Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kurt Guldvik, Oppdal
Ja, da er man såtil de grader opptatt av menneskerettigher.
Norge liker å kalle seg en rettsstat. Et humanistisk fyrtårn. Et land som setter menneskerettigheter høyest av alt.
Men bare for noen.
For samtidig som staten bøyer seg baklengs for å beskytte kriminelle utlendinger mot utvisning. Fordi deres familieliv er hellig. Så går den samme staten brutalt inn og river norske familier fra hverandre uten dom, uten jury og uten skyld bevist.
Dette er ikke bare inkonsekvent.
Det er moralsk schizofrent.
Vi får nå vite at personer dømt for grov vold, narkotikaforbrytelser og seksuallovbrudd kan bli i Norge i tiår. Ikke fordi de har gjort seg fortjent til det. Men fordi staten mener det vil være for hardt å bryte familiebåndene deres.
Les mer:
For hardt.
La den setningen synke inn.
For når en norsk mor eller far står foran barnevernet gjelder plutselig ikke samme logikk. Da kan barnet fjernes permanent. Samvær reduseres til noen få timer i året. Kontakt saboteres systematisk. Og båndet mellom foreldre og barn brytes. Ikke som siste utvei, men som forvaltningsvedtak.
- Ikke etter en straffedom.
- Ikke etter vold.
- Ikke etter overgrep bevist i retten.
Men etter vurderinger.
Vi har altså et system der staten sier:
- En dømt kriminell → må beskyttes mot familiesplittelse
- En ustraffet forelder → kan miste barnet for alltid
Hva slags rettsstat prioriterer slik?
Myndighetene forklarer at det handler om menneskerettigheter. Men da må spørsmålet stilles:
Er menneskerettigheter universelle – eller er de selektive?
For hvis retten til familieliv er så grunnleggende at selv alvorlige lovbrytere ikke kan sendes ut av landet, hvordan kan den samme retten opphøre når staten selv ønsker å overta foreldrerollen?
Og hva kaller man et system der staten vet at mennesker brytes ned psykisk, at liv går i stykker, at enkelte tar sitt eget liv etter inngrepene — men likevel fortsetter praksisen?
- Omsorg?
- Eller makt?
Det mest oppsiktsvekkende er ikke enkeltsakene.
Det er prinsippet.
Staten viser med all tydelighet at den frykter å krenke rettighetene til kriminelle mer enn den frykter å ødelegge familiene til lovlydige borgere.
- Det er ikke humanisme.
- Det er ikke rettssikkerhet.
- Det er en prioritering.
Og den prioriteringen forteller oss noe ubehagelig:
I dagens Norge er staten mest forsiktig når den står overfor dem den har minst tillit til — og mest brutal når den møter sine egne borgere.
Det er ikke bare et paradoks.
Det er en skandale at Artikkel 3 – forbud mot tortur og umenneskelig behandling. Ikke brukes i barnevernssaker.
Men brukes som et slags frikort for farlig og uønsket gods som overhodet ikke hører hjemme i det norske storsamfunnet.
