I ytringsfrihetens navn burde MIFF få lov til å publisere sine meninger, selv om de er riv ruskende gale. Det er et redaktørprivilegium å velge hva avisene tar inn, men prinsipielt bør redaktører være forsiktige med å nekte annonser fra meningsmotstandere.
Likevel er dette ikke først og fremst et ytringsfrihetsspørsmål. MIFF er allerede meget synlig i det offentlige ordskiftet og har ingen mangel på dekning i nasjonale medier.
Likevel valgte flere aviser å trykke helsidesannonsen «Takk, Israel!» i helgen, mens andre som Vårt Land først sa nei. Vebjørn Selbekk kalte Vårt Land «ytringsfrihetens fiender» da de nektet, men avisen snudde etter endringer i annonsen – tittelen ble endret fra «Takk Israel!» til «Vi støtter Israel» for å passe bedre i en kristen avis, og de trykker den nå likevel.
Problemet er innholdet. Alt i annonsen er feil. MIFF hevder at Israel hindret Saddam Hussein i å få atomvåpen i 1981, Bashar al-Assad i 2009 og Ali Khamenei i 2026. Intet av dette er dokumentert.
Det er grove usannheter og direkte løgner. Ingen uavhengige kilder eller historiske rapporter bekrefter at Israel alene «forhindret» disse lederne fra å anskaffe atomvåpen på de angitte tidspunktene. MIFF pynter på historien for å rettferdiggjøre Israels handlinger i dagens konflikt, men det holder ikke.
Dette passer godt inn i bildet jeg beskrev i min siste artikkel her på Uten Filter: «Iran avviser våpenhvile og krever nye regionale sikkerhetsordninger». Iran nekter å bøye seg, og MIFFs annonse fremstiller Israel som den evige redningsmannen – uten å nevne kompleksiteten eller konsekvensene.
Palestinakomiteen reagerer kraftig og varsler protestmarkering mot Adresseavisen for å ha trykket annonsen. De kritiserer avisa for å spre farlig propaganda uten motstemmer eller etisk vurdering, og planlegger markering utenfor kontorene i Trondheim 14. mars. Jeg er ikke i min hjemby under protesten, men ytringsfriheten er for meg viktigst. De får protestere i fred.
MIFF er synlig og får lov til å bruke innsamlede midler på feilaktige annonser. Men spørsmålet er: hvor kommer pengene fra? De tigger aktivt om støtte til akkurat denne kampanjen via Vipps-nummer 39881.
Her er en oversikt over hvordan MIFF finansierer virksomheten sin (basert på deres egne sider og kampanjer):
- Medlemskontingent via giver.miff.no/bli-medlem
- Donasjoner og faste gaver på giver.miff.no
- Salg av merch – klær, jakkemerker, flagg og israelsk utstyr i egen MIFF Shop
- Bursdagsinnsamlinger via minbursdag.no
- Konferanser og arrangementer med billettinntekter
- Testamenterte gaver: «Tenk på Israel i ditt testamente»)
Finnes det offentlig tilgjengelige regnskaper? Ja, MIFF publiserer årsrapporter årlig på miff.no og Issuu (siste er fra 2025), men de inneholder hovedsakelig aktivitetsbeskrivelser og oppfordringer til støtte – ingen detaljerte tall på inntekter, utgifter eller balanse.
Mange av MIFFs motstandere spekulerer i om finansieringen av en annonsekampanje til flere hundre tusen kroner, kanskje opp mot en million, stammer fra den israelske regjeringen, israelsk etterretning eller pengesterke amerikanske donorer. Ingen har imidlertid dokumentert slike forbindelser.
Alt tyder på at det er norske medlemmer, sympatisører og merch-salg som betaler for de landsomfattende annonsene.
Til slutt et spørsmål mange stiller seg: Hvorfor er det så mange kristne i Norge som støtter velferdsstaten Israel med enorme forsvarsbudsjetter? Hvorfor støtter kanskje 20 prosent av Norgesdemokratenes medlemmer dette?
Svaret ligger ofte i kristensionisme – en teologi som tolker Bibelen slik at staten Israel må støttes ubetinget for å oppfylle «profetier». Men kristensionisme er ubibelsk. Den blander politikk og tro på en måte som strider mot Jesu eget budskap om fred og rettferdighet.
MIFF får lov til å annonsere. Men la oss være ærlige om hva annonsen faktisk inneholder: feilinformasjon finansiert av vanlige nordmenn som tror de støtter «fred». Spørsmålet om pengene og løgnene fortjener fortsatt svar.
