Jason Arday, Cambridge-universitetets yngste svarte professor noensinne, står nå midt i en av de største akademiske skandalene i britisk historie.
Flere universiteter avviser hans påstander om ansettelser, veldedighetsorganisasjoner trekker tvil om hans frivillighetsarbeid, og eksperter har avdekket omfattende plagiat i doktorgradsavhandlingen hans.
Han hevder ikke å ha hatt noe egentlig språk fram til han var 11 år, og ikke kunne lese eller skrive før han var 18. Videre har han påstått at han måtte lære seg doktorgradsavhandlingen sin på nytt uker før disputasen etter å ha mistet hukommelsen under fjerning av en svulst i hjernen.
Detaljene han har fortalt stemmer rett og slett ikke.
Ifølge Ardays offisielle biografi som han selv har lagt ut på Jesus College, Cambridge sine websider, så er han «besøkende professor» ved Ohio State University, University of Glasgow og «æresprofessor» ved Durham University. Problemet er bare at alle tre universitetene avviser dette.
«Vi har ingen registrering av en ansatt med det navnet», sier talsmann Benjamin Johnson ved Ohio State University til National Review. En talsperson for University of Glasgow bekrefter overfor The Herald at Arday «aldri var en besøkende professor her». Durham University opplyser at Arday kun har «en ulønnet akademisk tilknytning … i forbindelse med pågående prosjektarbeid» – ikke en formell professorstilling.
Plagiat-anklagene om doktorgraden hans er enda mer alvorlige, men føyer seg inn i samme mønster.
Forskning fra The Telegraph viser at over 100 avsnitt i Ardays doktoravhandling er svært like eller direkte tatt fra en annen students avhandling ved Brunel University. Arday innrømmer at det finnes feil i arbeidet hans, men avviser at han er en løgner.
«Jeg er ansvarlig for feilene jeg har gjort, men det jeg ikke er, er en løgner», sa han i en absurd uttaltelse til The Times.
Arday har hevdet å ha løpt 600 britiske miles på seks dager – noe han nå innrømmer tok tolv dager. Han hevdet også å ha personlig samlet inn 5,5 millioner pund til veldedighet, men sier nå at han var en del av et «syndikat» på 100 personer – uten at han kan navngi noen av dem, angivelig på grunn av taushetserklæringer.
Veldedighetsorganisasjonen WaterAid avviser at Arday noen gang har installert vannpunkter for dem i Sør-Amerika eller Vest-Afrika, slik han har hevdet. Organisasjonen sender nemlig aldri frivillige til utlandet.
Arday avviser alle anklager og hevder – helt som forventet – at kampanjen mot ham er «rasistisk motivert» og en del av en «krig mot kritisk rasetori». Han har også hevdet å ha blitt utsatt for fysiske overgrep og trusler, deriblant et grisehode levert utenfor foreldrenes hjem og en maskert inntrenger med kniv på kontoret sitt.
Dette er en kjent avsporingstaktikk.
Cambridge-universitetet har så langt forsvart Arday og vist til at plagiat-anklagene er behandlet av Liverpool John Moores University, der han tok doktorgraden – som konkluderte med at det ikke forelå plagiat.
Men alt det saklige viser at det er ren svindel til tross for at det britiske establishment desperat forsøker å redde stumpene.
«Dette er en professor som har bygget hele sin karriere på en historie som nå smuldrer opp bit for bit», sier en akademiker til Daily Mail.
Ardays memoarer, «Great and Unfortunate Things», skal likevel utgis senere i måneden. De som liker røverhistorier, bør antagelig skaffe seg boken.
