Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kristina Win
Klokka er seks. Kaffen er bitter. Du skal rekke barnehagelevering, morgentrafikken er et slit, og hele greia ender med åtte timer på jobb for å betale renter, strømregninger og barnehageregning. Ikke akkurat glamorøst.
Noen kilometer unna sitter en bankansatt i et glassbygg. Pent antrekk. Lun kontorstol. Han trykker på én tast. Én. Og i det tastetrykket oppstår det nye penger. Millioner. Milliarder. Ut av løse lufta. Og dette er ikke en konspirasjonsteori, men en mekanisme som bekreftes både av uavhengige forskere og av Norges Bank selv.
De fleste av oss har lært på skolen at banker fungerer som mellomledd: Du setter inn sparepengene dine, så låner de dem ut til naboen som skal kjøpe hus. Det er en tiltalende, moralsk fortelling om at sparing finansierer vekst. Problemet er at det er en myte.
Den tyske professoren Richard A. Werner dokumenterte dette empirisk i 2014[1]. Han tok opp et ekte lån i en helt vanlig tysk bank og fulgte regnskapet trinn for trinn. Resultatet var klart: Banken skapte de nye pengene på stedet. De fantes ikke på forhånd – verken som innskudd fra andre kunder eller som reserver fra sentralbanken. De ble ganske enkelt kreditert låntakerens konto. Werner beskrev det treffende som «tryllestøv» – penger som oppsto fordi banken sa de oppsto.
Og det stopper ikke der. Bank of England bekreftet det samme i en offisiell rapport samme år: «De aller fleste pengene i økonomien skapes av private banker når de gir lån[2].» Også Norges Bank er eksplisitt: «De aller fleste pengene som finnes i Norge er skapt av private banker – ikke av Norges Bank[3].» Når du og banken signerer en låneavtale, skapes nye kontopenger med et tastetrykk. Resten er bokføring.
Riktignok er bankenes evne til å skape penger ikke ubegrenset. De er bundet av kapitalkrav og må ha tilstrekkelig egenkapital til å tåle tap. Men selve skapelsesakten – at pengene ikke eksisterte før låneavtalen ble inngått – er udiskutabel.
Og her kommer det ubehagelige spørsmålet. Hvorfor kan ikke du gjøre det samme? Eller et helt vanlig aksjeselskap? Hvorfor kan ikke en rørleggerbedrift trykke opp egne penger? Svaret er at bankene har et juridisk unntak[4]. Andre må følge «clientmoneyrules» – de kan ikke blande kundepenger inn i egen balanse og kalle det nytt kapital. Banker kan. De har fått et monopol på å skape penger.
Og konsekvensene? Dem kjenner du på kroppen. Hver gang noen snakker om «vekst», betyr det ofte bare mer gjeld. Boligprisene fyker oppover, ikke fordi murstein plutselig er mer verdt, men fordi bankene kan lage stadig mer kreditt til boliglån. Rentene? De betales av folk som deg og meg. Av arbeidstimer, svette og kaffekopper klokka seks om morgenen.
Likevel er det få som tør snakke høyt om det i norske redaktørstyrte medier. Kanskje fordi det utfordrer hele forestillingen om at vi har et «fritt marked» for kapital. Eller fordi det reiser ubehagelige spørsmål: Hvem kontrollerer egentlig skapelsen og fordelingen av penger i Norge? Det er et spørsmål vi bør stille oss oftere – for det handler ikke bare om økonomi, det handler om makt.
Når bankene har monopol på å skape penger ut av ingenting med renter, hvorfor skal vi ikke ha et system der staten kan skape penger ut av ingenting og uten renter? Dette er samtalen de færreste politikere vil ta.
[1]Richard A. Werner (2014): «Can banks individually create money out of nothing? – The theories and the empirical evidence».
[2]Bank of England (2014): «Money Creation in the Modern Economy». Offisiell rapport.
[3]Norges Bank (2019): «Hvordan skapes penger?» (Arne Kloster).
[4]Richard A. Werner (2014): «How do banks create money, and why can other firms not do the same?»
