Klimahysteriet: Konstruert og farlig

Av: Torgny Lars Bakken

FN ́s klimapolitikk spores ofte tilbake til Maurice Strong, som overbeviste FN´s største maktblokk, Sosialistinternasjonalen (SI), om å bruke vitenskapelige data fra klimaforskningen til å fremme sine overordnede politiske målsettinger om en FN-styrt “Ny Økonomisk Verdensorden” (NWO). Ved å utnytte SI´s sterke maktposisjon innad i FN kunne SI forme en klimapolitisk fortelling som hevdet at økt CO2-nivå var en drivkraft for global oppvarming, mens de vitenskapelige dataene fra Vostok Ice Core i Antarktis egentlig viste at forholdet mellom årsak og virkning artet seg stikk motsatt. Det politisk konstruerte narrativet om at en økt Co2-metning i atmosfæren forårsaket de globale oppvarmingsperiodene, gjorde det imidlertid mulig å fremstille global oppvarming som noe unaturlig og uønsket, og ikke minst legge skylden over på den industrielle vestlige verden, hvilket skapte en moralsk forpliktelse til å betale, mens de såkalte utviklingslandene skulle få unntak og gis økonomisk støtte.

Klimapolitikken kunne således brukes til å understøtte de politiske narrativene som allerede var skapt av SI hvor den vestlige, rike industrialiserte verden allerede sto i gjeld til U-landene grunnet den påståtte kapitalistiske utbytting av den resterende del av verden.

Målet helliget midlene. Løgnen ble som så ofte brukt som et politisk verktøy.

FN´s jordmor til Parisavtalen; “UN Climate Official, Christiana Figueres, ordla seg slik når hun skulle beskrive den politiske strategien: “This is the first time in the history of mankind that we are setting ourselves the task of intentionally, within a defined period of time, to change the economic development model that has been reigning for at least 150 years, since the Industrial Revolution.”

Figueres, som selv var tilknyttet SI, la ikke skjul på at det egentlige motivet var en dekonstruksjon av kapitalismen. 

Den økonomiske strukturen i Parisavtalen indikerer at dette er fortsatt er en bevisst planøkonomisk politikk. Klimapolitikken er ideologisk forankret i planøkonomisk sosialisme. 

SI’s mål om en globalistisk, FN-styrt verdensorden innen 2030 står fast. Liksom Kina omformet sin økonomi, har SI tilpasset sin tilnærming for å nå sine mål. Det ideologiske hamskiftet førte til oppsplitting av SI og dannelsen av “Progressive Alliance” (PA), som inkluderer Det Norske Arbeiderparti og Det Demokratiske Partiet i USA. Disse globalistiske kreftene allierte seg med World Economic Forum (WEF). Etter flere års samarbeid, hvor WEF fungerte som et økonomisk rådgivende organ for FN, formaliserte de samarbeidet i 2019.

Maurice Strong var selv både kommunist og forretningsmann, og mente at politikk og kapital måtte forenes for å kunne skape en globalistisk verdensorden, hvor kapitalen lojalt skulle tjene de politiske visjonene. Det som kanskje ikke Maurice Strong skjønte, var at veien fra internasjonal sosialistisk planøkonomi og over til en internasjonal fascistisk planøkonomi ville være meget kort.

Norge, spesielt Det Norske Arbeiderparti, har vært med på hele denne historiske reisen bak klimahysteriet. Gro Harlem Brundtland spilte en særlig sentral rolle innad i SI, først engasjert i den konstruerte konflikten mellom I-land og U-land, deretter innenfor klimapolitikken. Brundtland satt sammenhengende som organisasjonen visepresident fra 1986-1999.

… Og mens Brundtland fortsatt befinner seg i FN ́s eldsteråd, så forvaltes nå løgnfabrikken av Antonio Guterres; fhv. President i SI (1999-2005) og WEF under ledelse av Klaus Schwab.

FN og WEF kan betraktes som en internasjonal politisk-finansiell mafia, der dannelse og dyrking av falske politiske kriser, samt korrumpering av politikere og bedrifter er regelen snarere enn unntaket. Dette er ikke et resultat av uvitenhet, men en villet politikk som fortsatt preges av markedsmanipulasjon, korrumpering og korrupsjon. Klimahysteriet må derfor avsløres som det det er: En konstruert fortelling med farlige konsekvenser såvel for nasjonalstatenes selvråderett, for frihet og for økonomisk stabilitet.

Dette leserinnlegget ble først publisert som en kommentar på Facebook.