev Mozgovoi:

«Alle kjemper mot fascisme i alle dens former. Alle sider er pliktige til å høytidelig erklære en slik kamp for å vise at det er fascisme blant motparten. Det skjer slik sett med god grunn, for dem blant oss som overlevde Den Store Fedrelandskrigen med faktiske fascister, vil lett trigges til å begå selvmorderisk brodermord. Ja, brodermord og ikke krig. Selvsagt! Den såkalte «gjenkomsten» av fascismen.Kjære borgere – Vil dere ha en fiende? Dere vil da få en fiende. Over hele internett og sosiale medier har vi alle slags slagord, symboler og propagandistisk klokkeringing. Det finnes mengder av disse møtene med unge mennesker utkledd som nazister. De dukker opp som paddehatter. Det skjer fordi det er viktig å ikke bare skape et fiendebilde, men fordi det fiendebildet må distribueres og promoteres. Men plutselig er det ikke så troverdig lenger. Av en eller annen grunn, så er det ikke mulig å lokalisere alle disse unge fascistene. I stedet er det mobiliserte arbeidere, bønder og profesjonelle soldater som tas til fange og som ikke har særlig med fascisme å gjøre. Reis ut for å bekjempe fascismen, og du vil møte folk som er like deg selv. Hvorfor er de like på oss selv? Fordi de også fyller ørene og øynene sine med den samme dritten som vi gjør. Hvem er vi for dem? Fascister, selvsagt»

Jeg håer dette er nok til å overbevise dere om at Mozgovoi slett ikke var noen Saker/Zanon-type anti-fascist, eller en Kreml-type antifa, multikulti-kriger.Hva angikk Mozgovoi, så var hele striden bare en mer eller mindre konstruert slakt, der begge sider ble vist bilder av den andre siden som var ment til å øke hatet. Jada, der finnes falskt konstruerte nynazister i Ukraina, men de eksisterer bare fordi «noen» mente deres eksistens var nødvendig. Som Rurik har forklart, så var mange av topplederne israelske, FSB eller SBU-assets. I ukrainske medier ble Donetsk-opprørerne fremstilt som en bokstavelig talt invaderende russisk hær. Mozgovoi sa at de ble fremstilt som «fascister», men hele poenget med bruken av ordet «fascist» er at det bare betyr fælt som du er pliktig til å opponere mot. For å i det hele tatt å rettferdiggjøre å gripe til våpnene i vår tid, så må du på en eller annen måte kunne vise til eksistensen av «fascisme» hos motstanderen.

Det er det samme i USA, hvor MAGA tror at de bekjemper det fascistiske venstre og de sosiale rettferdighetskrigere mener at de kjemper mot det fascistiske høyre. (Eller i Europa, der liberalere av alle avskygninger mener de alle kjemper mot fascisme – Red.) Det ukrainerne ble vist, var bokstavelig talt en invaderende, fascistisk hær, fori en ukrainer ville være forpliktet til å bekjempe slikt og derfor la seg verve til å dø i Donbass. Og ja, til denne dag har den russiske siden blitt referert til i vestlige og ukrainske medier som et fascistisk spøkelse. (Som selvfølgelig har sitt motstykke i den vestlige propagandaen, der russerne og Putin er fascister – Red.)

Mozgovoi gjennomskuet dette bedraget.

Zhuchkovskij fortsetter:

Når vi snakker om fascismen i Ukraina, så viser vi til folk som marsjerer rundt med fakler og nazisymboler, som bevis for dette. Fascismen er derimot ikke ideologien til den ukrainske regjeringen og lederne av den ukrainske regjeringen er vanligvis ikke ukrainere i det hele tatt. I Ukraina har det dannet seg et oligarkisk klansystem og dets medlemmer agerer bare med egen berikelse og makt for øye. Det er derfor lønnsomt for dem å ha radikalere eller nazister på lønningslisten. Til og med de jødiske medlemmer av de ukrainske styresmakter har ingen betenkeligheter med å samarbeide med dem som bruke nazisymboler eller symboler tilhørende UPA. Av disse grunner så ikke MozgovoiNovorossiyas fiender som primært en abstrakt fascisme og heller ikke den ukrainske regjerning selv, men i stedet så han det oligarkiske konglomeratet som profiterte på krigen i Donbass som fienden.

Jeg tror at jeg til nå har klart å visehovedgrunnenefor hvorfor Mozgovoi til slutt brøt med Moskva.

Mozgovoi erklærte de jødiske oligarkene som tjente på krigen som de primære skurkene, noe som er et veldig viktig poeng, men det går begge veier. Mozgovoi visste godt at Den Russiske Våren ble kvalt av Moskva mens han fortsatt levde, på vegne av de samme oligarkklannene. Nærmere bestemt den jødiske mafiaen i Donbass. Han visste at Mariupol ikke ble frigjort i 2014 eller 2015, fordi det ville ha truet Akhmetovs personlige forretningsinteresser, for eksempel.

Noe som opprørte Mozgovoi var LNR/DNR-myndighetenes manglende evne til å rense Donbass for det gamle byråkratiet. Det vil si de samme chinovnik’ene* som hadde jobbet under Janukovitsj’ regime, var fortsatt i maktposisjoner. Hvem jobbet disse chinovnik’ene egentlig for? Faktisk ryddet Kiev byråkratiet mye grundigere enn LNR/DNR gjorde. Dette ble gjort til fordel for oligarkene i Dnipropetrovsk (Kholomoisky) og på bekostning av Donbass-klanen. Med andre ord var det en intern oligarkkonflikt.

• *Embetsmann/statstjenestemann i russisk tradisjon.

LNR/DNR-regjeringene lot detdonbassiske oligarkbyråkratiet, som Janukovitsj var en del av, bli stående, men Donbass-oligarkiet hadde absolutt ingen interesse av å frigjøre Donbass fra Kiev. Det de ønsket, akkurat som Kreml, var å få tilbake sin plass ved bordet i Kiev. Videre, som allerede nevnt, hatet folk i Donbass Janukovitsj og alle oligarker generelt, Donbass-klanen inkludert.

Mozgovois rensing av korrupte tjenestemenn i hans område av Lugansk gjorde hans territorium til det mest stabile og levelige mens han hadde kontroll der, og dette er blant mange grunner til at han var så elsket av bøndene og hatet av Moskva og LNR/Lugansk-satrapiet.

I oktober 2014 satte en ukrainsk journalist opp en videokonferanse der et par offiserer som hadde kjempet på Ukrainas side under Ukrainas ATO (Joint Forces Operation) mot Donbass, snakket med Mozgovoi. Det faktum at journalisten ønsket dialogen spesifikt med Mozgovoi, viser den respekten han ble holdt i. Noen fragmenter av denne samtalen belyser den anti-oligarkiske kjernen i Mozgovois generelle filosofi. Hans vilje til å snakke offentlig med ukrainske militæroffiserer som likeverdige, viser også at han ikke identifiserte dem som sin egentlige fiende.

Mozgovoi til de ukrainske offiserene:

I hovedsak består troppene på begge sider av vanlige folk som våre oligarkiske herrer bruker som personlige gladiatorer. Det er slik jeg ser det. Rent generelt ønsket folk på Maidan å fremtvinge positiv endring. Ideen om Maidan er ikke særlig forskjellig fra våre idealer. Jeg har personlig alltid stått for det faktum at vi ikke kjemper mot det ukrainske folk. Først og fremst kjemper vi for rettferd og rett. Vi kjemper for å fjerne oligarkiet i samfunnet vårt og deres representanter i maktposisjoner, fordi forretningslivet og oligarkiet er som giften fra en klapperslange.

Selvfølgelig, avhengig av hvem Mozgovoi primært henvendte seg til, kunne retorikken hans skifte. For eksempel, når ordene hans var ment først og fremst for ukrainere, understreket han sympati med Maidan og at han ikke først og fremst kjempet mot ukrainere. Når ordene hans var ment for russiske lyttere, kunne han snakke om å storme og bombe Kiev. Etter min mening er det likevel ingen virkelig motsetning her. Mozgovoi ønsket å se den russiske våren helt til endes, og å ta Kiev ville være den fysiske/geografiske uttrykkelsen av den seieren. Den ene konstante temaet i retorikken hans, som forble uansett hvem det primære tiltenkte publikum var, var hans totale motstand mot oligarki.

Mozgovoi i et annet intervju:

Til denne dag har vi ikke ødelagt de fiender som arbeider i våre egne rekker. Inntil de er ødelagt, kan vi ikke gå fremover.

(Det er åpenbart hvem Mozgovoi refererer til som «fiender i egne rekker», og det er ikke bare SBU-spioner).

 Journalisten spør deretter Mozgovoividere om hva som skal skje når de har håndtert fiendene i egne rekker:

• Vi går direkte til Kiev, svarte Mozgovoi

Så målet ditt er Kiev?

• Målet er å frigjøre hele Ukraina fra oligarkene og de korrupte chinovnik’ene. Kanskje på tide å slutte å slite for dem som allerede har personlige formuer som overstiger statsbudsjettet flere ganger? Det er på tide at dedelerlitt.

Journalisten: Det er jo samme mål som Maidan-folket hadde. Jeg ser ingen forskjell.

• Det er akkurat det jeg ikke forstår. De som står oss imot kjemper nå for oligarkenes interesser. Jeg hadde gladelig inngått en avtale med vanlige soldater og offiserer. Med vanlige folk som stod på Maidan-plassen. Vi har samme interesser som dem. De vil være frie. Er det virkelig verdt det for oss å kjempe? Helt siden Teutoner-riddernes dager har det vært åpenbart at det ikke er verdt det å komme i klammeri med slaverne. De som kommer med sverd, blir drept. Derfor er det bedre å å plassere sverdet i hendene på en annen slaver og tvinge slaverne til å kjempe mot hverandre. Vår oppgave er å få våre brødre til å forstå at vi er ett og det samme og at vi har felles mål med dem.

Journalisten: Men du ønsker å storme Kiev?

• Hvorfor ikke? De tillates å storme Lugansk og Donetsk. Kiev er bedre enn de byene.

Journalisten: Og etter Kiev? Videre mot vest?

• La oss se hva som hender. Hvis soldatene på den andre siden til sist forstår at de kjemper mot seg selv, så kan alt avsluttes samme dag.

Journalisten: Hva er din mest presserende plan?

• Å motta et batteri Tochka-U * fra Europa et sted og slå til mot Kiev. La dem svare for blodbadet i Donbass.
• *Sovjetisk/russisk kortdistanse ballistisk missilsystem

Journalisten: Har den ukrainske hæren anvendt dette systemet mot dere?

• Bokstavelig talt for et par dager siden slo de til mot byen Rovenki, i Lugansk-regionen. Hvis fienden vil kjempe med slike metoder; hvorfor skal vi ikke svare på samme måte?

Zhuchkovskij mener at Mozgovoi demonstrerte mer blodtørst enn vanlig ved dette intervjuet, på grunn av typen publikum han henvendte seg til; nemlig en liberal, europeisk journalist. Han visste også ta ordene hans ville høres eller leses av lokale russere.Lokale russere trengte å høre at Mozgovoi kjente til det nylige missilangrepet på en by i Lugansk, og at han ikke var likegyldig til denne forbrytelsen. I motsetning til Moskva ville Mozgovoi ikke late som om ingenting hadde skjedd og at alt var i orden; derfor sa han at han kunne akseptere å slå tilbake mot ukrainerne med samme midler. Likevel hamret Mozgovoi i denne utvekslingen inn det han alltid hamret inn: at den virkelige fienden var oligarkiet. Han viser en naturlig, intuitiv forståelse for hvordan man fremstiller seg selv som leder og hvordan man får folk til å reagere.

I et annet intervju gir Mozgovoi flere detaljer om hva en seier innebærer:

• Seier er ikke bare slutten på militære handlinger. Den innebærer også en endring i menneskehetens verdensbilde og måte å resonnere på. Det er et øyeblikk med grunnleggende forandring. Vil mennesket fortsette å leve innenfor rammene det er blitt drevet inn i, eller vil det frigjøre seg fra disse rammene? Vi har nå en mulighet til å begynne å tenke selv. Hvis vi ikke begynner å tenke uavhengig og ta avgjørelser om våre egne saker, kan vi ikke erklære seier. Da vil alle ofrene ha vært forgjeves.

Journalisten spør ham om han planlegger å oppnå disse endringene gjennom geværløpet (man må virkelig mislike disse sleipe kulturkriger-journalistene).

– Nei. Begge sider har allerede gått løs på hverandre med rifler. Det skal ikke mye til for å forstå at du i realiteten kjemper mot ditt eget speilbilde. På den ene siden står en taxisjåfør, og på den andre siden står det også en taxisjåfør. Hvem kjemper han mot, og for hva? Mot oligarkiet og for et bedre liv? Vel, til den ene sier de: «Du kjemper for landet ditt som russerne har okkupert», og til den andre sier de: «Du kjemper mot fascismen.»

Journalisten svarer da at i henhold til Mozgovois logikk, så vil seieren komme når alle legger ned våpnene. Til dette svarte Mozgovoi:

• Om de bare legger ned våpnene, så kan de alltids plukkes opp igjen. Seieren kommer når alle forstår hva og hvorfor.

Mozgovoi tenkte åpenbart stort, slik det sømmer seg en virkelig større-enn-livet-skikkelse. Hvor ofte raser ikke vi selv mot NPC-er* som foretrekker pene løgner og bullshit? Mozgovoi snakker om intet mindre enn å frata befolkningen retten til å være NPC-er – med makt. En slags tvungen masse-«red-pilling». Med folkedomstolen krevde han rett ut at folk skulle begynne å ta skjebnen i egne hender. For at mennesker bokstavelig talt skal forstå «for hva og hvorfor», kreves det at hele det ideologiske komplekset i etterkrigstidens sivilisasjon (i det minste) blir styrtet. Mozgovoi snakker om direkte eksistensielle spørsmål knyttet til selve naturen i våre politiske og økonomiske systemer. Og folk tok ham svært alvorlig.

Sannsynligvis fordi han hadde en hær, ikke bare en Substack-blogg.

*Non-playercharacter. En figur i et spill som ikke styres av en spiller.

Etter min ydmyke mening kan en leder av Mozgovois kaliber – som kan snakke ikke bare om lokale problemer og borgerkrig, men også om eksistensielle spørsmål som angår menneskeheten som sådan – bare oppstå i Russland. Jeg sier dette som en vestlig person: Vesten er så desillusjonert, så kynisk, så materialistisk og så … borgerlig, at denne typen tale enten går rett over hodet på folk fordi de ikke forstår den, eller blir avfeid som uviktig fordi de ikke ser hvordan den henger sammen med boligflipping og det å gråte til psykologen over at man ikke har noen venner. For den smarte, kalkulerende vesterlendingen dreier alt seg tross alt om konkurranse og om å få folk til å like deg gjennom å skaffe seg berømmelse, forbindelser og penger, i et endeløst «hunden spiser hunden»-kappløp til toppen av møkkahaugen. Jeg mener ikke å inkludere alle vestlige mennesker i denne kritikken, men å påpeke at dette faktisk er den dominerende kulturen her. Kulten rundt ekstroverten, spåmannen og den kjaptsnakkende selvutviklingsguruen eller PowerPoint-selgeren, er det som dominerer den amerikanske psyken (og grunnet kulturimperialismen også i forlengelsen den europeiske – Red). Mozgovoi snakker ikke om nettverks-triks eller investeringsmuligheter i pensjonsfond, og derfor ville han av de fleste blitt oppfattet som en som spyr ut barnslig og tåpelig nonsens.

Det var selvsagt også mennesker fra hele verden som ble berørt av Mozgovois grublende refleksjoner. Ingen fra Nord-Amerika, men likevel. Videre – slik alle «Stalkers» burde vite – har Strelkov et velfortjent rykte for å være kanskje den vanskeligste, og til tider nærmest umulige, kommandanten å samarbeide med, til tross for hans ukorrumperbarhet og kompetanse. Likevel er Mozgovoi bokstavelig talt den eneste sentrale skikkelsen fra den russiske våren som han aldri har sagt et vondt ord om. Jeg tar med denne observasjonen for å understreke at den eksistensielle karakteren i Mozgovois filosofi ikke ble gjort narr av eller bagatellisert av noen av hans samtidige. Den kulturelle koden i Øst-Europa er fortsatt annerledes nok til at slikt ikke blir latterliggjort eller stemplet som «incel-prat»* eller noe tilsvarende flåsete og nedsettende.

*Incel er en person – ofte en mann – som identifisere seg som ufrivillig enslig, altså en som ønsker et romantisk eller seksuelt forhold til kvinner, men ikke oppnår det.Involuntarycelibate på engelsk- Red

Et annet eksempel på hvordan Mozgovoi viste sin evne som leder – en som forsto landsmennenes sinne og kanaliserte det mot å identifisere den virkelige fienden – kom til syne i en annen videosamtale med ukrainske journalister og soldater. Han begynner med å kreve å få vite hvorfor ukrainerne skyter Tochka-U-missiler mot Donetsk:

Kan dere forklare hvorfor dere skjøt med Tochka-U missilier mot oss i Donetsk i dag?

Ukrainerne svarer at de lurer på det samme og om det er en slags «tredjeparts hånd» i virksomhet. Mozgovoi griper umiddelbart muligheten og sier:

Det skal jeg fortelle dere.. Her snakker vi om en tredjepart. Denne tredjeparten arbeider for å så splittelse, for å splitte og herske. Denne tredjeparten er ingen ringere enn sikkerhetstjenestene. Den samme SBU og FSB (henholdsvis Ukrainas og Russlands sikkerhetstjenester), etterkommere av KGB. De har én og samme lærer, og nå ser vi resultatene av arbeidet deres. Så lenge vi ikke rydder opp i dette, så lenge vi bare sitter og drikker vodka, vil alt dette være fullstendig nytteløst.

At Mozgovoi nevner FSB i samme åndedrag som SBU, taler for seg selv.

Sett fra Zanons* ståsted erklærte han seg dermed som en forræder mot multipolariteten. Tanken om at SBU og FSB (og de andre etterretningstjenestene) samarbeider og driver en transnasjonal «etterretningsstat» (opprettet av Andropov), er en idé som burde være kjent for lesere av Chronicles.

*Zanoner en slags mutasjon avQAnon, her forstått som «prøve å redde narrativet».

Dette er en av ukrainernes kommentar under samtalen med dem:

• Vel, som det ender opp, sitter vi her hjelpeløse og kan ikke gjøre en dritt, som en hund som forstår hva som skjer, men som ikke kan snakke.

Zhuchkovskij kommenterer så videre denne meningsutvekslingen mellom ukrainerne og Mozgovoi:

De som deltok i diskusjonen, kunne virkelig ikke gjøre noe som helst. Ukrainernes hjelpeløshet blir tydelig illustrert når en av dem sammenligner dem alle med hunder. Ikke bare fordi tredjepartens makt var langt større enn deres egen, men også fordi få i Ukraina var villige til å uttrykke de samme tankene.

Jeg tror vi alle sammen kjenner oss igjen i dette.

Dette er nettopp hvorfor Mozgovoi insisterte så hardt på hvorfor det var så viktig å gripe sjansen som Den Russiske Våren tilbød. Ved neste samtalkemed ukrainerne, var der en da ukjent, men nå nokså kjent journalist i Russland og Ukraina tilstede, ved navn Tatjana Montian. Hun ble senere en nær samarbeidspartner med Murz (nå død)og Vladimir Grubnick (Donbass-veteran sjikanert av FSB). Under samtalen sa Montian:

Disse oligarkene har satt oss opp mot hverandre og bruker oss som kjøtt og forhandlingsbrikker for å få innrømmelser fra hverandre. Hva er poenget med å drepe hverandre for disse idiotene?

Mozgovoi svarte entusiastisk at det var hyggelig å snakke med en intelligent kvinne (hvor sjeldne de er!) og at han ikke hadde noe ønske om å krige meningsløst, men at han heller ikke kunne leve i samme land som oligarkene. Derfra sørget Mozgovoi og ukrainere sammen over hvor vanskelig det var å forene seg og styrte den virkelige felles fienden.

I løpet av noen måneder ble Mozgovoi forbudt å ha videre diskusjoner med ukrainere. Om han ville ha etterkommet LNR-myndighetenes pålegg er ukjent, siden han ble myrdet ikke lenge etter at han fikk beskjed om at han ikke kunne ha flere videosamtaler. For å demonstrere hykleriet fra LNRs side, fortalte Jurij Sjevtsjenko – mannen som ble kommandant for Prizrak-brigaden etter Mozgovois drap, og som vi møtte under folkedomstolen – at han fikk beskjed av lederen for Lugansk-satrapiets regjering om at «det vil aldri bli noen Novorossija». Så den samme regjeringen som sa til Mozgovoi at han ikke kunne ha videosamtaler med ukrainere, var også fast bestemt på at det aldri ville bli noeNovorossiya, som tilsynelatende var saken tusenvis av folk i Donbass kjempet for. Dette betyr at Lugansk og Moskvas motstand mot Mozgovois initiativ ikke handlet om at Mozgovoi begynte å nærme seg de såkalte «anal-satano-nazistene».

Det handlet tvert imot om noe helt annet.

Dr. Livcis etterord:

Jeg føler fortsatt at jeg ikke har fått yteMozgovoi rettferdighet, og faktisk vist hvor sentral han var for Den Russiske Våren. Mozgovoi skapte aldri noe manifest eller politisk program, men likevel var hans gjerninger og ideer de mest konkrete uttrykkene for hva den russiske våren var, eller kunne ha vært. Strelkov er selvfølgelig ikke mindre ikonisk enn Mozgovoi, men Mozgovoi var rett og slett til stede lenger enn Strelkov og styrte sin egen del av Donbass lenger enn Strelkov. Videre hadde Mozgovoi en vilje til å snakke med ukrainere, noe Strelkov aldri ville ha vurdert, først og fremst på grunn av personlige forskjeller. Og når Mozgovoi snakket med ukrainere, fulgte alle med og lyttet. Det var uhørt og utenkelig – og likevel gjorde han det.

Mozgovoi handlet ikke bare om å frigjøre Donbass fra Kiev, Mozgovoi handlet om å tvinge mennesker generelt til å revurdere forholdet til seg selv og sin regjering, og til og med til å endre selve forståelsen av hva det betyr å være menneske. Ja, jeg vet. Som jeg sa, en slik skikkelse kunne bare oppstå i Russland, hvor folk fortsatt tillater seg å undre høyt over slike ting fra tid til annen, og det er nettopp dette som gjør at denne «våren» er en russisk én, i tillegg til hvor den fant sted.