Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Av Kristina Win
- Del 1: Slik skaper bankene penger ut av ingenting – og du betaler regningen
- Del 3: De egentlige eierne av dine renter
Det vi blir fortalt
Inflasjon er en mystisk kraft som kommer av krig, energipriser, grådige selskaper eller lønnsvekst. Norges Bank «bekjemper» den ved å heve renten. Vi er alle i samme båt, og renten er et nøytralt verktøy for prisstabilitet. «Vi må alle stramme inn», sier politikerne.
Det som faktisk skjer
Før valget lovet Arbeiderpartiet og regjeringen at renten skulle gå ned og at vanlige folk skulle få bedre råd. Nå, bare måneder senere, har Norges Bank hevet styringsrenten til 4,25 prosent[1].Boliglånsrentene dine ligger på 5–6 prosent. For en vanlig familie med 3–4 millioner i lån utgjør det flere tusen kroner ekstra i måneden.
I forrige artikkel så vi hvordan bankene skaper penger ut av ingenting. Nå tar vi steget videre: Hvorfor er renten fortsatt så høy, og hvem er det egentlig som skal stramme inn for å bekjempe inflasjonen?
Inflasjonen har falt raskere i eurosonen og Sverige (nær 2 %-målet), mens Norge holder seg høyere nettopp på grunn av oljepengebruken + kredittvekst[2].
Hvorfor er renten så høy nettopp i Norge – og ikke like høy i andre land?
Fordi Norge har en helt unik situasjon: vi har både massiv oljeinntekt og en av de største offentlige pengebrukene i verden (rundt 60 prosent av fastlands-BNP)[3]. Staten pumper oljepenger inn i økonomien samtidig som bankene skaper ny kreditt. Det skaper en sterk inflasjonspress som Norges Bank må motvirke med høy rente. I Norge holder inflasjonen seg oppe nettopp fordi staten selv bidrar til den gjennom oljepengebruken6.
Staten er nemlig den store forbrukeren.
I 2026-budsjettet trekker regjeringen 579,4 milliarder kroner fra Oljefondet – nesten hver fjerde krone i statsbudsjettet7. Men disse pengene utvikler i praksis svært lite ny produksjon. De går i stor grad rett til forbruk – på bistand (56,6 mrd), grønne prosjekter, velferd, kommuner og overføringer.
Poenget er ikke at alle disse utgiftene er unyttige, men at de øker etterspørselen samtidig som Norges Bank tar deg i øret og sier du må slutte å bruke penger. Uten at produksjonen øker tilsvarende på kort sikt, oppstår etterspørselsdrevet prisstigning.
Mer oljepengebruk = større etterspørsel = høyere inflasjonspress.
En alternativ politikk ville vært å dempe oljepengebruken – særlig den delen som går til løpende forbruk – og i stedet bruke handlingsrommet til investeringer som øker produksjonskapasiteten. Da ville inflasjonspresset avtatt uten at du måtte straffes med høyere renter.
Så hva skjer når Norges Bank hever renten for å «dempe etterspørselen»? Jo, de demper din etterspørsel. Ikke statens. Mens du får høre at «vi alle må stramme inn», holder staten festen gående med oljepenger som om de var uendelige.
Dette er ikke tilfeldig. Det er resultatet av en politikk der løfter om lavere renter før valget kolliderer med realiteten etterpå.
Det er en ganske vill dobbeltmoral når du tenker over det. Du betaler to ganger: én gang gjennom renta, én gang gjennom prisstigningen i butikken. Bankene skaper penger de aldri hadde. Staten bruker oljepenger som om fondet aldri tar slutt. Og du får høre at «vi alle må stramme inn».
Tenk deg om to ganger neste gang noen sier «vi».
[1]Norges Bank. (2026, 7. mai). Rentebeslutning mai 2026.
[2]Norges Bank. (2026). Monetary Policy Report 1/2026.
[3]Regjeringen. (2025). Statsbudsjettet 2026: Statens inntekter og utgifter.
