Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Norge står nå ved et historisk veiskille. I flere tiår har vi hatt en liberal innvandringspolitikk, med åpne grenser for asylsøkere og økonomiske migranter fra det globale Sør. Politikerne lovet oss berikelse, arbeidskraft og mangfold. Men virkeligheten er en helt annen: kriminalitet, trygdeavhengighet, radikalisering, svekket ytringsfrihet og kulturelle konflikter.
I de største byene i Europa ser vi allerede konturene av hva denne politikken fører til: etnisk europeere blir minoritet i egne storbyer, parallellsamfunn vokser frem, og tryggheten i hverdagen forsvinner. Skal Norge gå samme vei, eller skal vi sette ned foten mens vi ennå kan?
Kriminalitet og lovbrudd
Tallene taler sitt tydelige språk. Ifølge SSB er unge menn med somalisk bakgrunn mellom 18 og 24 år registrert med over 2000 lovbrudd per 1000 personer – altså flere lovbrudd enn det finnes individer. Også andre ikke-vestlige grupper er kraftig overrepresentert i kriminalstatistikken.
Dette er ikke småkriminalitet. Vi snakker om vold, ran, narkotikaforbrytelser og seksuelle overgrep. Dette er kriminalitet som rammer vanlige nordmenn i deres hverdag, og som gjør at stadig flere føler seg utrygge i egen by. Når unge kvinner ikke tør å gå alene hjem på kveldstid, har samfunnet sviktet.
Arbeid og økonomi
Et av de vanligste argumentene for innvandring er at «de skal jobbe og bidra». Men virkeligheten er en annen. Ifølge SSB var kun 39,2 % av syriske kvinner i arbeid i 2021. For somaliske kvinner er tallene enda lavere. Samlet sett er under halvparten av kvinnelige flyktninger sysselsatt, mot 59 % av mennene.
Og det må understrekes: SSB regner alle som «sysselsatte» dersom de jobber én time i uka eller mer. Dette gir et kunstig bilde av høyere deltakelse enn det reelt sett er. Resultatet er at en betydelig andel innvandrere lever på trygd og offentlige ytelser – en varig underklasse finansiert av norske skattebetalere.
Med økende antall innvandrere fra grupper med lav sysselsetting, blir presset på velferdsstaten stadig større. Det er rett og slett ikke bærekraftig.
Kultur og integreringsproblemer
Integrering handler ikke bare om arbeid. Det handler også om verdier. Mange innvandrermiljøer bringer med seg holdninger som står i direkte motsetning til norske prinsipper om likestilling, ytringsfrihet og rettigheter for homofile.
Æreskultur, kvinneundertrykkelse og religiøst press gjør at parallellsamfunn vokser frem. Når muslimske menn i Oslo kan rope skjellsord som «hore» etter norske kvinner som går i vestlige klær, er det et tegn på at integreringen har feilet totalt.
Dette er ikke enkeltpersoner. Dette er mønstre som gjentar seg i miljø etter miljø, by etter by, land etter land i Europa.
Radikalisering og sikkerhetstrussel
Det stopper ikke ved kulturforskjeller. Flere moskeer og organisasjoner i Norge er koblet til radikalisering av ungdom. Rabita-moskeen i Oslo og gruppen Islam Net har begge vært omtalt som miljøer som har sendt unge mennesker i retning av IS og Al-Qaida.
Disse miljøene har bånd til Det muslimske brorskap – en organisasjon som er forbudt i flere muslimske land på grunn av sin ekstremisme. Likevel får slike grupper fritt spillerom i Norge.
Når vi tillater radikale islamister å organisere seg og spre sitt budskap her, utgjør vi i praksis en rekrutteringsarena for internasjonal terrorisme. Det er ikke bare naivt – det er direkte farlig.
Medier og politikk – et falskt narrativ
I stedet for å ta disse problemene på alvor, velger politikere og medier å pynte på virkeligheten. De gjentar til det kjedsommelige at «integreringen går bedre enn vi tror» og at «flerkultur er en berikelse». Samtidig fortier de problemene folk opplever daglig.
Et eksempel er da Norgesdemokratenes leder Geir Ugland-Jacobsen besøkte Grønland i Oslo sammen med den tyske politikeren Lena Kotré fra AfD. De ble møtt av flere hundre aggressive motdemonstranter. Situasjonen ble så farlig at politiet måtte evakuere dem – i Norges hovedstad. Dette er et tydelig signal: Ytringsfriheten gjelder ikke lenger for alle.
Oslos ordfører Anne Lindboe har beskrevet Grønland som et «fantastisk flerkulturelt miljø», men unnlater å nevne kriminalitet, utrygghet eller fraflytting av norske barnefamilier. Hvis alt er så flott, hvorfor flyttet hun selv? Og hvorfor tør ikke unge norske kvinner å gå alene der på kveldstid?
Mediene gjentar ukritisk det offisielle narrativet, og stempler kritikere som «høyreekstreme» eller «rasister». Slik knebles den offentlige debatten.
Norgesdemokratenes politikk
Norgesdemokratene er det eneste partiet som har en klar plan for å snu denne utviklingen:
- Full innvandringsstopp for økonomiske migranter.
- Streng asylpolitikk: midlertidig opphold for reelle flyktninger, retur når det er trygt.
- Remigrasjon: frivillig retur for de som ikke tilpasser seg, tvangsretur for økonomiske migranter og kriminelle utlendinger.
- Grensekontroll: Norge må ut av Schengen for å få kontroll over hvem som kommer inn.
Dette er ikke i strid med internasjonal rett. Land som USA, Japan og Danmark fører allerede strengere politikk.
Konklusjon
Vi står overfor et valg som vil definere Norges fremtid. Enten kan vi fortsette som nå – med økende kriminalitet, trygdeutgifter, radikalisering og kulturell fragmentering – eller vi kan trekke i nødbremsen.
Dette handler ikke om hat, men om å sikre trygghet, frihet og identitet for det norske folk.
Valget står mellom å bevare Norge som et fritt, trygt og norsk land – eller å akseptere en befolkningsutskifting som aldri kan reverseres.
Norgesdemokratene er det eneste partiet som er villig til å gjøre det som må til.
